Det er ikke slik at norske journalister ikke er i stand til å skaffe seg de samme opplysningene som oss andre, for eksempel statistikk fra SSB eller NAV, eller at de ikke klarer å lese disse statistikkene.
Saken er nemlig at norske journalister ikke ønsker å formidle de uheldige sidene ved innvandring, fordi det da ville føre til at folk våknet opp og Stortinget ville få langt flere representanter ute på høyresiden.
Journaliststandens partipreferanser
I 2019 var det en avstemning blant norske journalister, som deltok på Mediadagene i Bergen, der journalistene ble spurt hvilke partier de ville ha stemt på til et stortingsvalg. Resultatet var ikke overraskende, og bekrefter kun det vi kan lese i aviser og på nett, se på TV og høre på radio; Norske journalister er sterkt venstrevridde.
I 2019-avstemningen fikk partiet Rødt hele 12 prosent fra journalistene. Det er tre ganger mer enn vi andre velgere vil gi av stemmer til det mest venstrevridde og uansvarlige partiet til Bjørnar Moxnes.
SV fikk 21,1 prosent av journalistene. Også det tre ganger flere stemmer enn fra ikke-journalister her i landet.
MDG fikk 13,3 prosent og det er mer enn dobbelt så mange stemmer, som vanlige velgere ville gi til miljøfanatikerne.
Det er verdt å merke seg at mens MDG og Rødt for tiden (september 2020) ligger og vipper rett under sperregrensen på meningsmålingene, er de altså svært store blant journalistene.
Felles for disse tre ovennevnte og Arbeiderpartiet (som fikk 22,3 pst. i journalistenes avstemning) er at de ser det som formålstjenlig for landet vårt å hente hit flyktninger, migranter, familiegjenforente m.v. «for enhver pris» og helt uten å tenke på økonomi, samfunnets stabilitet og kulturelle ulikheter.
Øvrige partier fikk i journalistenes avstemning i 2019 disse stemmene:
Sp 7,1, Venstre 5,7, KrF 2,5, Høyre 13,3 og Frp 1,8 prosent.
Disse tallene forteller også at journaliststanden ikke deler oppfatningen andre velgere har av god og dårlig politikk for landet vårt.
Løgn og propaganda for samfunnets regning
Når vi da har slått fast at journalistene faktisk har de samme faktaopplysningene som oss andre om innvandrere og migranter, og at statistikker for utgifter, kriminalitet, ledighetstall og fødselsrater er forståelige, samt at opplysninger om æresdrap, barneekteskap, tvangsekteskap, jøde- og homohat, samt kvinneundertrykkelse foreligger, hva kan det da være i tillegg til politiske preferanser, som gjør at journalistene lar være å omtale disse forholdene i full bredde?
Hva er det for eksempel, som gjør at norske aviser i disse dager, mens det snakkes om å hente hit folk fra Moria-leiren, «skriver så blekket spruter» om viktigheten av noe slikt, mens vi her hjemme ikke har hentet oss helt opp fra coronapandemien foreløpig?
Hva er det som gjør at vi i norske medier, i radio, TV og avisene, aldri får se de økonomiske tallene knyttet til å hente hit folk med fravær av språk og faglige ferdigheter?
Mannlige flyktninger representerer i henhold til SSB livsløpskostnader på 16,4 millioner 2013-kroner. De kostnadene er det alle vi andre i Norge som skal betale i årene framover. Hvis vi henter 3.000 kvoteflyktninger i 2021 vil dette representere en utgift på 50 milliarder kroner.
Dette ser ikke ut til å bekymre norske politikere og journalister i særlig grad, for hvis de hadde vært bekymret over de store uttellingene til spesialtiltak i samfunnet vårt for analfabeter fra den tredje verden med helt annen kultur enn oss i majoritet, ja de ville de ha sagt stopp!
Vi vet at et stykke ut på veien er det slutt på norske olje- og gassvirksomhet. Vi har ingenting i ermet som kan matche inntektene fra denne virksomheten, og samtidig kan holde velferdsnivået vårt oppe. Nå er det jo kommet riktig mange vedtak på bordet allerede med den borgerlige regjeringen til Erna Solberg om kutt i trygder og velferdsgoder, økte egenandeler og nå sist enda en nedtur for pensjonistenes kjøpekraft presentert oss i forrige uke.
