For de som husker en del år tilbake så hadde norsk presse egne krimreportere som dekket utvalgte saker på en grundig måte. Disse hadde erfaring og kunnskaper nok til å gi leserne et sannferdig bilde av hva som foregikk i landets rettssaler. Slik er det ikke lenger. Det er hovedgrunnen til at leserne på rights den siste tiden har kunnet finne referater fra et utvalg av saker som antas å være av interesse. Det er litt tilfeldig hvilke saker som velges ut, men saker som synes å være et utslag av såkalt æreskultur vil alltid bli prioritert.
Miljøets taushet
For tiden følger vi en sak der tiltalen gjelder et bestillingsdrap. En norsk-pakistansk mann er tiltalt for å ha å ha betalt en bekjent i Pakistan for å drepe hans kone nr. 2 som bodde fast der, mens hans kone nr. 1 bodde i Norge. Han er også tiltalt for å ha forsøkt å overtale noen til å forgifte to familiemedlemmer i Pakistan. På toppen av det hele skal han ha forsøkt å bestikke den pakistanske etterforskeren til å henlegge saken mot ham.
Saken er langdryg, den skal vare i 5 uker. Deretter skal retten skrive en dom som forhåpentligvis kommer en gang før jul. Saken vil ikke bli ytterligere omtalt før da.
Etter å ha fulgt og omtalt et antall saker i retten det siste året, er det påfallende hvor mange saker der den tiltalte har bakgrunn fra Pakistan. For det er ikke slik at vi spesielt plukker ut saker der pakistanere er involvert. Normalt kjenner vi ikke tiltaltes opprinnelse før saken starter, selv om vi ofte kan gjette oss frem til det ut fra sider av saksforholdet.
Vi skal ikke generalisere, det er mange med pakistansk opprinnelse som bidrar positivt i samfunnet. Men det synes påfallende stille fra det norsk-pakistanske miljøet når det gjelder den kriminaliteten mange av deres, særlig mannlige, familiemedlemmer er involvert i. Hvorfor er det slik? Er de ikke bekymret for omdømmet til hele den norsk-pakistanske minoriteten når norske tinghus er fulle av deres egne familiemedlemmer? Med de tette familiebåndene som eksisterer i norsk-pakistanske storfamilier og deres interne lojalitet, så er sannsynligheten stor for at de vet hva som foregår.
Eksemplene er mange
Når man har drevet som advokat i godt over 30 år er der mange historier som har festet seg. Den mest kjente er selvsagt taxiskandalen der en norsk regnskapsfører etablerte et eget system for skattesvindel som ble benyttet av rundt 2.500 taxieiere og sjåfører, hvorav om lag ¾-deler var norsk-pakistanere. Svindelen startet langt tilbake på 90-tallet, men ble rullet opp i 2006. Saken ble omtalt her på rights blant annet i 2010.
Hege Storhaug skriver her:
(Per 1.januar 2006, red.) bodde det 19.751 personer med pakistansk bakgrunn i Oslo. I aldersgruppen 20-66 år var antallet 11.855 personer. Nå er det slik at kvinnelige sjåfører med pakistansk opphav finnes det kanskje én av i Oslo, altså betyr dette at rundt 6.000 menn med pakistansk opphav bodde i Oslo i den aktuelle perioden.
Regnestykket blir som følger: tre av fire av 2.500 personer, er 1.850 personer. Altså betyr dette at av 6.000 personer, jukset 1.850, som tilsvarer nesten hver tredje mann i arbeidsfør alder.
Dette betyr at «hadde vi alle vært en pakistaner i Norge», hadde staten kollapset i rekordfart.
At saken ble rullet opp kan ikke tilskrives det norsk-pakistanske miljøet, derfra var det taust. Det var norske journalister som avslørte det hele.
Hovedmannen blant de pakistanske taxieierne gikk for øvrig under navnet «Lille-Røkke» fordi han alltid hadde lommene fulle av pengesedler. Som en kuriositet kan nevnes at da en av hans norske advokater skulle bli kjørt hjem fra en restaurant på Aker Brygge, nektet Mercedesen til Lille-Røkke å starte. Han ringte en av sine egne taxier og etterlot bilen i P-garasjen på Aker Brygge. Den ble visstnok aldri hentet.
