Jeg må si jeg skvatt en smule da Politisk kvarter (NRK P2) ble introdusert i dag morges. Under tittelen «Hvem velger vi bort?» åpnet programleder Bjørn Myklebust med følgende:
Du har sikkert hørt noe som ligner på dette: Når vi tar imot kvoteflyktninger, da hjelper vi de aller svakeste, etterfulgt av: stemmer det?
Følgende påstand skal belyses:
«For å lykkes som kvoteflyktning må du være sårbar nok til å bli valgt ut av FN, men integrerbar nok til å bli valgt av Norge.»
«Sårbare»
Grunnen til at jeg reagerte på temaet er at det knapt kan være mulig å være så bakpå som de etablerte mediene er. For er det noe som har vært et særdeles betent politisk tema de siste tiårene, så er det innvandringspolitikken, inkludert flyktning- og asylpolitikken. Og hvis man da fremdeles ikke har tatt innover seg hvorfor det er så betent, så kan man virkelig begynne lure i hvilken grad de samme mediene er seg sitt samfunnsansvar bevisst.
For kortsvaret på Myklebusts spørsmål er: Nei, det stemmer ikke av vi hjelper de aller svakeste, etterfulgt av: og det burde NRK vite.
Påstanden over er ifølge programlederen sakset fra avisen Vårt Land og er signert Fafo-forsker Ingunn Bjørkhaug. Det har åpenbart gått NRK hus forbi at samme Bjørkhaug har prøvd å fortelle dette tidligere, endog i en kronikk på NRK Ytring 1. februar 2018. Vi kommenterte kronikken under overskriften «Et pill råttent system» (3. februar 2018), der vi slo fast at Bjørkhaug slår fast det selvfølgelige: Det koster også å bli kvoteflyktning.
Bjørkhaug karakteriserte det å få status som flyktning som «et attraktivt karrieremål». Det peker tilbake på systemet, under ledelse av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), som er organisert rundt en rekke intervjuer og kriterier for utvelgelse. Og som vi minnet om: slik som også EU-kommisjonen har lagt seg på i asylpolitikken, der kriterielisten stadig utvides.
Definisjonen av sårbare er lengre enn lang: alvorlig syke, torturoverlevende, enslige forsørgere, enslige mindreårige, funksjonshemmede, politisk forfulgte, statsløse palestinere, kvinner utsatt for seksuell og kjønnsbasert vold (inkludert faren for kjønnslemlestelse og tvangsekteskap) og LHBT-personer (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Det mangler altså ikke på hva som gjøre deg sårbar, og med inntoget av identitetspolitikken er det vel knapt noen ende på denne listen.
Kommer man inn under en eller flere av disse kriteriene, så skal sårbarheten verifiseres gjennom en rekke intervjuer i UNCHR. Det hele praktiseres som en «terskel/kø/skranke-teori»: Du skal over terskelen for i det hele tatt å makte å be om hjelp (kanskje uke- eller månedsvis på reise), du skal beherske å stå i køen for intervju (det kan ta lang tid) og når du kommer frem til skranken skal du evne å fremme din egen sak. Det er som Bjørkhaug sa den gang: En konkurranse som neppe de svakeste klarer. Så allerede her har de mest hjelpetrengende falt fra eller aldri kommet til.
De som behersker kvoteflyktningsystemet best, er de ressurs- og pengesterke.
Mest hjelpetrengende
At det er de ressurs- og pengesterke som kommer best ut, kan knapt noen la seg overraske over. Samtidig viser det hvor fastlåst mange av oss er, for er du i en flyktningleir kan du vel verken være ressurs- eller pengesterk? Men det er som med «fattigdom» i Norge, det handler om hvem og hva du sammenligner med.
Disse ressursterke kan, eller har kjøpt, «spillets regler» og de vet hvordan de skal oppføre seg. Disse reglene handler ikke bare om hvordan praksisen er i FN-systemet, men også om mottagerlandenes gjeldende politikk på feltet. Alt for mange naive politikere (og journalister) tror at folk i flyktningleire, eller asylsøkere for den saks skyld, er totalt uskyldige og ikke minst, helt ærlige. Akkurat det vet også de ressurs- og pengesterke – og de vet hva som skal til. De selger seg inn som de mest sårbare. Rått og kynisk kan de tråkke over de mest hjelpetrengende.
Som Bjørkholts poeng i 2018: Dette systemet passer som hånd i hanske med at mottagerlandene ønsker de mest integrerbare. Igjen faller de mest hjelpetrengende fra.
