Hva som har rammet New York verst er ikke godt å si, koronaen eller BLM, men konsekvensene for byen er katastrofale.
Koronaen førte til at New York, som mange andre byer, ble stengt ned. Det i seg selv er en prøvelse for en pulserende by som New York, både økonomisk og kulturelt, når «livet» – ikke minst kundene – forsvinner. Mens den sorte svane kastet lange skygger, kom det nok en prøvelse for USAs største by: raseopptøyene i tilknytning til BLM-bevegelsen, en bevegelse som har eksistert i mange år, men som satte seg selv på verdenskartet etter George Floyds død under en politipågripelse.
Hva som er den hele og fulle sannheten om Floyds død vet vi kanskje ikke, men vi kan slå fast at operativt gatepoliti i USA ikke er sammenlignbart med norsk politi. Der norsk politi er godt kvalifisert, både ved inntak til politihøgskolen og gjennom utdanningen, er USAs gatepoliti knapt nok for en Securitasvakt å regne. Men i motsetning til vaktpersonell i Norge, bærer USAs politi våpen på hofta.
Lovløse tilstander
Floyds død utløste de meste voldsomme demonstrasjoner i nyere tid. Svarte i USA hadde mildt sagt fått blod på tann. New York er langt på vei okkupert av BLM-supportere. Byen plyndres og raseres, mens newyorkere flest står desillusjonert tilbake. Kriminalitetskurven fortsetter å stige, mens myndighetene i byen synes å sitte på hendene i ren angst: for ett av kravene til BLM var å kutte i politiets budsjetter – noe den demokratiske borgermesteren Bill de Blasio raskt etterfulgte. New York har over tid vært en solid stat for demokratene i presidentvalg, for eksempel ved forrige presidentvalg (2016) seiret Hillary Clinton med 58 over republikanerens Trump 36.
Med færre politi i New Yorks gater, særlig den delen av politiet som nettopp hadde bekjempelse av grov kriminalitet som hovedoppgave, har kriminelle fått tilnærmet fritt spillerom. Plyndringer, ran, skytinger og mord, alt dette synes BLM å frykte mindre enn politiets «overgrep» mot svarte.
– Når jeg går rundt i Midtown ligner det en scene fra en katastrofefilm. Jeg føler meg som Will Smith i I Am Legend, hvor han er eneste mann tilbake. Ingen går på arbeid i kontorbygningene lengre, her er ingen turister og ingen kunder i salongen. Det er en spøkelsesby, forteller Dennis Trotta til Berlingske.
Trotta (47) er frisør og trodde at New York City, som han er født og oppvokst i og hvor han har bodd mesteparten av sitt liv, var hans fremtidige urbane hjem. Fra leiligheten i Brooklyn tok han daglig t-banen til frisørsalongen i Manhattans Midtown. Nå har han bestemt seg for det «utenkelige» – han flytter. Som hundretusenvis av andre newyorkere skriver Trotta seg inn i statistikken for masseutvandringen. Mange av disse gir fra seg adresser som inntil nylig var blant verdens mest attraktive, men som nå synker dramatisk og raskt i verdi. Det gjelder også deler av middelklassen, som sier opp deres leiekontrakter i erkjennelsen av at det finnes billigere husvære andre steder i USA. Det er altså de som har råd til det som drar, som igjen betyr at byen taper masse skatteinntekter.
Det finnes ingen eksakte tall på utvandringen, men mellom mars til mai skal det ha vært nesten en halv million mennesker som forlot byen. Siden har utflyttingen fortsatt. Ifølge Berlingske har flyttebyråene rekordlange ventelister.
Går det over?
Trotta forteller at byen er blitt ugjenkjennelig, særlig Manhatten. Selv går han ikke ut om kveldene mer, det er for utrygt, og han unngår t-banen. Rundt 5.000 forretninger har stengt permanent, mange jobber har forsvunnet og kriminalitetsraten overgår seg selv. Bare antall skuddepisoder har økt med 84 prosent på ett år.
