I et intervju med Berlingske kommer Ruud Koopmans med anbefalinger om strakstiltak – hvis EU skal gjenvinne kontrollen med asylpolitikken og integreringen. Dette fordi asylsøkere utgjør hovedparten av den innvandringen vi har til Europa.
Han ser ikke at EU har klart å endre dette selv fem år etter folkevandringskrisen. Dette er et enormt problem som i stadig økende grad krever treffsikre løsninger, poengterer han.
Koopmans mener asylsystemet inviterer til både moralske og politiske katastrofer.
Manglende integrering av muslimer
«Det er nettopp problemet med Europas migrasjons- og asylpolitikk. Slik det er organisert for øyeblikket kan vi ikke kontrollere antallet selv», sier Koopmans til Berlingske, og fortsetter:
«Noen ganger kommer det store mengder på grunn av kriser i Midtøsten. Hvis Erdogan (Tyrkias president, red.) i morgen beslutter å åpne grensene vil Europa oversvømmes av migranter. På den måten er det utenfor vår kontroll. Det er eksterne hendelser og politiske ledere utenfor Europa som bestemmer hvor mange mennesker som kommer hit».
I flere tiår har Koopmans, selv fra Nederland, nå tilknyttet Humboldt University i Berlin, belyst sammenhengen mellom integrering og islam, eller rettere sagt: mangelen på integrering av muslimer. I sin siste bok, «Islams forfaldne hus«, som nylig kom på dansk, finner Koopmans at islamsk fundamentalisme er årsaken til Midtøstens sosiale og økonomiske problemer. Disse problemene påvirker også Europa på flere måter.
Det skyldes en uheldig kombinasjon av ukontrollert innvandring når det gjelder antall og ingen selektiv kontroll med hvem som kommer. De fleste kommer fra regioner der utdanningsnivået er lavt eller utdanningssystemet så dårlig at selv personer med høy utdanning ikke har de ferdighetene Europa trenger. I tillegg kommer den kulturelle avstanden, sier han.
«Det er ingen annen del av verden som er så forskjellig fra Europas kulturelle verdier som muslimske land», fastslår Koopmans.
Flyktningekonvensjonen er ikke hugget i stein
I en tid da Midtøsten regjeres av skruppelløse ledere, han eksemplifiserer med Assad og Erdogan, haster det for EU å få et nytt system på plass. For Koopmans er løsningen åpenbar.
Det vi trenger, sier han, er en fundamental revisjon – eller rett og slett at vi trekker oss – fra Flyktningekonvensjonen, og erstatter den med noe nytt.
Et slikt forslag har vært oppe en rekke ganger og bør være et helt legitimt forslag. Ikke minst fordi Flyktningekonvensjonen ble utarbeidet av FN i kjølvannet av 2.verdenskrig, ut fra grunntanken «naboland hjelper hverandre». I tillegg var den videreføring fra flere tidligere internasjonale avtaler om flyktningers stilling, spesielt Menneskerettighetserklæringen fra 1948. Menneskerettighetserklæringen garanterer flyktninger retten til å søke opphold i et annet land, men det forelå ingen plikt for andre land til å ta imot flyktninger. Hensikten med en egen flyktningekonvensjon var å pålegge mottakerlandene en slik plikt under visse betingelser.
Samtidig er Flyktningkonvensjonen en folkerettslig avtale som omhandler mellomstatlige rettsforhold. Konvensjonen inneholder vilkårene for anerkjennelse som flyktning, men pålegger ikke statene å gi beskyttelse til de som faller inn under definisjonen som flyktning. Opphold i et annet land er således ikke noe enkeltpersoner eller grupper har krav på. Tvert imot heter det at asylretten er en stats rett til å gi asyl uten derved å krenke eller foreta en uvennlig handling overfor den stat vedkommende har flyktet fra. Den enkeltes rett til opphold er derfor overlatt til hver stats interne lovgivning. Dette korresponderer med at en rekke land, herunder Norge, har vedtatt en kvote for FN-flyktninger (også kalt overføringsflyktninger/kvoteflyktninger). Som regel er disse anerkjent som flyktninger av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) før de blir overført til et annet land. Man prøver altså å luke ut dem som ikke har behov for beskyttelse, men det endret seg med EUs (stadig mer) rettighetsbaserte asylinstitutt.
Nå møter EU seg selv i døra. Vi har mistet kontrollen både med antallet og hvem som kommer.
Leire utenfor Europa
Ifølge Koopmans kan man ikke ha en sjenerøs og selektiv innvandringspolitikk uten å bli skitten på hendene.
«Vi er nødt til å si at hvis vi ikke kan lage en avtale med land som Tyrkia, Libya og Egypt om å returnere folk, så har vi leirer i Hellas hvor folk kan får mat og medisinsk behandling – men de har ingen muligheter for å få asyl i Europa».
Så kommer Koopmans til det spørsmålet som FrPs Bærekraftsutvalg stilte i 2013, til ramaskrik her på berget, om det i fremtiden skal være mulig i det hele tatt å søke asyl ved den europeiske grense. Her har for eksempel regjeringen i Danmark utpekt en såkalt «migrasjonsambassadør» som skal arbeide for opprettelse av mottaksleire i ett eller annet land i Nord-Afrika.
Det mener Koopmas er en strålende idé, og foreslår selv Marokko.
«Man kan lage en avtale med den marokkanske regjeringen om å opprette et slikt dansk kontor i Marokko, hvor vestafrikanere kan søke om å komme til Danmark, enten som asylsøkere eller arbeidskraft. På den måten hjelper Marokko med migrantbyrden (til Europa, red.), mens Marokko på sin side må akseptere å ta tilbake alle marokkanere som blir nektet opphold i Danmark».
På spørsmål om ikke Marokko da vil bli en magnet for afrikanere som drømmer om Europa, er ikke Koopmans sikker. Det vil tiden vise, er hans svar.
EU-kommisjonens «svar»
I dag kom EU-kommisjonen med et forslag til en asyl- og migrasjonspakt. Pakten peker på ulike temaer som grensekontroll, retur av avviste asylsøkere og krisesituasjoner.
På pressekonferansen sa EU-kommisjonens leder, Ursula von der Leyen, at migrasjon er kompleks, men at det gamle systemet for å håndtere innvandringen ikke virker lengre. Derfor fremlegges en ny pakke for «å presentere en ny begynnelse».
Men hvor ny denne begynnelsen er, kan diskuteres. Kommisjonen foreslår nemlig et system hvor EU-landene «sammen» skal ta ansvar for migrantene som er kommet til Europa ulovlig, såkalte «irregulære migranter». Husker noen hvor dette begrepet kom fra? Ja, fra FNs migrasjonsavtale. Og vil vi ikke, så skal vi:
– Det er ikke et spørsmål om medlemslandene skal bidra, men hvordan de skal gjøre det, sa von der Leyen.
Denne tvangen er i EU-kommisjonens verden det som heter «tvungen solidaritet«. Med andre ord: kommisjonen aner ikke hvordan de skal løse dette.
Koopmans er nok ikke imponert., men den norske regjeringen er optimistisk. Det handler om å selge inn «ansvar og solidaritet», men hvem skal bistå de som faktisk trenger det mest – i hjemlandet sitt?