(Oslo tingrett) Alle som mener at Norge har en vellykket innvandrings- og integreringspolitikk bør ta seg en tur til Oslo tingrett. Man får et mer nyansert syn på samfunnsutviklingen ved å overvære noen rettssaker fra tilhørerbenken. Det har jeg gjort den siste tiden, og jeg kan bekrefte at både innvandrings- og integreringspolitikken fremstår som havarert.
En helt annen verden
Hovedstadens tingrett har den siste uken behandlet en sak om vold i nære relasjoner som burde ha vært omtalt av Oslopressen. Men pressebenken var tom, med unntak av HRS som var tilstede under deler av saken. Dette er uheldig fra et samfunnsperspektiv, for saken ga et unikt innblikk i et parallellsamfunn de færreste kjenner til.
På tiltalebenken satt en mann på 38 år av pakistansk opprinnelse. Han var tiltalt for omfattende vold, herunder flere tilfeller av voldtekt og forsøk på voldtekt, av sin ektefelle. Hun var hans kusine og de var såkalt «arrangert gift» etter at han hentet henne fra Pakistan. Det var aktor som benyttet dette uttrykket, men kusinen hadde vel knapt noe valg, så her snakker vi om et transkontinentalt tvangsekteskap. I saken som pågikk i en hel uke, kom det også frem at ektefellene aldri hadde møtt hverandre før bryllupet.
Tiltalte kan neppe ha vært særlig fornøyd med ekteskapet. Fra oppramsingen av voldsepisodene i tiltalebeslutningen kan nevnes at han allerede morgenen etter bryllupsfesten i 2006 slo henne i ansiktet, og «et par uker senere knuste han bilderammer i glass, kastet glasset i sengen, rev i stykker bilder og kastet dem på sengen, alt i sinne mot henne og i hennes nærvær».
Forøvrig inneholder tiltalebeslutningen generelle trusler mot ektefellen om at han skulle voldta hennes mor og søster, han førte kontroll med hva hun hadde på seg og hvem hun fikk ha kontakt med, og hun fikk ved en anledning slag mot hodet mens han satt oppå henne til hun mistet bevisstheten. Tiltalen omfattet også å ha plassert en kebab midt i ansiktet hennes mens han kommanderte henne til å spise, samt brudd på besøksforbud. Disse to siste postene i tiltalen var nærmest bagatellmessige i forhold til resten av tiltalen.
For dette mente aktor, statsadvokat Kari Hangeland Buvik, at reaksjonen burde være 10 års forvaring med en minstetid på 6,5 år, mens bistandsadvokaten nedla påstand om at fornærmede, dvs. kvinnen, burde tilkjennes en erstatning på kr 500.000. Forsvareren var enig i at han burde straffes for episoden med kebaben fordi den anså han tilstrekkelig bevist. Det samme med brudd på besøksforbudet, men han måtte frifinnes for alt det øvrige, i henhold til forsvareren.
Å følge denne saken ga et godt innblikk i hvilke sterke parallellsamfunn vi har fått i Norge, og med hvilken naivitet vi forholder oss til disse samfunnene. Alle i saken – parter og vitner – var norske statsborgere, og alle bodde i samme hus i Groruddalen. Det norske passet og velferdsgoder var det eneste som knyttet dem til Norge, mentalt befant de seg på landsbygda i Pakistan.
Den norsk-pakistanske innvandrerbefolkningen i Norge utgjør i dag ca. 40.000 personer, noenlunde likt fordelt mellom 1. generasjon og etterkommere. Langt de fleste av disse har familiebakgrunn fra et begrenset område på landsbygda i Punjab, der kvinnene lever under forhold ingen norsk kvinne ville godtatt, og der familiens ære betyr alt. Det er denne kulturen vi har importert til Norge, og som vi har enorme problemer med å trenge inn i, noe saken med all tydelighet viser. Og selv om kvinnene i disse miljøene i norske øyne lever i et sterkt undertrykkende patriarkalsk samfunn, så er de gjennom oppveksten blitt vant til at slik skal det være, og det er gjerne de som er mest aktive i å bringe den samme kulturen videre til sine etterkommere. En slik kultur er det vanskelig for norsk politi og påtalemyndighet å trenge inn i.