Den gradvise gjenåpningen av New York har imidlertid ikke bremset utflyttingen. Det har fått guvernør Andrew Cuomo til å oppfordre newyorkere til å komme tilbake, mens borgermester Blasio – som forøvrig har rast ned på populæritetsmålinger – prøver seg på en variant av den tyske forbundskansler Merkels «Wir schaffen das» med «This too shall pass» (dette går også over).
Spørsmålet er om det ikke går like dårlig som med Merkels det klarer vi, eller kanskje enda verre, for noen hevder at New York allerede er død.
Berlingske viser til forfatteren og influenser, newyorkeren James Altucher, som hevder at «New York er død for alltid». Altucher begrunner byens død med opptøyer og kriminalitet som har gjort byen utrygg. Broadway, museene og resten av New Yorks normalt så aktive kulturliv er steindødt på ubestemt tid. Nedstegningen har allerede tatt livet av omkring 60 prosent av byens restauranter. Mange kvarterer vil være forandret langt inn i fremtiden. I tillegg har koronaen ført oss inn i en tidsalder hvor ingen vil betale for å bo tett på storbyens kontorbygninger.
Samme pessimisme er blitt anført av The New York Post i en rekke artikler. Her vises det blant annet til beboere på Upper West Side som både i medier og på Facebookgrupper har klaget sin nød over økt kriminalitet, hærverk, innbrudd, tilfeldige overfall, åpent narkomisbruk på gatene, store mengder avfall og psykisk syke som gjør sitt fornødne og onanerer på åpen gate, hvor foreldre før trygt kunne følge deres barn til skolen.
Er så New York blitt det «hellhole» slik som president Trump hevder?
Oppskriften på å ta livet av et territorium
Skal vi tro Dennis Trotta er New York blitt et «hellhole» uten nødvendig politisk styring.
– Jeg involverer meg aldri i politikk, men i denne tid er alt politisk. Jeg har fått nok av det venstrevridde vanviddet her i byen, påpeker Trotta til Berlingske.
Han mener det liberale bystyret har latt byen synke hen i hjemløshet og demotivert byens borgere ved å la tusenvis av mennesker delta i diverse demonstrasjoner – men samtidig nektet folk å gå på restauranter og treningssenter.
– Det er ikke tilfeldig at jeg flytter til en stat med republikansk styre. Jeg håper det er mer styr på tingene der, sier Trotta.
Skjebnen til New York er nok for tidlig å fastslå, men det vi kan ta lærdom av er at kriser krever både fellesskap og fast styring. Da nytter det ikke å forskjellsbehandle, uansett hva grunnen måtte være.
BLM-bevegelsen, som har identitetspolitikk som sitt fundament, har ikke klart å få et sterkt fotfeste i Norge, selv om tusenvis demonstrerte i Oslos gater. Men vi har et annet «innsnikende element» i kritikken av norsk politi, særlig i forbindelse med islamkritiske demonstrasjoner, der norsk politi blir forsøkt diskreditert for å sette ytringsfriheten foran noens opplevelse av å bli krenket. At noen ikke forstår betydningen av alle friheters mor, ytringsfriheten, og setter den såkalte religionsfriheten i førersetet, sier noe om de sammes demokratiske preferanser. Derfor tillater de seg også å legitimere egen voldsbruk. Å akseptere dette er de lave forventingers rasisme.
Det kan ikke bare ta livet av en by, men også et land. I Sverige har de latt det gå for langt, nå kan de ikke lenger sikre kontroll på eget territorium. Mens illsinte muslimer oppfører seg som vandaler fordi koranen skjendes, så tar ikke politiet affære og forteller de «krenkede» hvor skapet skal stå, nei, de prøver heller å fjerne det som utløser aggresjonen. I siste tilfelle Rasmus Paludan, som har fått to år innreiseforbud til Sverige for å utgjøre en trussel mot rikets sikkerhet. Så har da også Sverige åpenbart gitt opp ytringsfriheten, for i Malmø ble tre personer pågrepet for hets for å ødelegge en koran.
Vi er inne i en farlig tid.