Folk flest i Europa er fremdeles i sjokk over hodet som lå igjen på en gate ved Paris. Samuel Paty (47) hadde kun brukt det han selv lærte som barn og ung i skolen: å benytte se av grunnleggende fornuft i den stolte europeiske tradisjonen for satire og ytringsfrihet. Han ville ganske enkelt ikke annet enn å lære elevene sine om «den hellige» ytringsfriheten og dennes grunnlag for våre gode liv på det beste kontinentet verden noensinne har sett.
Det store spørsmålet nå er hvordan president Macron og hans folk vil møte den brutale virkeligheten i republikken. I da kom signalet om over 200 utvisninger av potensielle terrorister. Og asylpolitikken skal strammes inn, heter det.
For sent for Frankrike?
Frankrike er det landet i Europa som er desidert hardest rammet av det islamske voldsbarbariet, som startet i vår nye tid i 2012. Da slo Mohammed Merah til i Toulouse, han drepte soldater og deretter tre barn, yngste tre år gammel, og en rabbiner, ved synagogen. Siden har det gått slag i slag, med det verste angrepet 13. november 2015 i Paris: Over 180 drepte. Måneder etter, sommeren 2016 ble over 80 massakrert på hovedpromenaden langs Middelhavet i Nice – for å nevne noe.
Fem dager før det voldsomme angrepet i 2015 i Paris, ga jeg ut boken Islam. Den 11. lande plage. Åpningskapitlet var fra Marseille og Frankrike – nettopp fordi Frankrike er hardest rammet i Europa av islams seperatisme, vold og terror. Jeg skrev:
Konklusjonen er at man må tvinge seg inn i et imaginært optimistisk hjørne for å tro noe annet enn at krisen vil eskalere, særlig i franske storbyer som Marseille. Spørsmålet nå synes å være følgende: Hvor lenge vil republikken makte å opprettholde en overordnet kontroll over befolkningen?
Jeg mener således at Frankrike har nådd et «point of no return». Radikal generasjon blir republikkens bane.
Det satt langt inne å spå noe så dystert, men som barn lærer vi jo at det lønner seg å være ærlig, en sentral nerve i vår åndelige og mellommenneskelige kultur. Mang et medlem av de pene salongene ble jo bestyrtet, dem om det. Ingen kunne komme med fornuftsbasert, statistiske tilbakevisende argument. La oss i det minste være enige om denne konklusjonen: Utviklingen har gått så langt i Frankrike, at det er umulig å rydde opp på en god måte i vår demokratisk ånd, derav også de tillyste utvisningen.
3 av 4 vil oss ikke vel
Et av de siste tegene på at Frankrike kjemper en krampeliknende kamp for republikkens mulige overlevelse, viste seg i en meningsmåling i august. 40 prosent av muslimer setter islamske verdir over republikkens verdier. Ikke så sjokkerende, for slike målinger er vi etter hvert blitt vant med fra kontinentet vårt. Det som er sjokkerende ved denne målingen og som burde ryste hele det franske fundamentet i politikk, kunst- og kulturliv og i redaktørstolene, er at blant muslimer under 25 år svarte hele 74 prosent det samme, altså tre av fire. Det er nesten en ufattelig score. For husk at den unge muslimske generasjonen antakelig er den største religiøse ungdomsgruppen i Frankrike. De er fremtiden. Har Macron og co latt dette synke så dypt inn som det er faktisk er livsnødvendig for republikkens overlevelse?
At Frankrike har 20.000 på sine såkalte S-lister (potensielle terrorister), og at det er ingen av dem som har stått bak en eneste terrorhendelse så langt i år, viser til fulle de politiske ødeleggelsene av landet. Man får fornemmelsen av en kulturell drukningsdød. Og husk hva Ahmed Akkari, avhopperimamen i Danmark, sa i sitt voldsomme varsel av en bok i 2014: Endog hjemvendte jihadister/terrorister blir mottatt med varm mat i kafeene i moskeene. Ingen fordømmer dem altså i de «hellige» husene.
Kan vår regjering ta noen grep?
Så hva kan gjøres – om noe – for å reversere utviklingen, som også bør gjelde for Norge så vi ikke havner i den franske tragedien vi og?
- Muhammed-tegninger må bli obligatorisk i undervisningen om ytringsfrihet, om sekulariteten i grunnfjellet i våre land. Vi må starte i barneskolen. Vis dem frem. Det må bli slutt på å la frykten vinne over fornuften. Barna må oppdras til borgere som skal videreføre vår måte å leve på. Akkurat dette understreket også Nye Borgerliges Mette Thisen i en video i går. Hun er selv lærer og ba alle andre lærere i Danmark om å bruke disse tegningene i undervisningen.
- Skolen må likeledes bli en dannelsesreise i den norske kulturarven, med klar beskjed til barn og unge at vi ønsker og forventer at alle vil slutte seg til denne arven.
- Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og flerkoneri må det slås hardt og kontant ned på, og langt hardere enn i dag. Straffenivået må blant annet økes. Det skal svi noe voldsomt å bli tatt for slike grufulle overgrep.
- Som presten, Einar Gelius, også tar til orde for: Vi må få vite hva som faktisk forkynnes og praktiseres i moskeene. Parallelle rettssystem må slås hardt ned på, det må straffeforfølges slik dansk toppolitikk nå vil.
- En innvandringsstopp de kommende årene er høyst prekært. Verken nye asylsøkere eller kvoteflyktninger skal få opphold, ei heller midlertidig opphold. Vi har mer enn nok med å rydde opp i allerede eksisterende problem.
- De som kommer på familieetablering må det stilles høye krav til som gjør at vi kan være optimalt sikre på at de vil fungere som fullverdige borgere i et livssynsfritt, moderne og åpent demokrati.
Dette er noen pekepinner på hvilken retning Erna og co bør ta landet i – hvis de vil prøve å unngå den franske (og svenske) katastrofen, to land som for lengst befinner seg på overtid, med Norge heseblesende hakk i hæl.
Vi trenger et håp
Det norske folket har lenge følt seg sviktet, da er personer med ikke-vestlig bakgrunn som elsker Norge inkludert. Folket har lenge følt avmakt, ikke minst ved å oppleve formørkelsen av det offentlige rommet med mer og mer tildekning av jenter og kvinner det siste tiåret. Folk underes: Når skal dette stoppes? Eller skal det bare få fortsette til vi blir et ugjenkjennelig land både på det ytre og indre, sistnevnte ved en verdimessig forringelse som peker i retning av middelalderske tilstander?
Har vi voksne politikere, eller hva tenker dere som leder dagens regjering? Kan dere gi oss – og vi er mange – tilbake troen på en god fremtid? For det trenger vi, vi trenger håp, for dagens norske tilstander går også på livskvaliteten løs, ikke bare de franske og svenske.