På mandag startet rettssaken mot Laila Anita Bertheussen (55), samboer med eks-justisminister Tor Mikkel Wara i 25 år.
Bertheussen er tiltalt for brudd på straffelovens paragraf 115 (angrep på de høyeste statsorganenes virksomhet) for blant annet vandalisme og brannstiftelse ved egen bolig og bil, og å ha sendt trusselbrev til egen familie og til FrP-paret Ingvil Smines og Christian Tybring-Gjedde.
Mistanken er at Bertheussen reagerte sterkt på fokuset som ble satt på egen familie i teaterstykket Ways of Seeing på Black Box, der en rekke navngitte personer ble knyttet sammen i et nettverk som «gjør Norge mer rasistisk». Et sentral virkemiddel i denne oppsetningen er å vise film i bakgrunnen på scenen, filmer som teaterets folk har snikfilmet over flere måneder. Bertheussen skal således, ifølge påtalemakta, har utført ugjerningene selv, på en slik måte at skylden skulle knyttes opp til teateret.
Selvsagt opplevde flere seg invadert av dette teaterstykket. Man visste heller ikke, og vet enda ikke, hva teatergruppen har på film av private forhold utover det som er vist offentlig. Det i seg selv kan skape uttrygghet.
Men stort sett et samlet mediekorps har aldri oppfattet denne snikfilmingen som noe overgrep eller at teateret tråkker milevis over grensen for vern av personlig frihet og fred. Tvert om har det blitt omtalt som kunstnerisk frihet og i siste instans: ytringsfrihet. Det er min klare oppfatning at et slikt teaterstykke aldri ville blitt mottatt på en slik måte hvis det var et angrep på venstresiden. Men her var altså ingrediensene det man stempler som høyresiden, dertil ytre høyre. Da finnes det intet menneskeverd. Det gjør deg grenseløst lovlig vilt, uansett sannhetsgehalt – og noen kan knekke under det.
Fristed
På dag 2 i rettssaken, onsdag, inntok Bertheussen vitneboksen. I utspørringen ble mye av oppmerksomheten rettet mot en messenger-tråd på Facebook som jeg også deltar i. I en periode var også Bertheussen med i denne tråden.
Jeg har selv vært i avhør hos PST, og har forklart at dette har ingenting, overhodet ingenting, med Bertheussen å gjøre. Den var opprettet før hun ble invitert inn av en av de andre på samme tråd, og den har ingenting, overhodet ingenting, med et slags profesjonelt nettverk med formål å påvirke noe eller noen, verken i medier eller i politikken eller andre steder.
Det er rett og slett et fristed. Ikke alle på tråden kjenner hverandre, og jeg hadde aldri hørt om Bertheussen før hun ble med.
Men det skal man ikke tro når man leser mediers tolkning. På mange måter er det forståelig, gitt at påtalemakten tilsynelatende gir denne messenger-tråden så stor oppmerksomhet. Men det er altså ikke tråden i seg selv som er interessant, det interessante er Bertheussens aktivitet på denne tråden. Men det tror ikke mainstream media (MSM) på, for siden det er diverse FrP-ere med, så er det (nok) en ypperlig anledning til å konstruere diverse konspirasjonsteorier.
Dere roter dere alldeles bort, MSM.
Det stikk motsatte
Så hva er formålet med messenger-tråden da, eller Facebookgruppen som de sier, slik som en journalist har mast og mast om siste to dagene?
Som nevnt er det et fristed, men ett formål er faktisk å få utløp for private frustrasjoner, store som små, og slik sett være en støtte for hverandre. Det kan være alt fra samlivsbrudd til sammenbrudd i julebaksten. Når det blir hevdet at særlig tre tema gikk igjen: Per Sandberg, Black Box og Oslo-biskop Kari Veiteberg, så kjenner jeg overhodet ikke dette igjen. Men jeg måtte dra på smilebåndet, for det fikk jo nesten tråden til å høres en smule seriøs ut. Som jeg poengterte til PST i avhøret, så syntes jeg faktisk oppriktig synd på sikkerhetstjenesten for at den skulle gå gjennom alt dette flåseriet for kanskje å finne noen gullkorn.
Så hvorfor kom Bertheussen med? Slik jeg oppfattet det handlet det om at hun tok seg veldig nær av at hennes familie ble fokusert på i Ways of Seeing. Hun trengte støtte, og for å si det slik: det er jo et par av oss i denne gruppen som har vært utsatt for MSMs iver etter å fortelle omverden hvilke fryktelige dårlige mennesker vi er.