Dette forteller oss at man fra politisk hold vurderer det slik at vi i majoritetsbefolkningen kan tåle en del innsparinger, samtidig som dørene holdes åpne for ytterligere innvandring og tilhørende innenlandske milliardkostnader pluss de rundt 40 milliardene vi bruker i bistand årlig.
«Svenske tilstander» er et begrep i Norge, og det vi hørte om pensjonistenes kjøpekraft i uka som gikk og det vi har sett av kutt under Erna Solbergs regjeringer de siste årene, vitner nettopp om at det ryddes økonomisk vei for mottak av flere fra den tredje verden på øvrige i samfunnets bekostning, akkurat slik det er gjort i Sverige.
Hadde norske journalister i det hele tatt vært opptatt av å gjøre disse koblingene, ville det vært opp i dagen at dette er gal politikk. Men i tråd med alt «føleri» og politisk tilhørighet i journaliststandens egne rekker, omtales heller ikke disse åpenbare fakta.
Pressestøtte og NRK-skatten undergraver våre samfunnsverdier
Regjeringen Borten opprettet i 1966 en komité som skulle foreslå tiltak for å opprettholde en «differensiert presse», og i 1969 ble ordningen vedtatt. Tanken var at leserne skulle ha tilgang til ulike synspunkt og meninger i avislandskapet for å danne seg sine egne meninger. Bak lå også en holdning om at det var positivt med flere konkurrerende aviser.
Per i dag vet vi at det deles ut 2 milliarder årlig i indirekte og direkte pressestøtte. Det ene er økonomisk støtte til aviser som har «sære nok meninger» til at de ikke er særlig salgbare verken som abonnements- eller løssalgsaviser ei heller som annonseorgan for næringslivet. Slike aviser er for eksempel Dagsavisen, Klassekampen, Vårt Land, Nationen og Dagen. Spesielt Dagsavisen og Klassekampen driver propagandajournalistikk, som langt på vei bidrar til å undergrave samfunnet vårt, slik jeg oppfatter det.
Vi vet per i dag at mange aviser er samlet i store konsern, som soper inn pengestøtten.
Et slikt slikt eksempel er Amedia, som har i underkant av 80 aviser. Pressestøtten var altså ment å skulle bidra til at «differensiert presse», slik at de «borgerlige avisene» og «arbeiderpressen», der de var den minste avisen i en by eller et område, skulle få bidrag.
I dag eier for eksempel Amedia de tidligere «borgerlige avisene» Fredriksstad Blad og Moss Avis, og samtidig også typiske «arbeiderpresse-aviser» som Halden Arbeiderblad og Sarpsborg Arbeiderblad. Alle disse avisene nevnt her, pluss noen til, opererer i Østfold, og det er laget en felles nyhetsdesk, som gjør at man får mange av de samme nyhetene i samtlige aviser.
Det er heller ingen «sterke politiske meninger» ute og går lenger, som det var tidligere da det nettopp var «borgerlige aviser» og «arbeiderpresse-aviser». Det klippes og limes NTB-saker over en lav sko, og pjatt med slanking, sex, C-kjendiser og sport spys ut daglig.
Dermed kan vi konkludere med at at den pressestøtten som nå gis er basert på «gammel vane» og holdes i live av politikere som er feige og redde for å komme på kant med pressen. For når det snakke som kutt i pressestøtten pøser norsk presse på med «trussel mot det frie ord»- og «hån mot ytringsfriheten»-artikler, for å skremme politikere på plass.
Og uten venner i pressen blir det ingen politisk karriere og slett ikke gjenvalg, må vite.
Momsfritaket er den største delen av pressestøtten. Det er de aller største og rikeste avisene som stikker av med disse pengene, og vi snakker om Aftenposten, VG, Dagbladet, på topp som mottar nærmere en halv milliard kroner til sammen av pressestøtten.
En avis som Dagsavisen får både direkte og indirekte støtte (momsfritak) og henter ut ca. 40 millioner skattekroner årlig.
