I desember 2019 utga Document forlag sosiolog Halvor Foslis bok Mot nasjonalt sammenbrudd. Norge i masseinnvandringens tid. Vi ga boken en meget god omtale, under denne tittelen: «Vi er ved veis ende.» Et durabelig oppgjør med innvandringen.
Norge har brukt opp den økonomiske og kulturelle bærekraften. Vi er ved veis ende. Disse to korte setningene summerer opp forfatter og sosiolog Halvor Fosli sin diagnose av konsekvensene av masseinnvandringen. Kroken skal på døra, og fra nå av er det assimilasjon som gjelder.
Man kunne jo forvente at grundig, velreflektert og velskrevet bok om vår tids viktigste tema – innvandringens konsekvenser – ville vekke noen anstendige forsøk på bokanmeldelser i gammelmediene. Men nei. Det er stille, dørgende stille. Og det samme skjedde i samme i fagbladet Prosa, der Fosli var redaktør (sic) i fem år tidlig på 2000-tallet, ifølge Dag og Tid (bak betalingsmur).
Helomvending
Det vil si at det som skjedde er at Prosa, som er tidsskriftet til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforenings (NFFO) og som sponset Foslis prosjekt med skrivestipend, planla en bokanmeldelse. For bokanmelder, forfatter og skribent Per Hem leverte en bokanmeldelse i april i år etter enighet med redaktør av Prosa, Merete Røsvik. Den 7. mai gjør Røsvik helomvending.
Saka var ferdig redigert og klar for trykk, men plutseleg såg det ut til at Prosa-redaktør Merete Røsvik hadde fått kalde føter. I eit e-brev til Hem skreiv ho at ho hadde bestemt seg for ikkje å publisere meldinga likevel.
«Det er rett og slett fordi eg har skifta syn på kva det signaliserer at eg gir plass til ei såpass alarmistisk bok som dette, frå Document forlag som representerer politiske haldningar eg meiner ikkje bør få etablere seg som ’innafor’. Det utløysande for at eg ombestemte meg, var at eg las Bjørn Stærks bok Ytringsfrihet annotert», skriv ho.
Røsvik kan òg fortelje at ho spurde redaksjonsrådet til råds, og at «(…) alle fem var samde i at eg ikkje burde gje boka denne typen merksemd».
I redaksjonsrådet sit kommentator Hege Ulstein, journalist Eivind Torgersen, språkforskar Toril Opsahl, professor Håvard Friis Nilsen og omsetjar Eve-Marie Lund.
Ga ikke Fosli «dødsstøtet»
Hem opplever at det mest spesielle er at anmeldelsen hans ble trukket av redaktøren «på et svært sent tidspunkt».
– For meg har saka to aspekt. Det eine er det frie ordet. Røsvik kallar Foslis bok alarmistisk utan å ha lese henne, og er det ei god grunngjeving for ikkje å melde ei bok? Bokmeldinga mi er ganske kritisk, og eg trur ikkje Fosli ville ha vore veldig nøgd med henne. Men eg gav ikkje Fosli dødsstøyten, slik eg trur Røsvik hadde håpa på.
15. juni skriver Røsvik ny e-post til Hem. Her kommer det frem at anmeldelsen til Hem «ikke var så god som hun hadde håpet», altså anmeldelsen burde vært enda mer kritisk. Hun stiller seg også kritisk til Document forlag som sådan.
Overfor Dag og Tid forklarar Røsvik at avgjerda om å droppe bokmeldinga vart teken etter ei totalvurdering der synet på både boka, forlaget og meldinga spelte inn.
– Eg tenkte at Per Hem kunne gje ein god og kritisk analyse av argumentasjonen i boka. Den første teksten han leverte, oppfatta eg som ei ukritisk formidling av innhaldet i boka, med berre nokre få, lite substansielle innvendingar. Det var ikkje den typen kritisk analyse eg hadde bede om. Eg sende ei lang tilbakemelding der eg oppmoda han om å gå meir inn i påstandane og argumentasjonen, seier ho.
Dermed leverte Hem ein ny versjon, som Røsvik omtala positivt overfor han.
– Framleis hadde eg ikkje ein slik tekst eg hadde ønskt, men under tvil valde eg å fokusere på det positive og sa eg ville publisere. Etter at eg las boka av Bjørn Stærk, følte eg meg ikkje komfortabel med avgjerda eg hadde teke. Eg sende meldinga til redaksjonsrådet og sa eg var i tvil om eg ville trykkje teksten. Eg fekk ei eintydig attendemelding frå redaksjonsrådet om at analysen ikkje var god nok.