Hvor mange slike storfamilier som lever sitt isolerte liv i Norge er det ingen som vet, men det er helt klart at denne familien langt fra er enestående. Her gjelder ikke norsk lov. Og med de beviskrav som gjelder i straffesaker, så er det et åpent spørsmål hva Oslo tingrett anser bevist i denne saken.
Ingen i storfamilien støtter kvinnen
I saker om familievold støter man alltid på bevismessige problemer, i særdeleshet i en sak som denne der det er tale om en fremmedkulturell storfamilie der det indre samholdet er sterkt og der de enkelte familiemedlemmer beskytter hverandre. Det blir ord mot ord. Selv om familien nekter for at noe straffbart har skjedd, så var det andre utenforstående som kunne si noe om hva de hadde erfart, som ansatte i politiet som hadde blitt tilkalt av fornærmede etter at hun hadde varslet om vold, og ansatte på krisesenteret eller barnevernet som rutinemessig alltid ble varslet når det var vold i hjemmet.
Men når den ene etter den andre i storfamilien forsikrer retten om at det aldri har vært utøvd vold mot fornærmede, og at hele saken har sin bakgrunn i en arvetvist der fornærmede mente at hun hadde rett på huset, da begynner man å tvile. Selv om fornærmede uttalte at hun hadde forlatt landet i frykt for sitt liv og avga forklaring fra den norske ambassade i London. Men det var bare fordi hun hadde familie der, sa vitnene som møtte i Oslo. At hun skulle forlate parets tre felles mindreårige barn taler imot det. De bodde nå hos tiltales far, altså hennes tidligere svigerfar.
Den samme svigerfaren ble forøvrig spurt hva han syntes om at hans sønn var tiltalt for å ha voldtatt henne. Mannen som benyttet tolk etter flere tiår i Norge, forsto ikke spørsmålet. For de var jo gift, det går ikke an å voldta sin kone – voldtekt er det bare hvis det skjer mellom venner, mente han.
Andre i familien mente bestemt at fornærmede var misfornøyd med ekteskapet fordi hun ikke fikk nok sex. Påstanden var at tiltalte stadig var ute med andre damer og slik neglisjerte henne. Politianmeldelsene for voldtekt og mishandling var derfor bare noe hun hadde funnet på for å hevne seg mot ham. Han hadde også giftet seg i moskeen med en kone nr. 2 og var derfor mye hos henne, ble det sagt. Det ekteskapet var heller ikke spesielt vellykket – tiltalte ble dømt til 4 års fengsel for vold mot kone nr. 2, samt mot en tredje kvinne og hennes barn. Etter at denne dommen var sonet ferdig flyttet han tilbake til storfamilien og, ifølge tiltalen, fortsatte han da å utøve vold og voldtekter mot fornærmede. Dette fortsatte helt til fornærmede etter eget utsagn flyttet til England.
Oslo tingrett får ingen enkel oppgave når dom skal avsies i denne saken. Tiltalen bygger stort sett på fornærmedes egen forklaring. Selv om den lyder troverdig, så holder det ikke om det ikke finnes andre bevis som støtter oppom forklaringen. Prinsippet i norsk rett er at ingen skal dømmes i en straffesak med mindre det er bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at tiltalte har gjort det han er tiltalt for. Og da holder det ikke at fornærmede sier én ting mens hele resten av storfamilien sier noe ganske annet. Selv om alle vet at innad i en pakistansk storfamilie holder man tett utad, alle oppgjør tas internt. Resultatet blir at fornærmede i denne saken stiller svakt.
Tiltalte uttalte forøvrig at han ønsket å legge saken bak seg slik at han kunne bli uføretrygdet og ta seg av sine 3 barn. Hvorfor en tilsynelatende fullt arbeidsfør 30-åring skulle bli uføretrygdet, fremstår som vanskelig å forstå.
Dom faller den 27. juli og dommen vil da bli omtalt her på rights.no.