Den tyrkiske ambassaden i Oslo videreformidler en uttalelse fra det tyrkiske utenriksdepartementet som viser deres islamistiske ansikt.
For Tyrkias regjering liker ikke at Norge har en gruppe som Sian (Stopp islamiseringen av Norge), som hadde det de kaller «krenkefest» som demonstrasjon i Oslo lørdag 29. august. Her «krenket» de islam – og antakelig først og fremst islamister og de som generelt tar imot ethvert tilbud der de kan pøble og lage faenskap – ved å skjende koranen.
I meldingen fra Tyrkia heter at de fordømmer «en gruppe islamske fiender og rasistisk respektløshet overfor Koranen i Norge. Som vi alltid understreker, slike provoserende handlinger målretter seg ikke bare mot muslimer, men også mot rettsstaten og demokratiske systemer».
Nå bør vel neppe Tyrkia rope for høyt når det kommer til forståelsen av rettsstat eller demokratiske systemer, da landet over tid – ikke minst etter det angivelige mislykkede kuppforsøket i 2016 – har blitt mindre og mindre både rettsstat og demokrati. For Tyrkias eneveldige hersker, som USAs presidentkandidat Joe Biden har omtalt Recep Erdogan, har benyttet tiden etter dette kuppforsøket til å rense ut det han mener er sine fiender både i politiet, domstolene, hæren, ansatte på universiteter og i mediene. Stort sett uten lov og dom. Erdogan har også utplassert sin «imam-marionetter» i Europa. Vi kan jo også minne om at asyltoppen til Norge i fjor var nettopp fra Tyrkia grunnet Erdogans forfølgelse av Gulen-tilhengere.
Nazi-kortet
Er det noe Erdogan og hans mannskap er blitt «dyktige til», så er det å trekke nazi-kortet. Det startet under den tyrkiske presidentvalgkampen i 2017, der Erdogan først endret valgloven slik at tyrkere i utlandet fikk stemmerett, og rettet seg i første omgang mot sin største diaspora – nemlig mot Tyskland. Erdogan sendte sitt mannskap til Europa for å sanke stemmer fra utvandrede tyrkere, ikke minst i Tyskland som huser millioner av tyrkere, man da tyske myndigheter avlyste et bebudet tyrkisk valgkampmøte, lød det fra Erdogan:
«Deres fremgangsmåte er ikke annerledes enn nazistenes den gang.»
Samme beskyldning kom både mot Nederland og Østerrike da de avlyste lignende valgkampmøter. Erdogans mannskap drev for øvrig også valgkamp i Norge, til våre myndigheters taushet. Og nå er Erdogans mannskap i gang igjen, denne gangen med Sian-medlemmer som målskive:
«Disse nazi-levningene skader samfunnet som et virus.»
Nå er det nok ikke så mange som lar seg opprøre av slike beskyldninger fra Erdogans menn, men det som burde opprøre er tyrkiske myndigheters fascistiske tankegang.
Tyrkisk oppskrift: fjern dem
«Å bekjempe denne syke mentaliteten (islamkritikk, red.) vil bare være mulig dersom populistiske politikere som sprer slike meninger ekskluderes. Det er ekstremt galt å se rasisme og islamfiendtlighet som en del av ytringsfriheten. Det er en alvorlig trussel at mainstream-politiske partier ikke hindrer eller delvis aksepterer disse rasistiske ytringene – bare for å sanke stemmer».
Nå nytter det neppe å fortelle Erdogans menn at religionskritikk ikke utgjør en samfunnstrussel med mindre man støtter opp om de krenkede. I dette tilfellet omfatter det også Tyrkia, men for Erdogans islamiststyre er «demokrati, menneskerettigheter og rettsstat» ord uten mening hvis ikke islam troner på toppen:
Nødvendige tiltak
Koblingen til kritikk av kristendommen er interessant. Ikke minst bør mediene og islams støttespillere, om det så er politikere eller andre, merke seg denne koblingen. For der det før ble ansett som både nødvendig og befriende for et samfunn å fremsette religionskritikk, har vi nå store problemer med å skille mellom islamkritikk og påstanden om å krenke et «folk med sterk tro», som daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre uttalte det under Muhammkariakturkrisen i 2006.
Derfor kan da også det tyrkiske utenriksdepartementet – uten skrupler – «forvente» følgende:
«Vi forventer at norske myndigheter iverksetter alle nødvendige tiltak for å sikre at denne handlingen ( … ) ikke gjentar seg».
Om det i denne forventingen fra Erdogans menn ligger en indirekte trussel, er ikke godt å vite. Uansett, norske myndigheter bør svare Tyrkia. Da må det vektlegges at ytringsfriheten er alle friheters mor, at religionskritikk tilhører et levende demokrati og at det i en rettsstat ikke er opp til den enkelte, ei heller landets regjering, å avgjøre om en er krenket eller ei. Så «denne handlingen» vil nok gjenta seg.