Hem på sin side mener Røsvik utviser «uprofesjonelt redaktørarbeid og et tvilsomt forhold til ytringsfriheten». Han mener også at Røsvik positive syn på innvandringen har spilt inn på avgjørelsen:
I april ga hun uttrykk for at hun var meget godt fornøyd med teksten, og da hun i mai sa fra at anmeldelsen ikke kom på trykk likevel, hadde hun helt andre begrunnelser. En hvilken som helst redaktør ville selvsagt ha tatt opp eventuelle behov for kvalitetsforbedringer før anmeldelsen gikk igjennom nåløyet. Jeg er en erfaren sakprosakritiker som ikke er ukjent med hvor kvalitetslista ligger, for å si det slik. Vi hadde ingen uoverensstemmelser under arbeidet med teksten, men jeg hadde en klam følelse av at Røsviks kommentarer til førsteutkastet jeg leverte primært skyldtes misnøye med at jeg ikke var kritisk nok til Foslis bok. Hun ville ha en anmeldelse som stod bedre til hennes eget positive syn på innvandring», skriv Hem i eit e-brev til Dag og Tid (utheving red.).
Talerørangst
Røsvik var på sin side redd for at Prosa skulle bli «et talerør for Foslis påstander».
Eg fekk ein følelse av at Prosa vart eit talerøyr for Foslis påstandar. Det var eg ukomfortabel med, og eg tenkte at eg må jo faktisk ikkje publisere.
Røsvik vil nok ikke ivre etter å publisere bokanmeldelser av utgivelser på Document forlag, for dette er hva hun sier på spørsmål fra Dag og Tid:
… dersom bøkene som kjem derifrå står i stil med nettstaden, er det nok ikkje dei eg vil kaste meg over først.
Det skinner helt tydelig igjennom at Røsvik er inspirert av Bjørn Stærk, som har gått fra å være en person som mente at meningsmangfold var viktig i et demokrati til å støtte oppunder sensur. Røsvik sier:
– Eg er nok blant dei som meiner at ikkje alle har rett til å kome til orde, eller ikkje synest det er likegyldig kven ein gjev merksemd. Eg ønskjer å bruke sjansen eg har aktivt.
Og Røsvik støttes av Stærk, som omtaler seg som en privilegert mann: – Eg lever trygt og godt som ein høgt lønt kvit mann. Går debattane gale, går det ikkje utover meg. Men det går utover dei som har meir som står på spel, som muslimar og innvandrarar, sier Stærk til Dag og Tid.
Det må vel kunne betegnes som en rimelig nedlatende holdning overfor muslimer og innvandrere?
Skummelt
Skribent Anki Gerhardsen, også er medlem av ytringsfrihetskommisjonen nedsatt av regjeringen, synes utviklingen er bekymringsfull.
– Eg synest det er viktig å melde bøker som ligg i ytterpunktet for kva som er comme il faut å meine i Noreg, også for å ta til motmæle. Fosli er dessutan ei kjend røyst i ålmenta, og når ein først har avgjort å melde boka, blir eg bekymra for det reelle motivet for å endre planane, slik dei har gjort i Prosa. Eg merkar stadig oftare eit press mot ytringsfridommen, og det handlar særleg om ein kan debattere med ytre høgre eller ikkje. Det synest eg er skummelt.
Gerhardsen har ikke lest boken til Fosli, men uttaler seg på prinsipielt grunnlag:
– Dette har ikkje med sympatiar eller antipatiar å gjere. Men utelukkar ein desse personane frå samfunnssamtalen, trur eg at ein bidreg både til polarisering og martyrstatus. Det er noko av det som uroar meg mest.
Gerhardsen seier det kan vere krevjande og tungt å gje rom for røyster med kontroversielle eller ubehagelege haldningar.
– Mange er opptekne av at ein berre skal snakke med dei reine og ranke. Ein kan bli uroa for sitt eige omdømme om ein bryt desse forventningane.
Gerhardsen avviser no-platforming som gangbar vei for et demokrati, oversatt fra nynorsk til norsk av oss:
«Jeg forstår ikke hva som er problemet med å diskutere med noen en er dypt uenig med. Gjør en det på en god måte, tror jeg det øver opp refleksen til publikum på hva som er gode holdninger og ikke, og at det fremmer demokratiet. Det er skadelig å feie ting under teppet. Jeg tror det øker aggresjonen hos de som blir oversett.»
Oppdatering: En med nært kjennskap til saken sier til HRS at det ikke er riktig at redaksjonsrådet har sagt at Foslis bok ikke bør omtales på grunn av hans politiske ståsted.
Videre dette: Sannheten var at Hems artikkel ikke var god nok.
For oss i HRS er det ikke mulig å gå god for dem ene eller andre versjonen. Kanskje Prosa skulle legge ut tekstene til Hem, slik at vi alle kan vurdere kvaliteten?