Slik sett er denne messenger-tråden det stikk motsatte av hva MSM tror. Den handler om å holde seg unna MSM hvis man står i en situasjon der en med stor grad av sikkerhet kan regne med en alt annet enn rettferdig behandling. Det er MSMs politiske slagside, som vi stort sett får bekreftet på daglig basis.
Når det heter i mediene at jeg hjalp Bertheussen med Facebookstatuser og kronikkskriving, så er det mildt sagt en spesiell påstand. Spesiell fordi vårt bidrag på denne tråden til Bertheussen var at hun ikke burde gjøre noe som ville øke mediefokuset mens Ways of Seeing ble debattert, da hun var svært opptatt av å verne privatlivet. Jeg har aldri skrevet noen Facebookstatuser for henne, og når det gjaldt kronikken hun publiserte i VG, var anbefalingen ikke å gjøre det. Siden hun insisterte, ble hjelpen å påse at hennes kronikkutkast var avdempet, samt korrekturlesning. Samtidig er det klart forståelig at et menneske som opplever seg invadert, har behov for å fortelle offentlig at det ikke var greit.
Mistanken
Da det første angrepet skjedde hos Bertheussen/Wara, så ga vi saken til NRK. Ikke fordi vi ikke ville skrive om den, men fordi NRK kan skilte med «litt mer» ressurser enn HRS og som vi skrev: ut fra sakens prinsipielle betydning. Det var tross alt landets justisminister som ble utsatt for et angrep. Vi regnet med at dette ville kreve betydelige ressurser fra mediene for å følge opp, det ansvaret kunne ikke vi bære.
At vi kjente til saken, kom fra Bertheussen i messenger-tråden. Den gang hadde jeg ingen grunn til å tvile på Bertheussen, men nettopp tvilen begynte etterhvert å vokse frem. Det ble «veldig mye» fra Bertheussen om denne saken, også det som de fleste av oss tok som humor – som for eksempel hennes forslag om lage et kunstprosjekt til høstutstillingen. Vi oppfattet vel det mer som en kommunikasjon om at i «kunsten er alt tillatt», og det er jo åpenbart et poeng. Hun delte også informasjon hun hadde innhentet om hus og eiendom fra en av teaterets folk, noe jeg faktisk hadde glemt inntil PST minnet meg om det, for det forsto nok de fleste av oss lite og ingenting av. Hva var poenget?
Da nye hendelser skjedde og politi/PST syntes å stå fullstendig på bar bakke, ble jeg stadig mer skeptisk. En spesiell hendelse, som jeg regner med vil fremkomme i rettssaken, gjorde meg nesten helt overbevist. Den mistanken ble ikke mindre da en journalist ringte meg og lurte på om jeg hadde tenkt tanken at det kunne være Bertheussen selv som hadde gjort dette.
Da kontaktet jeg Ingvil Smines Tybring-Gjedde og fortalte om mine mistanker, og spurte om hun, som del av regjeringen, kunne viderebringe dette til statsministeren. Jeg understreket at jeg overhodet ikke var sikker, men påpekte at hvis dette var feil, så kunne man bare skylde på «håpløse HRS».
Hvorvidt det er Bertheussen som er den skyldige, vet vi jo enda ikke. Men å la det henge i luften at denne messenger-tråden har tjent som et bakland for omtrent å lure mediene for å få det til å fremstå som om Ways of Seeing-folkene eller sympatisører av dem var de skyldige, blir fullstendig feil. Bertheussen fikk støtte og oppmuntring som privatmenneske i en vanskelig tid. Hun fikk ikke noe vern. Det vitner jo saksgangen om.
Om noen tror at jeg unnskylder Ways of Seeing, så er det helt feil. Det jeg tidligere har omtalt av dette teaterstykket står jeg fullt og helt for. Det er et hensynsløst makkverk og det kan ha fått Bertheussen til å bikke over. Så må hun stå for det hun eventuelt har gjort, men teaterfolkene burde være fulle av skam. Like fullt er det de som nå ikler seg offerrollen – og MSM spiller med. Nå også med nye konspirasjoner som bare forteller oss hvordan de tenker, for det er jo på en selv en kjenner andre, ikke sant?