To kvinner drept, en på rundt 60 år nesten halshugget, og en mann det sammeer, som kan være en prest eller ansatt i den storslagne kirken Notre Dame i sentrum av Nice. Terroristen ropte Allahu Akbar under angrepet.
Dette skjedde rundt kl. 9 i dag morges.
Dette skjer altså i middelhavsbyen der 86 mennesker ble drept da en lastebil ble kjørt inn på paradegaten Promenad des Anglais sommeren 2016. Over 400 personer ble kjørt til sykehuset med skader. Terroristen den gang heter Mohamed Bouhlel, tunisier.
En prest og et alter
En annen forferdelig og skjellsettende terrorhandling skjedde sommeren 2016, og den hendelsen bør i dag løftes frem igjen. For man får unektelig opplevelsen av at terrorens uttrykk ikke kjenner noen begrensninger: 26. juli 2016 strupeskjæres den 85 år gamle katolske presten Jacques Hamel i en kirke i Normandie, nærmere bestemt i Saint-Étienne-du-Rouvray ved Rouen. Strupeskåret under en messe, der han var tvunget ned på knærne foran alteret av to unge menn som fremsatte den nå etter hvert vante frasen for oss europeere: Allahu Akbar!
En annen mannlig kirkegjenger på 87 år ble livstruende knivskadd etter at terroristene først hadde tvunget ham til å filme henrettelsen av presten. 87-åringen overlevde ved å spille død. Tre nonner på over 80 år ble vitner til bestialiteten. Etter drapet prøvde de to terroristene å få nonnene til å konvertere til islam (sic). Begge terroristene, 19 år gamle, hadde sverget troskap til IS. En av dem var født i Frankrike, og prøvde like før henrettelsen å ta seg til Syria. Han var derfor oppført på sikkerhetsmyndighetenes overvåkningsliste. Den andre terroristen, født i Algerie, var nylig blitt prøveløslatt etter terrorrelaterte forbrytelser. Også han hadde prøvd, i flere omganger, å ta seg til Syria. Han var elektronisk overvåket og hadde portforbud deler av dagen. Terroren utførte han denne dagen på «fritiden» sin, altså innen rammen av de få timene daglig uten overvåkning.
To av de tre nonnene på over 80 år ble brukt som menneskelige skjold da politiet stormet kirken og nøytraliserte gjerningsmennene, det vil si at de ble drept der og da.
Det varsles borgerkrig
Tross denne avsindige og dypt symboltunge handlingen, forholdt franskmenn seg rolige. Jeg må vedgå at jeg den gang ble noe overrasket over akkurat det. Det udelt gledelige er jo at handlingen ikke utløste voldelige motreaksjoner. Tanken som slo meg var dog om franskmenn er blitt så vant med terror på egen jord, at nær sagt ingenting lenger vekker åpen harme? Eller kan det være en form for resignasjon vi har vitnet etter de mange terrorangrepene, endog inne i kirker (hvis foreløpige nyheter om at minst en kvinne ble strupeskåret inne i kirken stemmer)?
Frankrikes forrige forsvarssjef, general Pierre de Villiers, advarer om kommende borgerkrig i republikken. Hvis landet fortsetter som nå, er borgerkrig et uunngåelig resultat i framtiden, sa han nylig i et intervju, meldte Document i går.
Den 14. oktober, to dager før det bestialske drapet på Samuel Paty, utgav han sin tredje bok på like mange år. I «L’équilibre est un courage» («Likevekt er mot»), skriver han om et dypt splittet Frankrike som trues av indre spenninger og nærmer seg et kritisk punkt.
De Villiers er tydelig på at Frankrike allerede er i krig. Han etterspør reaksjon fra politisk ledelse som står i forhold til angrepene Frankrike utsettes for. Han peker på ekstreme moskeer som ikke stenges ned, på hatpredikanter som ikke nøytraliseres. Han kritiserer den fortsatte innvandringen fra islambeltet.
Man skulle tro at etter den kulturelle massakren i lokalene til Charlie Hebdo 7. januar 2015, ville ha ført til en solid opprensning i den islamske galskapen. Man skulle tro at det simultane terrorangrepet i Paris 13. november samme år, der 130 ble drept og nesten 500 ble såret, ville ha ført til en solid opprensing.
Hva skal til?
Men det kom ingen motstandsbølge fra politisk hold. For man anerkjenner blant annet ikke det faktum at 20.000 personer er på sikkerhetsmyndighetenes S-liste, altså liste over potensielle farlige personer. Hvordan skal disse menneskene håndteres? Skal de fortsatt få gå løs?
Og hva med alle dem som er potensielle terrorister som ikke er på myndighetenes S-liste? Hvordan skal man klare å spore dem?
Hvordan skal republikken forholde seg til de rundt 150 tapte områdene, der islamismen råder?
Hvordan skal Frankrike forholde seg til den store unge muslimske befolkningen, der deler av den defineres som «radikal generasjon»?
Hvordan skal man forholde seg til alle dem som allerede er i krig, jihad, mot landet?
Når skal man åpent innrømme høyt og tydelig at man har en voksende femtekolonne på innsiden? En kolonne som har erklært krig – i Muhammeds navn.
Republikkens problemer med islamfascismen er blitt uoverkommelige, i den forstand at alle sårene kan ikke leges uten at det tas dramatiske grep som under en krigersk invasjon. Som under en pandemi. Og det tviler jeg på vil skje. Vi europeere er for høflige, humane, unnskyldende, bortforklarende og tilgivende til det.
I Islam. Den 11. landeplage (2015), spådde jeg at republikken har nådd et «point of no return». Jeg så ingen god løsning for Frankrike. Jeg er ikke blitt mindre desillusjonert siden den gang – tvert om. Tyren må tas ved hornene, føres bestemt inn i båsen, og porten må boltres.
Jeg tror vi alle tenker slik nå: Hvem blir de neste ofrene for islams jihad i Frankrike, og når der vi det samme her i Norge?
Franskmenn bør snarest erkjenne at de ikke lenger lever i en fredstid. Så alvorlig er dette.