– Jeg ropte «ikke bruk kjemiske våpen mot barn». Så kom politiet og gasset oss
Denne tragiske legitimeringen av angivelig voldsmisbruk fra norsk politi, klarte VG å publisere dagen etter Sians demonstrasjon i Bergen. Det er et ugjendrivelig bevis på hvordan tradisjonelle medier er blinde og døve for legitimering av mistillit til politiet, samtidig som dette legitimerer voldsbruk fra grupper som av en eller annen grunn måtte føle seg krenket.
Utviklingen er livsfarlig for en rettsstat som Norge. Politiet i velfungerende stater har voldsmonopol. Rokker vi ved det, er vi på full fart til å bli et dysfunksjonelt land – ikke ulikt det mange av våre innvandrergrupper kommer fra. Vi vet at det er god grunn til ikke å stole på politiet i disse landene, men der er ikke Norge. For ikke å ende i grøfta, må vi ikke gi det minste ved dørene hva gjelder norsk politis rolle.
Islamkritikk
Man kan mene hva man vil om Sian (Stopp islamiseringen av Norge) både hva gjelder innhold (budskap) og form (formidlingsmetoder), men de fleste av oss er innforstått med at det er fullt lovlig å kritiserer islam som all annen religion. Men det er ikke alle muslimer enige i. Da må disse fortelles at ytringsfriheten er den mest verneverdige prisen for å leve i et fritt land. At det nettopp er ytringsfriheten vår som ligger til grunn at de befinner seg i velfungerende Norge og ikke i familiens hjemland der ytringsfrihet glimrer med sitt fravær. De må ikke få en eller annen forståelse av at kritikk eller provokasjon av islam er «urettferdig», at muslimer behandles annerledes eller ydmykes mer enn andre, som igjen gir dem en slags rett til å ta loven i egne hender.
Her svikter dessverre de fleste av de tradisjonelle mediene, politikere og forskere. Jeg tenkte å legge til «politisk venstreorienterte aktivister», men det kan være at det heller er fellesbetegnelsen for de nevnte. Islamkritikk har ikke bare blitt betegnet som umoralsk og fremmedfiendtlig (sic!), men enda verre: det blir sett på som en risiko for rikets sikkerhet, ifølge ingen ringere enn Politiets sikkerhetstjeneste (PST):
«Når det gjelder ekstrem islamisme, vurderer vi bevisste forsøk på å krenke religionen islam som den viktigste faktoren i trusselbildet mot Norge i tida framover. Det er sannsynlig at slike krenkelser vil medføre radikalisering til ekstrem islamisme.»
Merk så bruk av «krenke» islam. Det er ufattelig at PST ikke har tatt innover seg at man ikke krenker en religion. Det er tilhengerne av religionen, her islam, som velger å oppleve seg krenket. Indirekte er PSTs budskap at vi ikke må «krenke islam» hvis vi vil unngå «ekstrem islamisme» og slik sett opprettholde fred og trygghet. Dette er med sitt rette ord underkastelse, som da også begrepet «islam» betyr. Men selv sistnevnte skal vi unngå å snakke høyt om, vi skal heller skal oppfatte islam som «fredens religion».
For dem som opplever seg krenket er heller ikke veien lang til rasismebeskyldninger. Det er like absurd som å «krenke islam», men når slike påstander fremsettes evner vi i liten grad å beskytte samfunnet mot slike beskyldninger.
«Inga rettferd, ingen fred!»
Faksimile fra B.T.
– sto det skrevet på plakaten til Salman Akhtar Chaudhry, leder av Vestland Sosialistisk Ungdom. Så kan en spørre seg; skal vi ta det som en slags trussel?
I en kronikk i BT.no, under overskriften «Jeg har mistet tilliten til politiet», forteller han at politiet ikke bare har skuffet han, men «skuffet ungdommer, og mest sannsynlig hver eneste muslim i dette landet».
«Som en ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn og muslim, så er ikke rasisme og motstand noe nytt for meg. Rasistiske organisasjoner som har som eneste hensikt å gjøre mitt og mine venners liv vanskelig, det er bare enda en vanlig onsdag det. Denne gang ligger imidlertid ikke problemet mitt bare hos rasistene, men også politiet.»
Det er rimelig patetisk at en ung mann som Salman Akhtar Chaudhry, sønn av eks-stortingspolitiker Akhtar Chaudry (SV), ikler seg offerrollen på denne måten. Etter alle solemerker har Salman blitt tildelt de samme muligheter som alle andre i dette landet og han kan fritt benytte seg av ytringsfriheten til å mene hva han vil om det meste. Så velger han altså å diskreditere norsk politi for å bruke «gassvåpen» og kaller det «overdreven bruk av vold». Kravet til Salman er «omstrukturering av politiet», hva nå det måtte bety, mens han frikjenner motdemonstrantenes voldelige og truende atferd – både mot Sian-lederen og politiet.
De samme holdningene har Siavash Mobasheri, leder for Rødt i Oslo og bystyremedlem, gitt uttrykk for i Politiforum.no. Hun slår fast at Sians budskap er «hat mot muslimer» som de får politibeskyttelse for å spre. Hun etterlyser §185, den såkalte rasismeparagrafen, og kaller motdemonstranter (antirasister) for politiets «fiender». Det er ikke betryggende at personer med slike holdninger til politiet er presentert i folkevalgte organ.
