EU er blitt en koloss på leirføtter, for de er utvilsomt mektig, men de hviler på usikker grunn. Og nå kjører de ut en rimelig forventet prøveballong, som etter all sannsynlighet vil bli skutt ned – på den ene eller andre måten.
La oss begynne med ett av de sentrale prinsippene for unionen, nemlig at alle medlemslandene skal være enige. Vi snakker altså ikke om et flertallsdemokrati, men alle skal være enige. Det er selvsagt et premiss på godt og vondt, men det er den kontrakten som ligger til grunn for medlemslandene.
Eller i alle fall lå til grunn. Det gjaldt helt til EUs største problem ble EU selv. For hensikten med EU er at de skal løse problemer til det felles beste for Europa. Det klarer ikke EU i innvandringsspørsmålet, så da prøver man å endre premissene for oppdraget.
EU har gitt opp
I årevis har innvandringen til Europa vært skjev. Det er like opplagt som jorda er rund. Det ene handler om geografi og derav nær eller fjern fra der innvandringspresset er høyest. Her ligger Italia og Hellas like dårlig an som de ligger godt an når det gjelder å lokke til seg betalende turister.
Det andre er landenes innvandringspolitikk. Her har innvandringsliberale regjeringer, som for eksempel i Sverige og Tyskland, vært fullstendig ute av kurs, men prøver å vri seg unna konsekvensene av «öppna era hjärtan» eller «Wir schaffen das».
Løsningen på begge deler fra EUs side har egentlig alltid vært klinkende klar: effektiv grensekontroll med Europa yttergrenser. Konklusjon: EU mislykkes.
Hvorfor EU mislykkes med denne grensekontrollen er et sentralt spørsmål. For det kan raskt handle om at de samme politikerne som ødelegger sine egne land med en ikke bærekraftig innvandring, fortsetter sin politiske karriere nettopp i EU-systemet. De har rett og slett ikke innsett hvilke enorme ødeleggende konsekvenser asylsinstituttet genererer.
For merk: Dette handler ikke om overføringsflyktninger. Flyktningene er de mest sårbare taperne i dette systemet.
For dette handler om asylsøkere, typisk unge menn, som tar seg til Europa på eget initiativ, typisk ved hjelp av menneskesmuglere, hvor de hevder sin rett på asyl – dertil i det landet de selv måtte ønske.
Da er det én ting som er åpenbart: De skal ikke kunne ta seg ulovlig inn i Europa. Da må EU bidra til et system som tilsier at de samme kan søke asyl til Europa, ikke ta seg ulovlig inn og «kreve» det de mener er sin «rett». For det er argumentet som ofte benyttes: Det er en menneskerett å søke asyl. Da må det etableres et system som ivaretar denne retten eller så må man fjerne denne asylretten. Så enkelt, så vanskelig.
For EU er det bare vanskelig. EU-kommisjonen har gitt opp. Derfor har de i årevis strukket strikken med «solidaritet», nå altså tvungen solidaritet.
Byrdefordeling
Den 1. juli i år overtok Tyskland det roterende formannskapet i EU. Fra før har de tyske Ursula von der Leyen som president for EU-kommisjonen. Det betyr at i et halvt år har Tysklands mektige forbundskansler Angela Merkel og hennes våpendragere mye makt. Den akter de åpenbart å utnytte.
Allerede i juni avslørte den tyske EU-ambassadør Michael Clauss at en av deres prioriterte oppgaver er fordelingen av asylsøkere mellom EU-landene (hvor som kjent også EØS-landet Norge «frivillig» har meldt seg på).
– Jeg tror ikke man kan finne en løsning på innvandringsproblemet hvis man ikke på den ene aller andre måten innfører en slags tvungen fordeling, sa Clauss, og fortsatte:
– Det kan være en mellomfase, men når det kommer til stykket er det vanskelig for meg å se at det kan være et fungerende system for innvandring og asyl uten en tvungen fordeling.
Gårsdagens «nyhet» om at Dublin-forordningen skrotes kan derfor ikke overraske noen.
«Jeg kunngjør med dette at vi vil avskaffe Dublin-forordningen, og vi vil erstatte den med et nytt europeisk migrasjonsstyringssystem. Det vil ha felles struktur for asyl og retur, og det vil ha en ny sterk solidaritetsmekanisme», sa von der Leyen til europeiske lovgiverne i Brussel.
Per definisjon er solidaritet (Store Norske Leksikon):
«Solidaritet er en følelse av samhørighet og samhold mellom individer eller grupper av individer. Begrepet er særlig blitt brukt i forbindelse med faglig og politisk kamp blant arbeidere og politiske organisasjoner på venstresiden, og i forbindelse med støtte til undertrykte folk i andre land, ikke minst den såkalte tredje verden.»
Gitt siste del av definisjonen er det ikke merkelig at en legger seg på «solidaritetsargumentet», men hvordan EU tolker det inn i «en følelse av samhørighet og samhold» er verre å forstå.
Det riktige navnet på EU-kommisjonens strategi er byrdefordeling.
Selvråderetten
Asylinnvandringen er et problem, det har EU innsett, men det er et problem de ikke greier å løse, ergo må alle landene tvinges til å bære byrden «sammen». Det er lett å tenke seg hva resultatet kan bli. Landene vil blant annet forsterke egen grensekontroll.
EU vil nekte for slik grensekontroll, konfrontasjonene blir sterkere med EU, mens noen land, ikke minst i Øst-Europa står på sitt, og dermed blir det også flere konfrontasjoner mellom medlemslandene. Andre land, her vil sikkert Norge stå langt frem i køen, vil gjøre seg lekker med «solidaritet» etterfulgt av tomme ord som «samarbeid, bistand, fellesskap», for på denne måten å sikre seg selv en eventuell post i EU-systemet i fremtiden.
Polen, Slovakia, Tsjekkia og Ungarn vil neppe finne seg i en slik diktering fra EU-kommisjonen og svarer med at «vi bestemmer selv vår innvandringspolitikk». De får kanskje selskap av et par andre land, som for eksempel Danmark.
Med andre ord: EU beveger seg langt over grensen for selvråderetten i en forkledning som «sterk solidaritetsmekanisme».
Vedtak i EU skal forholde seg til en rekke prosedyrer, ikke minst at land ikke skal bli påtvunget noe mot sin vilje. Det er det hele selvråderetten handler om, og som skal være grunnpilaren i EU. Å bestemme selv hvem som skal være landets befolkning må kunne kalles en sentral del av selvråderetten.
Å skrote Dublin-forordningen løser ingenting. Tvert om.