Eriksen viser til, etter terroren i Frankrike, at det bred enighet om at man skal kunne mene, si og tegne hva man vil, men legger så til: «Men, betyr det at vi burde?»
Svaret hans er altså nei – og det svaret viser at Torkil Eriksen har en vei å gå for å forstå hvor grunnleggende ytringsfriheten er for et samfunn.
«I dagens debatt bruker man ytringsfrihet som en av de viktigste faktorene for å kunne forsvare satire og radikale meninger. Men, når de radikale meningene ikke bidrar med noe konstruktivt, og satiren blir ikke oppfattet som en spøk, burde vi ikke heller la være?»
Kortversjonen er at ytringsfrihet ikke bare handler om «radikale meninger», det handler om meninger, søken etter sannhet og er alle friheters mor. Den er således også grunnlaget for et demokrati.
Eriksen påpeker at han tar avstand fra vold, men ytringsfrihet har ingenting med vold å gjøre, tvert om. Tyr man til vold, gir man samtidig avkall på alt som ytringsfriheten står for.
«Spørsmålet omhandler jo ikke om hvorvidt man skal verne om sin ytringsfrihet, men om de kloke valgene som fører til et mindre polarisert samfunn på tvers av religion og livssyn. Da er den beste løsningen å bare la være. Vi må heve oss over debatten om ytringsfrihet, og heller fokusere på de kloke valgene man tar i hverdagen.»
Disse kloke valgene Eriksen viser til, kjenner vi til i samfunn, stater og regimer vi ikke liker å sammenligne oss med.
Det er bare å håpe at Eriksen i Mosjøen, som jeg ikke kjenner alderen på, tar denne debatten internt i Sp-ungdomslaget – og at han i sin eventuelle videre politiske Sp-karriere skjønner mer av «hva en burde» hvis vi vil beholde det Norge vi kjenner i dag. For den holdningen han legger til grunn her, gjør i alle fall meg bekymret for fremtiden.
Leserinnlegg i Helgelendingen: Ytringsfrihet eller kloke valg?