Av andre historier som kan nevnes, er de to norsk-pakistanske brødrene som greide å svindle Nordea for 300 millioner kroner. De oppholder seg nå visstnok i Dubai. Igjen – det norsk-pakistanske miljøet synes ikke å ha bidratt til å oppklare saken, eller å få disse til å komme frivillig tilbake og melde seg for norsk politi som sliter grunnet manglende utleveringsavtale med UAE.
Eller når en Ferrari som ble brukt av en kjent gjengkriminell, men som var registrert på hans mor (som ikke hadde sertifikat), ble kjøpt tilbake av forhandleren til overpris for ikke å skaffe bilmerket dårlig renommé. Normalt foretrekker pakistanske gjengkriminelle som kjent BMW.
Og i disse dager går fremdeles den såkalte «Limesaken» i retten. Der er bakmennene tiltalt for 34 brudd på straffeloven, deriblant den såkalte mafiaparagrafen, ID-tyveri, hvitvasking, skatteunndragelse og bedrageri. Svindelen utgjorde over 100 millioner kroner. Limesaken er Norges største straffesak om menneskehandel. Hovedmannen ble av tingretten, i en sak som varte i over ett år, dømt til 9 års fengsel. Saken har per i dag også vart i over ett år i lagmannsretten. Kostnadene for staten er på et tresifret millionbeløp.
Da har jeg ikke nevnt den norsk-pakistanske artisten som for en del år siden måtte rømme til England etter å ha blitt anklaget for uislamsk oppførsel. En av de som truet henne er, etter min informasjon, i dag en profilert norsk-pakistaner.
Advokatmat – der staten dekker bordet
Det som er helt på det rene er at norske advokater med pakistansk bakgrunn har et meget godt tilfang av klienter blant sine egne. De har til og med etablert sitt eget advokatfirma med et tilforlatelig norsk navn. Dette eies imidlertid av ektefellen til en tidligere straffedømt norsk-pakistaner. Det er flere norske advokater i dette firmaet som alle har det til felles at de i løpet av årene av forskjellige grunner har hatt problemer med sin advokatbevilling. Og for riktig å tilby klientene en full-service, har de også etablert sitt eget tolkebyrå, som selvsagt benyttes i saker de har for retten. Dem er det mange av, og de tar lang tid. Når tolk benyttes påløper ca. 1.000 kr/time også for dem.
Fra min egen advokatpraksis vet jeg at det kan være hard konkurranse mellom advokater om klientene, og så lenge det er fritt forsvarervalg kan klientene når som helst skifte forsvarer i straffesaker. Å lokke over en klient fra saker som går i månedsvis, f.eks. Limesaken, kan gi advokaten en ekstra omsetning på millionbeløp. Da er det sikkert fristende å bruke «litt uetiske metoder» for å få klienten til å skifte forsvarer. Advokater blir for øvrig ikke visitert ved fengselsbesøk, så det er ikke få tobakkspakker som har ligget i advokatenes dokumentkoffertert når man har vært på klientbesøk. Til og med mobiltelefoner har på denne måten funnet veien inn til Oslo Fengsel.
Vi har ingen interesse av å oppgi navn på noen av de involverte personene som omtales her, det er ikke det viktigste for saken. For dem som absolutt vil vite navn er det bare å google, det meste ligger ute på nettet.
«Hadde vi alle vært pakistanere»
Et eksempel på palassene norsk-pakistanere bygger i hjemlandet. Eieren bor i Drammen. (Foto: HRS)
Igjen – selvsagt skal vi ikke generalisere, men alt for mange bidrar negativt. Og de øvrige i gruppen sier svært lite om det – tvert imot. Når de innkalles som vitner i retten i saker der egne landsmenn står tiltalt, gir de som oftest tiltalte full støtte.
Hva skal man kalle det når store deler av den norsk-pakistanske minoriteten kun er fysisk til stede i Norge – mentalt er de i Pakistan. Det har i hvert fall ingenting med integrering å gjøre. Samtidig bygges det ene overdådige palasset etter det andre i de landsbyene i Punjab som de fleste kommer fra.
For igjen å sitere Storhaug i artikkelen fra 2010: hadde vi alle vært en pakistaner i Norge hadde staten kollapset – i rekordfart.