NRK-skatten er en vits, og vi skulle liksom slippe TV-lisens, men dette førte til at vi alle må betale en skatt til NRK for å bli desinformert og ført bak lyset i alle kanaler til en prislapp på over 6 milliarder kroner årlig. NRK har under kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen blitt selve hovedkatalysatoren for propagandajournalistikk og desinformasjon knyttet til innvandring, klima, USA-politikk og mye, mye mer bakstreversk og samfunnsfiendtlig.
Eriksen, som har fartstid fra både SV og Arbeiderpartiet, har i sine perioder innført blant annet feiring av den muslimske høytiden Id som en faktor og man spør seg hvorfor de 200 tusen muslimene av en befolkning på rundt 5 millioner skal få seg dette servert, når en ansatt i NRK ikke fikk bære et kors rundt halsen i TV-sendinger.
Min påstand er at ved å finansiere aviser og NRK med skattepenger så bidrar vi aktivt til å undergrave vårt eget samfunn, og det kan da ikke være noe vi bevisst ønsker oss.
Opererer som portvoktere
Når jeg peker på at den feige og løgnaktige norske pressen bidrar til at Norge langt raskere havner inn i «svenske tilstander», så er det opp til deg som leser det å vurdere om det kan være sant eller ei.
Ser du hvordan pressen nylig prøvde å skjule identiteten til somalieren som knivstakk flere kvinner og drepte en kvinne i Sarpsborg eller hvordan pressen omtalte «en religiøs feiring» i Sarpsborg, som egentlig var muslimer samlet ulovlig i et bygg de ulovlig hadde innredet til «menighetshus», så er det bare to ferske eksempler.
Når en asylsøker går og venter på å få opphold i trygge Norge, men han voldtar en kvinne i ventetiden, heter det ikke «asylsøker voldtok kvinne» i norsk presse. Nei, da heter det «40-åring voldtok kvinne».
Eksemplene er ekstremt mange, og takk og pris for våre alternative medier Resett, Document, HRS, Steigan.no og andre, som med små økonomiske midler og kraftig motbør av øvrig presse, dagstøtt kjemper en kamp for å informere oss.
1) Massemedia blir av flere grunner kalt «den fjerde statsmakt» og den «påvirkende makt», og dette henger sammen med det gamle begrepet om at «Massemedia setter dagsorden».
Publikum får kun høre om de nyhetene som massemedia ønsker å fortelle om. Massemedia fungerer derfor som «portvoktere», siden det er de som bestemmer innholdet i avis, radio eller tv. De sakene som ikke blir tatt opp av massemediene vil ingen høre om, og det vil derfor heller ikke bli noen debatt omkring saken.
2) Massemedia bestemmer vinklingen av sakene. Ikke bare bestemmer mediene selv hva som skal tas opp, men de bestemmer også måten informasjonen skal presenteres.
Massemedia kan derfor i stor grad påvirke hvordan publikum skal reagere på budskapet. Er journalisten/redaksjonen imot saken, kan man være temmelig sikker på at saken vil bli fremsatt på en måte som vil resultere i at majoriteten av mediets brukere også vil stille seg negativt til saken.
Norske medier (massemedier) er per i dag ikke den «vaktbikkja» de selv ønsker å fremstå som, som skal «passe på» og kontrollere storting, regjering og den utøvende makt – statsapparatet.
Hvis massemedia hadde vært «en uavhengig presse», vil pressen kritisk overvåke makthaverne, og formidle deres maktmisbruk til velgerne, slik at de ved neste valg eller ved opprør kan få stoppet makthavernes maktmisbruk.
Bare vissheten om at det fantes en kritisk og årvåken presse ville gjøre at myndighetene og næringslivet voktet sine beslutninger og maktbruk.
Slik er det ikke per i dag, og nå er i stedet massemediene en medløper for visse politiske retninger, og dermed Public Enemy No.1. Det er kort og godt farlig det vi opplever.
For å få en slutt på dette må norske velgere i 2021 søke seg opp et parti, som klart og tydelig sier nei til mer pressestøtte og som vil legge ned/privatisere NRK. Etter den tid vil kun de ærlige redaksjonene overleve.
Så er spørsmålet om det finnes et slikt parti, foruten Partiet De Kristne som har nedfelt avvikling av pressestøtten i sitt program, som vil våge å sette på trykk i sitt partiprogram at de vil fjerne pressestøtten og begrunne hvorfor.