Høyre har nå programfestet at partiet går til valg på forbud mot å gifte seg med søskenbarn. Ap har sagt det samme ganske nylig, mens FrP har tatt dette standpunktet for lengst. Debatten om forbud startet på 90-tallet, og den var preget av føleri, løgn og bedrag, alle tre sistnevnte tilhørende de såkalte talsmennene og -kvinnene, som ikke kunne få nok innvandring til Norge fra den dysfunksjonelle bygda og kulturen de selv var født i. De ville skape ikke minst et Pakistan i Norge – og jammen må man kunne si at det klarte det med glans. Nå sitter 3. generasjon i drabantbyer og andre steder og vet at de aldri vil kunne gifte seg med en etnisk norsk, eller en ikke-muslim osv. Aller helst skal de hente en ny innvandrer hit fra nær familie. Og de sitter fanget i æreskulturens spindelvev.
Svikerne blant pakistanerne
For en «suksess» de hadde, enten det var kommunisten Athar Ali, Aps Khalid Mahmood, sosialist/kommunist-søskenparet Khalid og Fakhra Salimi, henholdsvis Antirasistisk senter og Mirasenteret. Alle pakistanere – som er den gruppen etter vår erfaring (samt statistikk) som har hentet flest nære familiemedlemmer gjennom ekteskap, og som har gjort alt som står i deres makt for at ekteskapsgrensene skulle stå vidåpne. De vant frem ved bruk av løgn (det er frivillig, for «like barn leker best»), og ved bruk av rasismekortet (hvem er vi nordmenn/den norske staten til å overprøve deres tradisjoner?) Ja, endog antropologer, var disse fortalerne for middelalderske ideer fremste støttespillere.
At det ligger fullstendig åpent i dagen at slike transkontinentale ekteskap er overgrep, trenger man ikke være kulturekspert for å forstå. Vi kan gå til våre egen historie – ikke så gammel heller, inn på 1900-tallet -, til vår egen familie og hente frem de ulykkelige eksemplene. Og da snakker vi om ekteskap innen nær slekt her, ikke mellom to kontinenter. Vi vet nok om kvinnens underdanige rolle i slike kulturer (ren, dydig), vi vet nok om «markeder» for søken etter kandidater. Der er det ikke mye respekt for likeverd mellom mennesker – mildt sagt. Vi vet også nok om mangelen på ytringsfrihet, for selv om de løy gjennom årene, disse «lederne», så forstår vi andre som har giddet å bry oss om de unge at sier ei jente nei til dførste kandidat som presenteres, så kommer kandidat nummer to på bordet, og iser hun nei til ham også, da begynner løpet å nærme seg kjørt for hennes troverdighet som ren og ærbar etter kulturens standarder (har hun hun en annen i tankene? Har hun kjæreste? Tror hun at hun fritt kan bevege seg ut på norske sosiale arenaer og selv lete etter en livsledsager?)
Tusener på tusener av liv ødelagt
Høyre argumenterer nå for nasjonalt forbud mot søskenbarnekteskap. Det argumenteres ikke ut fra at inngifte skaper død og livsvarige lidelser hos mange av barn født i slike ekteskap. Det argumenteres med «tvangsekteskap og sosial kontroll». Hvorvidt lovforbudet skal komme i ekteskapsloven eller utlendingsloven, er ikke avklart for Høyres vedkommende. Vi synes det bør komme begge plasser, da storfamiliene her er så store nå at de holder nok på internt med sine ekteskapskabaler og lek med de unges liv – på bekostning av deres faktiske liv. Hver eneste dag. Dessuten er det fri flyt av mennesker innen EU/EØS, og storfamilier her har som regel enda større slekt eksempelvis på de britiske øyene, så derfor er forbud også i ekteskapsloven ingen dum idé.
Men vi lar oss jo heller ikke lure så lett av et lovforbud som skal komme: Det vil jo ikke bli forbudt å bo under sammen tak og få barn. Men da kan ikke denne samboeren hentes fra Pakistan eller Somalia.
Hvor mange tusen liv (ja, vi snakker om minimum tusener siden sent 70-tallet da dette svineriet med å hente fettere og kusiner i opprinnelseslandet startet opp) som har blitt ruinert, og typisk derav også deres barn igjen, og deres barn igjen, er det ingen som ander. Men vi vet at praksisen særlig har bidratt til havariet generelt i assimileringen av personer fra den islamdominerte verden, for det er der denne praksisen med inngifte er mest utbredt.
Regningen for havariet sendes de neste generasjonene
For de av oss som advarte om nettopp kommende havari, og massive overgrep underveis, overgrep og ukultur som ville slå dype røtter her, etc, og alle de vanlige folk som støttet disse tankene, er det dessverre ingen sted å sende regningen. Det vil si, «regningen» kan legges i urnen ved neste valg.
Regningen, den kulturelle og økonomiske, den skal kommende generasjoner måtte betale, og den blir om mulig kanskje enda dyrere enn den som allerede ligger på bordet; massivt utenforskap, ufaglærte kvinner og menn som ikke er sysselsatte og heller aldri vil bli det, hvis vi ikke setter dem til å gjøre forfallent, enkelt arbeid i det offentlige rommet, som å plukke søppel. Men aller verst: Voksende grupper borgere som kulturelt har snudd ryggen til oss for lengst og som aldri vil tenke tanken på å gjøre noe annet enn å ta avstand fra det samfunnet de slo seg ned i.
Sjefsarkitektene for dette havariet er i fallende rekkefølge, og med «takkebrev» i postkassa:
- Oddvar Norli
- Gro Harlem Brundtland
- Kåre Willoch
- Kjell Magne Bondevik
- Jens Stoltenberg
- Erna Solberg (både som kommunalminister under Bondevik, og nå som statsminister siden 2013)