Deler av verden stod i brann og norske ambassader ble angrepet under karikaturstriden i 2006, utløst av en artikkel publisert året før i Jyllands-Posten. Daværende Ap-ledet regjering valgte å gå ned på knærne da vår sivilisasjon ble angrepet, anført av utenriksminister Jonas Gahr Støre og statsminister Jens Stoltenberg. Det var oljen som skulle beskyttes, ikke vår livsnerve, ytringsfriheten. De begge løp fra studio til studio herhjemme med formuleringer som dette: «Ja, vi har ytringsfrihet, men ikke alle ytringer er kloke.» «Ja, vi har ytringsfrihet, men vi har ikke ytrings- eller trykkeplikt.»
Uttalelsene vil henge ved dem begge resten av deres politiske liv. Dette bevitnes av nok et oppgjør med nåværende Ap-leder, Gahr Støre. Denne gangen fra høyeste hold: Norsk Redaktørforening ved generalsekretær Arne Jensen og assisterende generalsekretær Reidun Kjelling Nybø, som åpner sin moralsk drepende kronikk med tittelen Krenkelser av mennesker. Ingressen lyder slik:
Karikering, harselering og forhåning ar makten og maktens symboler er demokratiets sikkerhetsventil. Krenkelser er forbeholdt mennesker.
Oppgjøret med Gahr Støre
Redaktørforeningen peker på hvordan den kristne ukeavisen Magazinet, med redaktør Vebjørn Selbekk, ble ofret av av regjeringen den gang grunnet et sobert oppslag som forklarte karikaturstriden. Det til tross for at Dagbladet, Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og TV2 vist den samme faksimilen av tegningene i Jyllands-Posten, skriver de. Jensen og Nybø fortsetter slik:
Det var imidlertid en dobbeltside i den kristne avisen Magazinet som skapte oppmerksomhet, og som førte til at også Norge ble trukket inn i striden om karikaturene, med flaggbrenning, demonstrasjoner og angrep på norske ambassader som resultat. Magazinets redaktør, Vebjørn Selbekk, ble utsatt for drapstrusler og levde lenge med politibeskyttelse. Det samme gjaldt Norsk Presseforbunds daværende generalsekretær, Per Edgar Kokkvold, som var den som mest aktivt sto opp og forsvarte Selbekk. For øvrig ble Magazinets redaktør kastet under bussen av norske myndigheter, og særlig daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre, som – selv ikke flere år senere – klarte å være tydelig og prinsipiell på ytringsfrihetens vegne (utheving, red.).
Gahr Støre kunne vanskelig få verre kritikk enn dette, for kritikken kommer fra øverste mediehold i Norge.
Redaktørforeningen tar også selvkritikk: «Heller ikke i Norsk Redaktørforening var vi ikke proaktive og synlige nok i vårt forsvar av Selbekk. Vi var klare i våre svar når vi ble spurt, men vi burde vært mer aktive.»
Dette oppgjøret, som er knusende for Gahr Støre, ledsages av det historiske oppslaget i Magazinet 10. januar 2006, med samme faksimile av Muhammed-tegningene.
Faksimile fra Jyllands-Posten.
– Koranen skal kunne brenne helt ut
Vi registrerte ikke at noen annen avis gjenopptrykte faksimilene fra den gang – 15 år senere, den 30. september. Dette er nok et tegn på at maktislam leder an i Norge og Vest-Europa.
Men Jensen og Nybø ser et lyspunkt – hos politiet, som plikter i henhold til grunnloven å beskytte den absolutte ytringsfriheten. De to viser til den revitaliserte debatten om islam og ytringsfrihet i kjølvannet av Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) sine markeringer siste tiden.
Representanter for organisasjonen har blant annet revet ut sider av Koranen og spyttet på dem. Reaksjonene har – ikke uventet – vært mange. En av dem som mest presist har forklart prinsippene som må gjelde i slike situasjoner er, kanskje overraskende, en representant for politiet. Til Klassekampen sa Kai Spurkeland, jurist og ekspert på ytringsfrihet hos politimesteren i Oslo, at «vi har en plikt til å beskytte den grunnlovsfestede retten det er, å la Koranen brenne helt ut» (utheving, red.).
Spurkeland er altså på frihetens side, ikke Gahr Støre. Hvordan Gahr Støre skal klare å rette opp sitt skadeskutte image, er ikke godt å si. For nå har det gått snart 15 år (striden blusset som kjent opp i 2006, noe måneder etter publiseringen, ikke minst grunnet imamdelegasjoner fra Norge og Danmark som dro til Midtøsten for å ilne opp massene). Og Gahr Støre ser ut til å ha trodd at hans svik mot vårt samfunnsfundament med årene ville gå i glemmeboken.
Gahr Støre tok grundig feil. Vi – nasjonen – vil aldri glemme.
Alle skal med, er Aps slagord. Nei, dette er grunnleggende feil, og det burde Ap vite, ikke minst med lærdom fra 30-tallet. De som ikke vil vårt demokrati vel, de skal ikke med. De skal aldri få være med.