Tyrkias president Recep Erdogan har beveget seg enda lengre inn i en konflikt med Europa, da Tyrkia har startet å bore etter gass under havbunnen i et territorium som, ifølge internasjonale avtaler, ikke gir Tyrkia denne rettigheten.
Grekerne er rasende, og har sendt marineskip for å overvåke tyrkernes aktivitet – mens tyrkerne har marineskip som skal forhindre at grekerne foretar seg noe som forhindrer dem. Hellas opplever Tyrkias fremtreden som et angrep, og har bedt om at EU innfører strenge sanksjoner overfor Tyrkia.
Det gjør jo heller ikke saken bedre at begge landene er NATO-medlemmer.
Imens fyres det av med verbale trusler fra både Hellas og Tyrkia, og begge land har varslet marineøvelser i farvannet. I tillegg har Frankrikes president Emmanuel Macron meldt seg inn i konflikten. Han anser tyrkerne som en uvelkommen konkurrent til gassfeltene i farvannet utenfor Libya.
Men ikke bare er det disse fire landene, Tyrkia, Hellas, Frankrike og Libya, som er drevet inn i en geopolitisk strid, for også Egypt er direkte blandet inn. Samtidig virker det som EU, NATO og FN står mer eller mindre på sidelinjen.
Nå frykter analytikere at det kan ende i krig, melder Berlingske.
Tyrkerne har rett
Det hele foregår rett utenfor en liten, idyllisk ferieøy med sine pastellfargede hus. Øya heter Kastellorizo – på gresk, vel og merke. Tyrkerne kaller den Meis. Øya ligger bare to kilometer fra Tyrkias kyst, omgitt av det østlige Middelhavet som går langs Tyrkias sørlige kystlinje. I dette farvannet er det anslått gassressurser for milliarder av kroner.
Tyrkia vil ikke akspetere at en rekke av de små øyene som ligger i dette farvannet begrenser tyrkernes handlingsrom, og dermed reduserer tyrkernes rett til potensielle naturressurser.
Det finnes, selvsagt, regler som skal kunne løse opp i slike konflikter. Ifølge FNs Havrettskonvensjon har ethvert land en såkalt eksklusiv økonomisk sone (EZZ) utenfor egen kyst, hvor landet har enerett til aktiviteter av økonomisk art, som for eksempel fiskeri og utvinning av naturressurser.
Men Tyrkia har ikke tilsluttet seg denne avtalen, melder Berlingske, da de ikke er enige i at denne avtalen også gir øyer rett til en slik egen økonomisk sone. I denne aktuelle saken følger det at Kastellorizo har en slik sone som er på omtrent samme størrelse som Tyrkias sone – bare at Kastellorizo er på ca. 10 kvadratkilometer mot Tyrkias over 780.000 kvadratkilometer og med en hundrevis av kilometer lang kystlinje.
Det er ikke rettferdig, freser tyrkerne, og det har de helt rett i. Men hvordan i all verden skal man finne en løsning hvis en ikke anerkjenner det samme regelsettet?
Egenrådige
Faksimile av illustrasjon i Berlingske
På toppen av det hele inngikk Tyrkia i fjor en bilateral avtale med oljerike Libya, som Macron frykter. Denne avtalen skal utvide Tyrkias økonomiske sone til sør for Kreta. Til gjengjeld skulle Tyrkia stille med soldater og våpen til regjeringen i Libyas hovedstad Tripoli som er utfordret av opprørsgeneral Khalifa Haftars styrker. Sistnevnte skal delvis være støttet av Frankrike, mens Libyas regjering er FN-støttet.
Denne avtalen opprørte selvsagt Hellas da den tilsidesetter Kretas rettigheter, så svaret til Hellas var å inngå en bilateral avtale med Egypt. Sonen som Tyrkia og Libya deler og den som Hellas og Egypt deler, er dermed sammenfallende i henhold til disse to avtalene (se faksimile av kart).
Gjensidig uforsonelighet og tiltagende nasjonalisme har gjort cocktailen enda mer eksplosiv, hevder Berlingske sin korrespondent i Midtøsten.
Med andre ord snakker vi gloheit geopolitikk med potensielt katastrofale følger.
Erdogan fortsetter med trusler
Erdogan har nesten rituelt drevet med utpressing av EU for penger og andre innrømmelser ved å rette oppmerksomheten mot EUs såre punkt: de mange millioner migrantene som er i Tyrkia – og som han truer med å slippe løs i Europa. For de fleste vil hit, da de ikke får noe gratis i Tyrkia. Det beste de kan håpe på der, er arbeid til dårlig lønn. Men tyrkere flest vil ikke ha dem i landet, da de både tar fra dem jobber og driver lønningene nedover.
De samme truslene har Erdogan reist overfor Hellas, og til en viss grad gjenomført. Da både ved å transportere migranter til den greske grensen for å la dem ta seg over (så langt stoppet av grekerne), og ved ikke å stoppe båttrafikken som stort sett ender opp i leirene på Lesvos. Etter de påsatte brannene i den største av disse, Moria-leiren, som rammet rundt 13.000 migranter, har for øvrig Erdogan lært noe nytt: europeiske land, inkludert Norge, tar imot dem hvis bare krisen betraktes som stor nok. Dette er litt av en gulrot for menneskesmuglere og dem som ikke bryr seg nevneverdig om Europa.
Erdogan har gjentatte ganger truet Hellas med enten å inngå tilsvarende avtaler om det omstridte territorialkravet eller at landet vil merke konsekvensene. «De kommer til å forstå at Tyrkia har den politiske, økonomiske og militære makt til å smadre de amoralske kart og dokumenter som de har trumfet gjennom», sa Erdogan ifølge Euronews, med henvisning til den eksklusive økonomiske sonen. Han fortsatte:
«Enten forstår de språket for politikk og diplomati, eller så kommer de til å lære gjennom bitter erfaring».
På hjemmebane, der Erdogan og hans parti stadig mister makt, er denne konflikten et hett tema i mediene, hvor Erdogan spiller den sterke mann. Han snakker om erobring, kamper, krig, utenlandske konspirasjoner, storhetstid – alt med referanse til Det osmanske riket.
EU skal ifølge Berlingske ha klar en rekke sanksjoner mot Tyrkia hvis de ikke trapper ned konflikten, noe Erdogan ikke bryr seg nevneverdig om: «Vi er ikke villig til å kompromisse med det som tilhører oss. Vi er klar til å gjøre det som er nødvendig, uansett hva».