Shariaskilsmisse er et velkjent problem i Norge, ikke minst fordi HRS jobbet frem tiltak i 2003 (!) og lobbet dem frem på Stortinget. Og politikerne forsto. Vi fikk til et historisk flertallsvedtak – fra SV til FrP – som påla daværende Bondevik-regjering, med daværende ansvarlige på feltet, nåværende statsminister Erna Solberg (H), optimalt å sikre muslimske kvinner skilsmisse fra den islamske ekteskapskontrakten. Vedtaket var faktisk så oppsiktsvekkende internasjonalt at Paven (!) kontaktet daværende statsminister Bondevik i protest.
Men siden har det ikke skjedd så mye. Fremdeles har ikke Norge fått på plass et skikkelig regelverk på feltet. Vi kan jo bare anta hvorfor, for problemet er fortsatt tilstede og etter alle solemerker mer omfattende i dag enn i 2003, ettersom den muslimske befolkningen bare har vokst, men vi er jo blitt mentalt pisket til å godta muslimske særkrav.
Dét orker ikke den danske regjeringen mer, men de har glemt noe viktig.
Psykologisk vold
Den danske regjeringen vil før jul legge frem et lovforslag om religiøse skilsmissekontrakter, sier innvandring- og integreringsminister Mattias Tesfaye (S) til Berlingske.
«Vi må ta det mer alvorlig når vi ser eksempler på imamer som griper inn i skilsmissesaker på en dårlig måte, og jeg tror lovendringene vi ønsker å gjøre kan være viktige. Fordi vi skal ikke gi frie tøyler til at imamer kan blande seg i skilsmisser på en måte som skyver dansk lovgivning til side», sier Tesfaye.
Konkret ønsker regjeringen å utvide straffelovens bestemmelse om psykologisk vold til også å omfatte negativ sosial kontroll, bruk av religiøse skilsmissekontrakter og andre forhold som forsøker å holde en person i et ekteskap. «Person» i denne sammenhengen vil nok som oftest være kvinnen, men vi skal også huske på at innen katolisismen er skilsmisse forbudt for begge parter.
Lovforslaget skal kunne ramme både religiøse forkynnere og ektefellen eller familien til den undertrykte, og strafferammen er fengsel i inntil tre år.
Regjeringen ønsker i tillegg å kriminalisere det som de omtaler som psykologisk vold som foregår som del av religionsopplæringen.
«For vi må nok erkjenne at lovgivningen er skrudd sammen til fortiden, og at vi nå dessverre befinner oss i en situasjon hvor det er kommet noen middelalderske oppfatninger av familien til Danmark», sier Tesfaye.
Islam i et moderne demokrati
Berlingske har tidligere avdekket hvordan en imam skriftlig stiller krav til en kvinne dersom hun vil skilles. Dokumentet er historisk og bevitner til fulle hvorfor islam ikke hører hjemme i et moderne demokrati.
Mattias Tesfaye sier at det må være opp til domstolene å vurdere om imamer har bidratt til skilsmissekontrakten på en slik måte at det kan straffes som psykologisk vold. Domstolene må derfor vurdere om den aktuelle imamen har opptrådt alene som en megler, eller om han har spilt en rolle i forhold til for eksempel betingelsene i kontrakten.
«Men når jeg har henvist til sakene som Berlingske har beskrevet, har det vært usikkert om det kunne felles dom i disse sakene. Vi har behov for at demokratiet tar et skritt fremover og imamene tar et skritt tilbake, når lovgivningen ikke er klar nok. Også for å sende et signal til de kvinnene som sitter fast i ekteskapet», sier ministeren.
Dermed innrømmer Tesfaye indirekte at man står overfor en stor jobb for å finne konkrete løsninger. Men et lite hint kan være at religiøse ekteskapskontrakter, all den tid en overhodet skal godkjenne dem, skal korrespondere med dansk lovgivning. Det betyr i så fall at retten til skilsmisse skal nedfelles i eksteskapskontrakten – og gjelde likt for kvinner og menn. Dette må også gjelde ekteskapskontrakter som legges til grunn for familiegjenforening i Danmark. De samme reglene bør innføres i Norge.
Kvinnene må selv ta ansvar
Ikke alle mener at det er skilsmissekontrakten og imamenes engasjement som er problemet. Anika Liversage er forsker på etniske minoriteter og ekteskap ved Vive – National Research and Analysis Center for Welfare. Hun mener at kriminalisering av skilsmissekontrakten ikke vil løse det viktigste: nemlig at kvinnen blir fri.
Heller ikke Halima El Abassi, styreleder for Rådet for Etniske Minoriteter og forsker i æresrelaterede konflikter, er begeistret for lovforslaget. Hun mener at at det må finnes andre tiltak enn straff, da straff bare vil føre til at problemet går (enda) mer under jorden.
Både Liversage og Abassi mener således at skilsmissekontrakten dermed er løsningen for mange kvinner.
Tesfaye erkjenner også at lovforslaget ikke løser problemet. Han er overbevist om at det fortsatt vil være eksempler på kvinner som utsettes for negativ sosial kontroll og som holdes i ekteskap mot sin vilje. Han sier at «lovforslaget kun bringer oss et stykke på vei. For det er en lang og seig kulturkamp å sikre at kvinner i Danmark har samme rettigheter som alle andre. Det er en frihetskamp som foregår mer i det skjulte, men det gjør det ikke mindre viktig. Vi kan presse på i en prosess, men ikke løse problemet. Men vi kan i hvert fall sikre at disse kvinnene ikke står alene».
Men det som ingen av dem påpeker, er at også kvinnene har et ansvar. Kvinnene står slett ikke alene, de har hele den danske lovgivningen bak seg og de aller fleste i befolkningen med seg. I et fritt demokrati som Danmark kan nemlig kvinnene velge å kaste den religiøse ekteskapskontrakten i søpla og erklære seg som et fritt menneske. Men de er selv så bundet til islam at de forventer at samfunnet skal løse det med særordninger.
Vi må slutte med dette. Vi må lære tradisjonsbundne muslimer at det er ikke slik det fungerer i et fritt og likestilt samfunn. Så frykter man nok at muslimske kvinner vil stå overfor fare hvis hun i realiteten vender ryggen til en sentral del av islam, men det er da samfunnet skal tre inn.