Kvoteflyktningsystemet fungerer altså ikke etter intensjonene. Hadde noen trodd det? Hadde det fungert ville neppe Norge fått mulla Krekar, som var kvoteflyktning. Så kunne vi jo også spekulere i hvem det er som faktisk jobber i systemet ledet av FNs høykommissær for flyktninger, for ifølge rykter er det nok av utro tjenere. Likevel må vi vel bare slå fast at det så langt er det beste av det verste, men med rom for betydelige forbedringer – og her står da også kampen om å hjelpe «der» eller ta dem «hit». Da hjelper det ikke at vi har fått et asylsystem som står i sterk konkurranse til kvoteflyktningsystemet, men det vi kanskje kan slå fast er at asylsøkerne ofte er enda mer ressurs- og pengesterke enn de samme i FN-leirene.
Det sier igjen «alt» om asylsystemet: At folk reiser halve verden rundt, tar seg inn i et europeisk land og hevder «sin rett» til asyl – og der det er landene hvor vedkommende gjør seg til kjenne som sitter med bevisbyrden om behov for beskyttelse eller ikke.
Akkurat sistnevnte ønsker EU-kommisjonen å endre på, ikke minst for å avlaste land som Hellas og Italia, men ikke til Europas beste, men til asylsøkernes beste. Derfor skal de nå spre asylsøkerne utover Europa i en såkalt «obligatorisk solidaritet». Ordningen er ikke annet enn en byrdefordeling, og forteller oss at EU-kommisjonen ikke evner å løse asylproblematikken.
Skal vi aldri lære?
Så tilbake til Politisk Kvarter, for der er programlederens hodebry hvem som skal imot de mest hjelpetrengende og de minst integrerbare, altså de ingen vil ha?
Kortsvaret også her er det utålelige: Ingen i høykostnadsland. Merk så at det er «ingen» fordi 1) vesten kan verken være et universelt helse- og omsorgssenter eller et universelt Nav-kontor, og 2) de enorme kostnadene ved å hente noen hit går på bekostning av de mange som ikke får tilfredsstillende hjelp.
Det er akkurat dette de politiske partiene ikke tar innover seg. De tror de utviser humanitet ved å foreslå «X pluss» flyktninger til Norge. Siden de er ekstra snille er det omvendt med de som vil ha færre, eller ingen, de er ekstra slemme. Mens de «på toppen» kan tillate seg å vedta og iverksette en ikke-bærekraftig innvandringspolitikk, så er det i kommunene folk bor.
Flyktninger er ofte kostbare, og de mest hjelpetrengende er særdeles kostbare. Med andre ord kan de velte kommuneøkonomien. Som den familien vi tidligere har omtalt: En familie med tre sterkt multihandikappede barn som reiste fra Irak, via Russland og inn over Storskog, til Norge i 2015. Foreldrene fortalte de er mentalt og fysisk utslitt etter å ha hatt omsorgen for barna (nå ca. 23, 21 og 19 år) i alle disse årene. Familien fikk først avslag, så «trasset» noen politikere og aktivister seg til at de likevel fikk opphold, men foreløpig har ingen kommune valgt å bosette dem fordi prislappen er skyhøy.
Det er virkelig en skyhøy prislapp vi snakker om, nettopp fordi vi ikke bare er et høykostnadsland, men også et sterkt rettighetsbasert land – ikke minst for multifunksjonshemmede. De har krav og rett til egnet behandling av lege og annet helsepersonell, medisiner, egnet og tilpasset utstyr, fysioterapi, tannlege, egnet bolig, egnet utdanning, egnet jobb, mat, brukerstyrt assistent, ferie, tilpassede aktiviteter, osv. I og med at vi her snakker om unge mennesker som ikke har språk, sitter i rullestol, må sondemates, har en rekke diagnoser, så snakker vi millioner på millioner av kroner per år per person.
Klart det er tungt for ansvarlige kommunepolitikerne å si nei til bosetting, men kommuneøkonomien strekker ikke til. Da peker gjerne «noen» på staten. Men staten det er oss, altså vi som bor i kommunene.
Hvis vi skal fortsette å føre denne usolidariske og grovt urettferdige flyktning- og asylpolitikken, så burde vi kanskje slutte å snakke om antall Norge skal ta inn og heller sette av en viss pott penger. Når pengene er brukt opp, så er de brukt opp. Så kunne folk frivillig valgt å betale penger inn til denne potten. Ville politikerne og journalistene skjønt det da?