Fortsatt spiller mediene og politikerne søt musikk. De våger ikke å ta islams 1400 år lange angrep på vår grunnerve – friheten – innover seg. Derfor sitter ikke norsk toneangivende presse tettpakket i en rettssal i Paris i dag.
I Paris i går ble 10 personer ført inn i rettssalen, tiltalt for medvirking til terror (to personer) og tilknytning til en terrorgruppe (de fleste av de resterende på tiltalebenken) knyttet til angrepet på magasinet Charlie Hebdo i 2015.
En person er løslatt mot kausjon, tre antas å befinne seg – døde eller levende – i den tidligere Islamske Staten, IS. Totalt 14 personer er altså på tiltalebenken.
Straffenivået ligger på 20 år (tilknytning) til livstid (medvirkning).
Hevnkulturen
Sjokket rammet oss alle 7. januar 2015: Terroren hadde rammet kjernen av Europas tradisjon for fornuft og faktabasert kritikk. Europas fremste satiremagasin, Charlie Hebdo, mistet nesten halve redaksjonen i terror begått i islamstifteren Muhammeds navn. Morderne hadde hevnet bakvaskelsen av Muhammed.
12 personer drept av to menn som i satiremagasinets lokaler proklamerte at de var medlemmer av al-Qaida, mens de skjøt for fote Europas fremste representanter for den «hellige» ytringsfriheten.
Charlie Hebdo, det eneste europeiske mediet som aldri hadde bøyd seg for press og trusler fra islamsk ekstremisme.
Slik sett fikk Europa fikk sitt kulturelle 9/11. For mens 22/7 beviselig ble utført av en gal manns storhetstanker, til tross for at mange har ønsket å knytte Anders Behring Breivik til «en flokk», så har vi store problemer med å identifisere denne flokken. Noen tilhengere har han nok, men de har aldri fått noe fotfeste eller anerkjennelse hos folk flest, heller tvert om. Og takk for det.
«Alt dette for dette», sier forsiden i det ferske nummeret av Charlie Hebdo.
Men nå gjør magasinets ledelse det igjen: I anledning rettssaken mot dem som skal ha lagt forholdene til rette for de to utøvende terroristene, publiserer Charlie Hebdo karikaturer på førstesiden, inkludert den karikaturen som har gått inn i verdenshistorien, Kurt Westergaards ikoniske terrorist med bombe i turbanen. (At Westergaard tegnet en terrorist, og ikke Muhammed, hjelper lite, for en hel verden tolket – forståelig nok – tegningen til å være Muhammed.)
I Charlie Hebdos lokaler så det hele ut til å handle om å implementere islams blasfemilov i Europa og Vesten for øvrig. Terroristene skulle nemlig «hevne profeten», som de sa det. Så får vi velge å tro eller ei om de mente hva de sa. Ingen av terroristene ropte at de skulle hevne diskriminering eller rasisme de angivelig skulle vært utsatt for. De skrek heller ikke om økonomisk og sosial marginalisering, korstogene eller Vestens kolonitid mens kulene drepte. De skulle hevne profeten. Sånn var det.
Det var hevnkulturen fra den arabiske halvøya, født for 1400 år siden, vi så i lokalene til Charlie Hebdo. Akkurat den samme som vi nå ser i gater og på torg når Sian demonstrerer og unge muslimske menn går til voldelige angrep. De unge mennene i Oslo gater er produkt av ideer og tanker plantet i dem fra de er barn – noe kulturminister Abid Raja (V) åpent har erkjent:
– Selv jeg har vokst opp med tanker om å begå vold mot dem som krenker profeten Muhammed.
Denne setningen er et slag i ansiktet på islam.
Terroristene er en del av en flokk
Forskjellen på en Raja, eller en Solberg eller Støre, og en ekte Hebdo er et hav: Charlie Hebdo vil kjempe til siste åndedrag for den største og beste sivilisasjonen som har eksistert på vår klode: Europe/Vesten.
Se dokumentar om Muhammedkrisen i 2006.
Det ligger åpent i dagen at de to som massakrerte for fote i lokalene til Charlie Hebdo var løpegutter for en ideologisk strømning som er å finne i deler av islamske miljø i Europa. De var kun verktøyet som utførte det siste trinnet på en lengre skala. Akkurat dét er svært vanskelig for MSM å ta innover seg. Brødrene Saïd og Chérif Kouachi gjorde det mange forventet av dem. Så enkelt, så grotesk. De var ikke ensomme ulver. De var og er en del av en flokk. Hvor stor denne flokken er, er et betimelig spørsmål, men desto vanskeligere å få et klart svar på.
