Migranter som ønsker seg til Europa er ikke ukjent for libaneserne. I Tripoli, Libanons største by etter Beirut, som ligger opp mot grensa til Syria, har lokalbefolkningen bivånet alle fiskebåtene som menneskesmuglerne benytter til å frakte typisk syrere til Kypros.
Den om lag ti timer lange båtturen, alt etter hvilket fartøy en har havnet i, over Middelhavet koster tusenvis av dollar, men det er prisen for Europa-drømmen – som reklameres for som «enveisbilletten til Europa».
Men nå bivåner ikke libaneserne trafikken lenger, de er selv blitt de nye og konkurrerende kundene, melder Berlingske.
Mistet fremtidstroen
Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har minst 18 båter med hundrevis av migranter seilt fra Libanon på vei til Kypros siden august. Det er enorm økning, da det totalt i 2019 var 17 båter. I tillegg var det på den tiden stort sett syrere.
Nå begynner imidlertid libanesere å stikke av fra landets egen serie med katastrofer: en kollapset økonomi, politisk ustabilitet, en uthulet valuta og sist (4. august) en enorm eksplosjon i havnen i Beirut. De om lag 2.750 tonn med kjemikalier som var «gjemt» i havnen, med myndighetene velsignelse siden 2016, ødela ikke bare mye av landets hovedstad, drepte mer enn 200 personer og såret tusenvis, og der over 300.000 mennesker skal ha mistet hjemmene sine, men det har også fått befolkningen til å fastslå at politikerne er kriminelle.
Den politiske situasjonen i landet er således i seg selv eksplosiv.
Etter Beirut-eksplosjonen gikk hele regjeringen i Libanon av. Den omfattende ulykken førte til omfattende demonstrasjoner og krav om nyvalg. Landets statsminister ønsket derimot å sette sammen en ny regjering. Men et flertall i nasjonalforsamlingen pekte på Libanons tidligere ambassadør i Tyskland, Mustapha Adib (48), som ny statsminister. Men i helga kastet også han inn håndkleet, fløyene står for langt fra hverandre, konkluderte han.
Samtidig har det helst siden slutten av borgerkrigen i 1990 vært fremsatt krav om å få orden på korrupsjonen og vanstyret av landet.
Forrige måned skal arbeidsledighetstallene i Libanon vært på svimlende 35 prosent. Koronapandemien herjer videre i landet, og har tatt med seg siste rest av landets skrantende økonomi. Den nasjonale valutaen, libanesiske lira, har mistet 80 prosent av sin verdi – og nedturen fortsetter.
Men enda er det ingen ny regjering på plass. Det har nå den franske presidenten, Emmanuel Macron, blandet seg opp i.
Macron kritiserer
Søndag avholdt Macron en pressekonferanse som i helhet var viet kritikk av den libanesiske elite for å sette egoistiske egeninteresser foran landets beste. Macron har åpenbart tatt mål av seg om å presse de libanesiske politikerne til reformer og ta ansvar for eget land.
Ifølge Macron er det et «kollektivt forræderi» fra alle landets politikere at det ikke er på plass en ny regjering, noe som Macron «skammer seg over». Han sendte også en giftpil til den Iran-støttede sjia-gruppen Hizbolla. Sistnevnte er både en milits og et politisk parti – og de blokkerer fremgangen i landet, ifølge Macron, da de forlanger å få kontroll over Finansdepartementet. I tillegg har Hizbolla startet nye kamper med Israel langs Libanons sørlige grense.
Mens den politiske giftige cocktailen blander seg stadig mer, blir flere og flere av befolkningen fattig. Det er nå stipulert at over halvparten lever i fattigdom. Så landet har akutt behov for økonomisk hjelp. Det kan de se langt etter, nettopp fordi de mangler en regjering.
Veien til Libanon som en «failed state» synes kort. De siste ukene har det vært flere voldelige, sekteriske sammenstøt, som også har endt dødelig. Konkurrerende militser og kriminelle grupper i møet med landets militære har en stygg tendens til å ende i tragedie.
Slik sett er det forståelig at libanesere prøver å komme seg til Europa. Men igjen; det er helt umulig for Europa å takle eksisterende og nye migrantgrupper fra landet der ledelsen gjør egne borgere til flyktninger.
Nå må EU-kommisjonen løfte blikket. De må i samarbeid med FN og NATO finne ut hvordan Europa skal forholde seg til stadig nye kriser. I tillegg viser dette hvor absurd puslete EU-forslaget om «tvungen solidaritet» er. Problemene er langt større enn det.