Heller ikke borgerne på Island slipper unna islamisering og identitetspolitisk galskap. Hvordan kirken der kan tro at det å plassere ei jente i kirken iført hijab skal lokke flere kristne, er jo nesten til å fatte. Det er nok av borgere også i Norge som med nebb og klør vil forvare hijab – inkludert på barn – i det varme mangfoldets navn. Men at muslimer som er fast i troen, med dette stuntet skulle ønske å sende barna sine inn i de vantros hellige rom, se det er nok et luftslott.
Den islandske kirken ønsker velkommen til søndagsskole.
Den islanske kirken ønsker altså barn velkomne til søndagsskolen – også med en Jesus som flagrer foran kirken iført kjole og feminine sandaler, og utstyrt med pupper, mens prideflaggets farger troner i bakgrunnen. Heller ikke Jesus er hellig for kirkens menn og kvinner. En trans-Jesus har forrang for bibelens fortellinger. Identitetspolitikk er en del av kirkens nye bibel.
Det er slik kirkens menn og kvinner – offentlig ansatte – opptrer i hele Norden, og vi er mange som lenge lurte på hva dette egentlig handler om. Hvorfor er de så opptatt av alt annet enn det kristne budskapet? Hvorfor er de på knestående for islam, for migrasjon av unge menn hit, for åpne grenser, og klimafanatikere på sin hals, mens de eksempelvis er tause om forfølgelsen av kristne som drives ut av land i Midtøsten?
Ingen kritikk av islam
Svaret ga langt på vei proffessor Terje Tvedt i boken Det internasjonale gjennombruddet. Det ser ut til å ha startet i Norge ved at kirken tidlig valgte å stille seg helt bak Kirkenes Verdensråds linje om dialog mellom religioner. Han skriver (mine uthevinger):
Dialoglinjen ble administrert av Mellomkirkelig råd, og flere av de sentrale aktørene var også på ulike tidspunkt samtidig en del av det humanitær-politiske komplekset, både innenfor bistandsfeltet, menneskerettighetsarbeidet og asyl- og integreringsområdet (se nedenfor). Dialogpolitikken fikk hele tiden finansiell støtte fra staten, i perioder også fra Utenriksdepartementet. Hovedlinjen var den samme fra slutten av 1980-årene og frem til det internasjonale gjennombruddets slutt, og var med andre ord bemerkelsesverdig upåvirket av islamistiske terroraksjoner, utdrivelsen av kristne fra Midtøsten, fremveksten av norsk islamisme, eller av hva den faktisk oppnådde.
Den norske kirke og Mellomkirkelig råd representerte i disse tiårene en usedvanlig imøtekommenhet og toleranse overfor islam i forhold til hva som hadde preget tilsvarende møter mellom islam og kristendommen opp gjennom historien. Ikke minst er det et slående trekk at der kristne tradisjoner er fulle av teologiske verker der Koranen og den islamske tro diskuteres med det største teologiske alvor, var norske kirkeledere ikke bare stort sett tause når det gjaldt kritikk av islamske trossetninger: Teologene drøftet ikke teologiske forskjeller. Mellomkirkelig råd var mer opptatt av politikk enn av teologi, eller mer opptatt av multikulturalisme enn av treenigheten.
Måten Kirken skulle drive sin dialogpolitikk på ble tydelig fra starten. Den norske kirke begynte sin dialog i kjølvannet av Rushdie-saken uten at dødsdommen på noe tidspunkt ble fordømt eller kritisert. Som jeg har vist ovenfor, uttrykte kristne ledere da snarere en forståelse for hva de kalte «muslimenes» reaksjon. Og omtrent akkurat samtidig med at attentatet i Dagaliveien fant sted, hjalp Den norske kirke norske muslimer med å organisere seg i Islamsk Råd Norge i 1993.
Oppgjør med «våre fordommer»
Jeg har ovenfor diskutert Kirkens linje i 1989 og overfor karikaturstriden, og for å vise kontinuiteten i denne politiske linjen er det et poeng at ledere fra alle deler av norsk kirkeliv – fra det konservative Misjonssambandet til Norges Kristelige Studentforbund – gikk sammen om hva de kalte et hyrdebrev i 1997, «Om muslimfrykt og vår holdning til innflytterne», der de understreket at Kirken hadde et stort ansvar for å ta et oppgjør med gamle fordommer mot muslimene. I flokk og følge gikk kirkelederne etterpå til den største pakistanske moskeen i Norge for å uttrykke solidaritet med muslimene. Og i 2004 kom kirkelederne med et nytt samlet og organisert utspill; hele spekteret av trossamfunn fra Aril Edvardsen og Åge Åleskjær til de store misjonsorganisasjonene og Kirken sto bak en felles markering mot «islamofobi og muslimhets».