Her kan vi jo smette inn dette begredelige resultatet fra en britisk spørreundersøkelse: Kun 34 prosent av muslimene på de britiske øyene ville gå til politiet hvis de trodde at en de stod nær hadde blitt involvert i jihad. Altså; to av tre ville ikke informert myndighetene. En lignende nedslående undersøkelse er nylig publisert i Frankrike, hvor blant annet 73 prosent av muslimene i Frankrike sier de forstår muslimers indignasjon over publiseringen av Muhammedkarikaturer, og der 18 prosent av muslimene sier de ikke fordømmer terroristenes angrep på Charlie Hebdo, i tillegg til at 10 prosent sier at de fordømmer jihadistene, men «deler noe av deres motivasjon»
En usedvanlig imam
Undersøkelsene nevnt over er egentlig ikke sjokkerende. For Ahmed Akkari, født i Libanon og innvandret til Danmark som barn, har gjort grundig rede for disse holdningene i boken Min afsked med islamismen. Muhammedkrisen, dobbeltspillet og kampen mod Danmark. I ung alder ble han islamisert i den lokale moskeen på Jylland, Århus, og han endte raskt opp som imam i danske sunnimoskeer og «shariadommer» i danske «gettoer», som han selv formulerer det. Han var videre en sentral hjerne bak imamdelegasjonen som i 2006 dro fra Danmark til Midtøsten for å ildne opp massene under karikaturstriden, men i 2008 hoppet han av karusellen. Seks år senere, i 2014, kom boken som er et viktig dokument over nettopp dobbeltspillet og ekstremismen som foregår rett foran nesene våre. Akkari forteller rett ut om løgner fra imamer og andre lederes tunger overfor oss «vantro».
Men det er verre enn som så: Indirekte eller direkte støttes jihadister og terrorister fra egne rekker, er akkurat hva som er temaet for rettssaken i Paris nå.
Akkari forteller eksempelvis om en hendelse fra Taiba-moskeen på Nørrebro, København, der en ganske nyankommen tunisier (Abdullah) raskt ble radikalisert. Alle i moskeen visste hva som hadde skjedd, men ingen gikk til politiet. Tvert om skjedde dette: Ryktene gikk blant moskémedlemmene om at denne mannen planla konkret et terrorangrep. Den danske sikkerhetstjenesten (PET) fikk han nemlig på radaren, og mannen gikk under jorden.
«Han er blitt oppdaget», hviskede folk i moskeen. Ryktene kom fra personer med forbindelser til jihadistene». (s. 220)
Folk var bekymret, forteller Akkari. Ikke for et voldelig angrep et sted i Danmark, «kun for Abdullah selv», at han skulle bli sporet opp av PET.
Ingen fordømmelse
Samme reaksjoner opplevde Akkari i moskeene etter 9/11. Ikke mange «priset angrepene åpent dengang, men det var på den annen side heller ikke noen som fordømte dem innad».
Akkari fortsetter slik: «I moskeene hadde vi en lallende holdning til radikalismen i praksis, som gjorde det lett for unge å passere fra de moderate gruppene til de mest ekstreme uten å møte løftede pekefingre.»
Akkari opplevde mange som Abdullah i moskeer i Århus og København. Noen dro utenlands for å krige (jihad), noen var delaktige i terrorplaner, mens andre endte i fengsel etter å ha deltatt i «kriminelle kampanjer mot de ‘legitime vantro målene’».
«Mange av dem vendte siden tilbake til moskeene, hvor de visste at de alltid kunne få hjelp og beskyttelse. I Taiba-moskeen ble det nærmeste slått ring rundt disse typene. Uansett hvem de var, og hva de hadde gjort, ble de ikke angitt. De ble tvert imot mottatt med store smil og varm mat i kafeen. Mange betraktet dem som helter, og selv dem som bestemt ikke gjorde det, kunne aldri finne på å forråde fellesskapet ved å gå til politiet ». (s. 220)
En bombe
Akkari fortsetter med nok en bombe:
«De få gangene vold er blitt fordømt av disse kredsene, har det vært i taktiske meldinger til danske medier» (s. 221).
Han forteller oss altså at «disse kretsene», som vel er imamer og i norsk sammenheng også Islamsk Råd, ikke er mot bruk av vold og terror. Altså de kretsene med makt internt. Dette burde ryste oss, og dette burde journalister begjærlig notere seg.
Akkari forteller også at han som imam aldri oppfordret til vold og terror, med han fordømte heller aldri terror i sine prekener. Han praktiserte «den stilltiende accept».
«Det var utenkelig å kritisere jihadistene ved fredagsbønnen og i andre åpne fora. Gjorde vi det ville vi blitt utropt som forrædere og mistet anseelse og respekt, og det var ingen av oss klar til å avstå. Eneste mulighet syntes derfor å være en diskret appell til problemets kjerne: de personene som stod for vervingen av nye rabiate rekrutter i moskeen». (s. 222)
Hvorfor hører vi ikke om dette i gammelmediene? Skal ikke folket opplyses om helt sentrale moment rundt vår tids viktigste tema: islamisering og volds- og terrorsympati? I disse dager med rettssaken mot 14 potensielle medhjelpere til terroristene i Paris for 5,5 år siden, burde ikke dette være det opplagte temaet?
Advokat sier ekstremistene har vunnet – så langt
Charlie Hebdos advokat, også i retten nå, mener islamistene, de som truer og dreper, har vunnet. Enn så lenge. Advokat Richard Malka er fremdeles under politibeskyttelse, som inntraff dagen etter angrepet mot Charlie Hebdo. Han sier (noe forkortet):
– Hvem var det som bevæpnet Kouachi-brødrene intellektuelt? Jeg er interessert i hjernevasken som finner sted før handlingen». (utheving red.)
Og han fortsetter slik:
«Menneskenes lengsel etter å leve fritt ender alltid opp med å vinne frem».
La oss håpe advokaten har rett. Men skal han få rett, må vi våge å si sannheten om islams iboende vold, inkludert profetens voldelige merittliste. Selv om sannheten smerter.