Med bakgrunn i dobbeltdrapet, eller den direkte henrettelsen av to menn på åpen gate i Danmark (Sennepshaven i Herlev), har en tidligere politibetjent (nå integreringsforeleser), Mustafa Panshiri, og en nåværende politibetjent, Hanif Azizi, gjort seg noen tanker om det svenske versus det danske politi og rettssystem.
Kronikørene mener at danskene evner å sette seg inn i hvordan kriminelle tenker og ikke være snille med alt og alle, noe de omtaler som «empati», mens svenskene har sett seg blind på at alle, inkludert kriminelle, er som «det svenske selvbildet» – god og omtenksom – som de kaller et «narsissistisk selvbilde»: den drives av en oppfatning av egen fortreffelighet som alle over tid vil ta til seg.
Denne oppfatningen er i beste fall naiv og i verste fall farlig, sier Panshiri og Azizi.
Likvidert i Danmark
I disse dager sitter fem menn i retten i Glostrup i Danmark, tiltalt for ha likvidert to menn på dansk grunn i juni i fjor. Alle de tiltalte og ofrene kommer fra Sverige, men samtlige har somalisk bakgrunn. De tilhører de rivaliserende kriminelle gjengene Dødspatruljen og Shottaz (sistnevnte er angivelig en slang for «bevæpnet gangster»).
De drepte, på henholdsvis 21 og 23 år, kom fra Stockholmforstedene Rinkeby og Tensta eller Spånga. Det ene offeret ble drept med 19 skudd i bilen han satt i. Det andre offeret var i live da politiet fant han, men døde kort tid etter av skadene. En tredje person klarte i siste øyeblikk å rømme fra Dødspatruljen. Hendelsen ble tatt opp på video og fotografert av beboere i Sennepshaven og det lyktes politiet raskt å oppspore gjerningsmennenes fluktbil, som var etterlatt og forsøkt satt fyr på nord for København. I bilen fant politiet blant annet en pistol og en AK 47-automatrifle, samt at de sikret seg spor som fingeravtrykk, DNA, blodspor og kruttpartikler. Men hvorfor disse menneskene oppholdt seg i Danmark, er det fortsatt ingen som vet. Det kan være at det kommer frem i rettssaken.
At dette skjedde i Danmark, angrer de tiltalte muligens på. For dansk påtalemyndighetene mener at de fem skal tiltales etter den såkalte gjengparagrafen, som blant annet sier at straffen kan dobles hvis de blir kjent skyldige. Det kan bety at de risikerer livstidsdom i fengsel.
Dét ville aldri skjedd i Sverige, kanskje tvert om, om vi skal tro Panshiri og Azizi.
Lær av Danmark
Samtidig har gjengparagrafen i Danmark et annet fortrinn, som både Sverige og Norge kan lære av. Danske aktorer har nemlig mulighet til å holde deler av politietterforskningen hemmelig, slik at de kan ta de tiltalte i eventuell løgn. Bevisene blir presentert under rettssaken, påpeker Panshiri og Azizi.
I den svenske domstolen, som i den norske, kan den mistenkte få innsyn i hele etterforskningen og dermed kan tiltalte, sammen med advokaten, tilpasse historien til påtalemyndighetens beviser. Danmarks signal til gjengkriminelle er krystallklar, sier kronikørene: jävlas inte med oss.
De viser videre til kriminolog Amir Rostami, som mener at når danskene først har bestemt seg for noe, så blir det kraftfullt gjennomført, mens svenskene krangler til det blir sittende fast i byråkratiet. Det er tungt å si det, men her ligner Norge mest på Sverige, og begge land er godt «hjulpet» av et hav av liberale, venstrevridde frivillige organisasjoner, ditto forskere og tradisjonelle medier. De samme benekter sikkert enda «svenske tilstander».
Ignorerer lovene
Panshiri og Azizi, som ikke akkurat er svenske navn, kan også tillate seg å bruke erfaringen som politi til å slå fast at etnisitet spiller inn – men i motsatt betydning hva som er tillagt såkalt etnisk profilering fra politiets side. De forteller for eksempel om hvordan en innsatssjef – med pondus – kunne stille bareiere på trendye Stureplan til ansvar for overtredelser, mens samme sjef samme kveld i innvandrertette Rinkeby bød en ung mann en klem heller enn å gi han parkeringsbot for den feilparkerte bilen – og det til tross for at denne unge mannen opptrådte aggressivt og truende mot en av politibetjentene som er kronikøren.
Innsatssjefen begrunnet avgjørelsen med at personer som hadde for vane å true politiet, heller ikke betaler bøter. Derfor ville det bare bety unødvendig papirarbeid.
De sier videre at denne hendelsen ikke er problemet til en enkelt politibetjent, men mer et symptom på tilstanden i svensk politi. «Svensk politi og rettsvesen er formet og tilpasset en forestilling om at mennesker egentlig er veloppdragne og opplever at de har noe å tape på ikke å følge loven», sier Panshiri og Azizi, men det er ikke virkeligheten. Virkeligheten er at mange unge kriminelle og misbrukere i visse forsteder (vi kan jo bare gjette hvilke) ignorerer både loven og konsekvensene av å bryte dem. Derfor må både lover og hvordan politiet jobber endres slik at de samsvarer med «de nye holdningene» som er etablert i forstedene.
I Sverige får de kriminelle fortsette
Med direkte henvisning til den omtalte hendelsen Danmark forteller Panshiri og Azizi at de tiltalte er unge menn som gang på gang er blitt rapportert om i Sverige. Men de har ikke forandret seg merkverdig. De har bare fortsatt sin kriminelle løpebane, og det er vel ingen som tror at de vil endre seg bare de blir litt eldre. Sannheten er vel heller at kriminaliteten de begår vil bli råere og grovere. Hvorfor skulle de ikke bli det, hvis de kriminelle opplever at konsekvensene er minimale?
I Norge erfarer vi å være på full fart inn i svenskenes kriminelle gjenghverdag, og ingen med vettet i behold vil dit. Likevel klarer vi ikke å sette inn de nødvendige tiltak, hvilket vil innebære at problemet vokser oss over hodet.
Siden mange ikke har problemer med å snakke om «det nye Norge», burde vi heller ikke ha problemer med å snakke om «de nye holdningene». La oss bare innse at innvandringen har endret de kriminelle miljøene i Norge – og ta konsekvensene av det. Da hjelper det dessverre ikke med en klem til Ali og en bot til Arne.
(Illustrasjonfoto: HRS)