Kontaktgruppen mellom Mellomkirkelig råd og Islamsk Råd Norge en viktig, men stort sett ukjent rolle når det gjaldt Kirkens dialogarbeid. Dette var en gruppe som med full kirkelig og statlig støtte produserte studier om religionsdialog og forholdet mellom islam og kristendommen på løpende bånd. Selv om kristenheten hadde ligget i så å si konstant teologisk, ideologisk og noen ganger militær strid med islam i 1400 år, var Den norske kirke fra første stund helt innstilt på imøtekommende dialog og samarbeid med islam da muslimer begynte å komme til Norge. Fremfor teologisk kamp eller diskusjoner om styrker og svakheter ved islam og kristendommen, la kirkelederne seg på en helt annen linje enn hva som hadde vært vanlig opp gjennom historien. De advarte mot slik kritikk og debatt, og brukte hele tiden stort sett samme begrunnelse: Det var viktig å forhindre at nordmenn utviklet enkle stereotyper og fiendebilder av islam og muslimer. Det ble også etter hvert tydelig at ledende representanter for det kristne Norge så på islam som en mulighet til fornyet energi i de kristne miljøene, og at et samfunn hvor det ble stadig mer fokus på det religiøse også kunne gjenvinne noe av Kirkens tapte posisjon i samfunnet. Oslo-biskopen Ole Christian Kvarme pekte på det rasjonelle i en slik politikk sett fra Kirkens side, og etter rekken med islamistiske terrorangrep i Europa: «Mitt inntrykk når jeg møter ungdom både på skoler og i menigheter, er at mange i dag har en tydeligere gudstro og kristen identitet enn da jeg var ung…Det religiøse mangfoldet rundt oss gir større åpenhet for tro og religiøs identitet… spesielt dem som får kjennskap til islam hvor gudstro har en mer sentral plass i dagliglivet». Et tydeligere islam ville kunne gi Kirkens ledere mer innflytelse i samfunnet, og det i et samfunn som inntil islam kom til Norge hadde utviklet seg i en stadig mer sekulær retning. I hvor stor grad var Den norske kirkes forhold til islam i Norge et uttrykk for at de søkte en alliert i kamp mot sekularismen og den gradvise svekkelsen av egen makt i samfunnet? Og i hvilken grad var det uttrykk for nye oppfatninger om hva det innebar å vitne om Jesus og kristendommen i et moderne, multikulturelt samfunn? Dette er noen av de mange spørsmålene som bør undersøkes i årene som kommer.
Pådrivere for ekstremislam
Det var nettopp en rekke invitasjoner til muslimske trossamfunn fra Kirkens dialogarbeid, som førte til «dannelsen» av Islamsk Råd i oktober 1993, viser Tvedt. Tenk det, kirken var en sterk pådriver for å etablere dette islamistiske rådet.
I denne sammenhengen er det interessant at IRNs målsettinger ikke inneholder ett ord om behovet for dialog med kristne, men kun dreier seg om å fremme hva de kaller «muslimenes oppfatninger overfor myndigheter og offentlighet». Mellomkirkelig råds dialogpartner anerkjennes altså på et grunnlag som forutsetter at muslimene mener én ting, og som om IRN representerer denne ene oppfatningen (se IRNs hjemmeside).
«Kontaktgruppa mellom Mellomkirkelig råd for Den norske kirke og Islamsk Råd Norge», opprettet høsten 1993, ble naturlig nok det mest sentrale nasjonale kontaktforum for kristne og muslimer i Norge. Mellomkirkelig råd sto bak, men det fikk helt og full støtte av det offisielle Norge og den norske staten. Rapportene om møtene mellom Kontaktgruppa i årene 1992 frem til 2012 vitner om dialogideens permanens, dens karakter av sterk ideologisk overbevisning oppfattet som objektiv sannhet, og dens fundamentale premiss om at siden «vi alle er Abrahams barn» er forskjellene mellom religionene enten uviktige eller lett overkommelige.
Kirken valgte mullahene fremfor de frihetsorienterte muslimene. Derfor velges også hijaben, minaretene og bønnerop – sistnevnte støttet av hele det norske bispekollegiet.
Jeg har selv holdt foredrag på Island da Islam. Den 11. landeplage ble utgitt der. Det som slo meg var at Island er akkurat som resten av Vest-Europa hva gjelder politisk og religiøst lederskap: Dørene står vidåpne der for moskéislam, og derfor har de nøyaktig de samme problemene med særlig salafisme, støttet av petrodollar fra Saudi-Arabia. Slik sett er vi alle i samme båt – nå med puppe-Jesus ved roret og barnehijab på bakerste kirkebenk.
Takk til leser på Island for tips!