Man skal ikke se bort fra at Salman Akhtar Chaudhry, Siavash Mobasheri og deres meningsfeller finner legitimitet for sine holdninger hos sentrale personer som har kritisert politiets håndtering av demonstrasjonen i Bergen. For eksempel har både Geir Steinar Dale (Ap-leder i Bergen) og Mikkel Grüner (leder av SVs bystyregruppe i Bergen) kritisert politiet, selv om de samme (selvsagt) tar avstand fra vold mot politiet. Denne Ole Brum-holdningen tjener neppe det disse politikerne prøver å oppnå, og Morten Ørn i Vest Politidistrikt påpeker da også paradokset:
– Vi har politikere som legitimerer aggresjon mot politiet. Det setter oss i en vanskelig posisjon. Jeg skjønner også at de ønsker å ta standpunkt til ting, og det er viktig å få ungdommene politisk engasjert. Men vi må se på retorikken, sier Ørn til VG.
Denne «advarslen» fra politiet bør vi ta alvorlig. Det gjorde de ikke i Sverige, hvor prisen nå er særdeles høy og situasjonen kan kanskje være umulig å reversere.
Volden må ikke vinne
HRS har over tid kritisert politiledelsen for spesielt ikke å ta ungdomskriminaliteten, der unge med innvandrerbakgrunn har en voldsom overrepresentasjon, alvorlig nok. I 2017 viste vi f.eks. til hvordan steinkasting, branner, knivstikking og narkotikaomsetning var blitt så vanlig i deler av Oslo at borgervern seriøst ble diskutert. Det er i seg selv en alvorlig tillitsknekk til politiet. Derfor har da også politiet satt i gang prosjekt etter prosjekt i disse områdene, uten at det har gitt tilfredsstillende resultat. Det er mildt sagt deprimerende, men forklaringen er langt på vei at de tradisjonelle mediene har tviholdt på narrativet om at innvandring ikke skaper mer kriminalitet og at innvandrerbakgrunn og kriminalitet ikke har noe med hverandre å gjøre. Det samme har politiets ledelse gjort, godt hjulpet av politiets «skrivebordssosionomer» som aldri selv har vært i en truende situasjon. Operativ politi har stått ufattelig ensom med sine erfaringer, og der erfaringer fra operativ politi endog har blitt avvist av politiledelsen. Men virkeligheten lar seg ikke skjule til evig tid, og i 2019 måtte daværende politimester Sjøvold melde om rekordhøy kriminalitet og mange gjengangere i Oslo.
Siden har lite eller ingenting blitt bedre, heller kanskje motsatt. HRS har mer eller mindre sluttet å rapportere om slike hendelser. Det begynner å ligne sosialpornografi uten mål og mening. «Alle» skjønner nå at våre folkevalgte på Stortinget kjenner den usminkede sannheten, men de forstår nok også at de står rimelig hjelpesløs tilbake. For da må de i det minst innrømme at den flerkulturelle drømmen forblir en drøm.
I Sverige sier politiet nå at de står «nesten maktesløs» overfor tilveksten av gjengmedlemmer. De kriminelle nettverkene har systematisk rekruttert unge gutter som dropper ut av skolen.
– Vi har 5.000 medlemmer i kriminelle nettverk i utsatte områder som er beredt til å skyte andre, det er hovedproblemet, sier Mats Löfving ved Noa (Nationella operativa avdelningen) til svd.se.
Svenskenes problem begynte tidlig på 2000-tallet, ikke minst på grunn av legitimering av mistillit til politiet. Politiet ble beskyldt både for overdreven voldsbruk, etnisk profilering og rasisme, og ble stadig mer «forsiktig». I dag ligger ordensmakta under for trusler, som når politiet har trukket tilbake tillatelsen for en islamprovokativ demonstrasjon da politiet frykter de ikke makter å hamle opp med situasjonen etter massivt med voldelige trusler i forkant. Nå slår diverse muslimer seg for brystet med at de «vant frem», ifølge Samnytt.se med utsagn som:
«Politet vet konsekvensene», «Takk til Allah. Dette betyr at vi kan legge bort skarpskytterne og bombene», «OK, la dem gjøre det. Vi kommer til å brenne dem så inn i helvete wallah. Jeg sverger til Allah at vi skal brenne han levende og alle som er med han», «De er helt gale. De vil brenne koranen i Malmø. De tror at de er i Sverige. Nei, og det morsomste er at de ville brenne den i Rosengård», «Ingen fred. Hvis de kriger mot islam blir islam sterkere. Om de lar det være slik, vil islam ekspandere. Se opp for dem som jakter»
Men om Sverige er tapt, så går det bedre i Danmark. I alle fall til en viss grad. For nye nye tall viser at kriminaliteten går ned, også for ikke-vestlige – bortsett fra alvorlige voldsforbrytelser begått av 15-19-åringer. Men Danmark har klart det som verken Sverige eller Norge har evnet, å være ærlig om utviklingen, og politiet har aldri måtte «stå med lua i hånda» for deres håndtering. Tvert om. Så langt vi har registrert har politisk ledelse alltid gitt støtte til politiet.
Det er på tide at justisministeren, nå Monica Mæland (H) som tidligere har fremstått som uredd, går ut med en uforbeholden støtte til norsk politi og kontant avviser alle beskyldninger om rasisme og overdreven voldsbruk.
Imens kan jo alle bruke noen minutter på politiets «voksenopplærings-video» hva gjelder ytringsfrihet og politiets rolle.