Dansk politikk koker for tiden etter avsløringen av en kontrakt en kvinne måtte undertegne for å kunne få skilsmisse etter shariaens regler. Det nytter ikke med en verdslig skilsmisse for å bli ansett som skilt. Man må også få skilmisse fra en imam i disse parallelle samfunnene og miljøene dominert av islam.
Først: Dette er ikke en nyhet i det hele tatt. Det nye er: Endelig får vi se svart på hvitt hvilke krav en kvinne må akseptere for å kunne oppnå shariaskilsmisse: store pengesummer skal betales til ektemannen, hennes bevegelsesfrihet blokkeres, hun påleggs å te seg slik at verken hennes eller familiens ære tilsøles, og barna skal oppdrags med koranen, bønn og arabisk språk. Innfris ikke disse kravene tas barna fra henne og skilsmissen annulleres, rapporterte vi nylig.
Midtøsten har reist seg
Ordføreren i Odense, som anmeldte den aktuelle imamen bak shariakontrakten, sier at kommunen vil hjelpe de unge kvinner og menn med å ta denne frihetskampen. Nei, det vil dere ikke klare, var min første reaksjon. Den vikarierende statsråden på integreringsfeltet, Kåre Dybvad, har gått lenger. Han har sagt at regjeringen «skal sørge for at det stopper», altså æreskontrollen av kvinner og bruk av sharialoven i gettoene.
La oss ta regjeringen på alvor, for det er det god grunn til å gjøre. Det er nemlig langt mer tak i danske toppolitikere enn de norske, og politikerne står nå i kø for gjennom mediene å fordømme shariaimamer og miljø som begrenser andres frihet og rettigheter, være seg også foreldre. Målet står åpent for å spille inn solide tiltak.
Tre forhold bør først erkjennes før man kan begynne å resonnere seg frem til tiltak som vil virke:
1. La oss kalle dem shariamiljø. Disse miljøene har slått dype røtter som dertil har bredt om seg gjennom årene gjennom den demografiske utviklingen: Som i Norge er det de muslimske gruppene som vokser raskest, og det er først og fremst i disse miljøene problemene er omfattende. Derfor kan vi legge myke tiltak nederst i skuffen. Det er et Midtøsten som har reist seg, basert på langt over 1.000 års tradisjoner, praksiser og verdier. Skal man slite av disse røttene, må det derfor harde tiltak til, og tiltakene må ses i generasjonsperspektiv. Klarer man å sette dem inn nå, kan vi håpe at nye barn og deres barn igjen vil klare å ta seg mentalt inn i våre land og bli frisatte fra æresåket.
2. Fra innsiden av disse miljøene er det selvrapportert følgende: Den verst tenkelige straffen er utvisning.
3. Ettersom disse miljøene generelt kun er her av økonomiske årsaker, er det på pengepungen man rammer dem nest hardest.
Er moskeen et ordinært trossamfunn?
La oss resonnere videre på bakgrunn av disse tre forholdene – og med regjeringens uttalte og sterke ønske om å sette foten ned en gang for alle: Det kan ikke lenger være tvil om at det er fra moskeene shariapraksis og -holdninger spres. Vi må spørre oss: Hvordan kan moskeene sidestilles med kristne trossamfunn? Er det riktig at de anerkjennes som ethvert annet trossamfunn når de åpenbart praktiserer sitt eget lovverk – så langt de kan – som en egen stat i staten? Dertil et lovverk i full motstrid til det verdslige demokratiets lovverk, og rettslige prinsipp om eksempelvis likestilling mellom kjønnene, og kvinners frihet til å gifte seg ut av sin religion?
For meg fremstår det hele som absurd, ikke minst i et integreringsperspektiv. For alle er jo nå enige om at integrering er avgjørende (vi burde si assimilering), og det er pøst inn milliarder av kroner gjennom årene på å få til denne integreringen – som ikke har skjedd i betydelige grupper fra islambeltet. Så nei, islamske trossamfunn – som gjennom årene aldri har tatt avstand fra sharia – bør ikke anerkjennes som et trossamfunn, da det er mer juss og politikk enn det er religiøs tro. Dermed skal de heller ikke motta offentlig økonomisk støtte. Og de skal ikke inn i offentlige organ, være seg dialoggrupper eller annet. For vi anerkjenner ikke at de er et trossamfunn på linje med andre trossamfunn.
Her er det bare å minne om Lov om trossamfunn, §13, som krever følgende for at man kan bli registrert som et trossamfunn berettiget offentlig økonomisk støtte:
«Trudomssamfunn kan lata seg registerføra når det ikkje med si lære eller sitt arbeid kjem i strid med rett og moral.»
Stort tydeligere kan man ikke formulere at sunni- og sjiamoskeer ikke skal registreres som trossamfunn etter norsk lov. For saken fra Danmark – som like godt kunne vært en sak fra Norge – viser med all tydelighet verdier og lære i strid med rett og moral.
Jeg kjenner ikke til danske lover på dette feltet, men jeg ville ikke bli overrasket om de har en liknende formulering nedfelt i loverk om å kunne bli anerkjent som et trossamfunn.
En femtekolonne
Dette tankesettet leder videre til at vi ikke skal la imamer vandre inn til Norge på spesialistvisum (ja, du leste riktig. De har spesialkompetanse vi ikke har i Norge, hvilket gir dem arbeids- og oppholdstillatelse med påfølgende statsborgerskap). Det grelleste eksemplet er Nehmat Ali Shah som har vært imam siden tidlig 1990-tallet i Jamaat-moskeen i Oslo, der han har utvist forferdelige holdninger gjennom årene (støtte til drap av «blasfemiker», jødehat, hat mot nordmenn og vårt levevis, med mye mer). Han og hans like skulle aldri fått satt sin fot i landet. Han burde etter alle avsløringene gjennom årene vært sendt tilbake til landet han trives meget godt i, Pakistan. Han og hans like er en femtekolonne som arbeider intenst for at «sine egne» skal tenke og handle som dem. De er antidemokratiske, samfunnsubndergravende krefter.
Moskeene og imamene er også «overvåkningsinstanser». Ledelse og medlemmer har full kontroll på miljøene de mener de representerer. Avhopperimamen Ahmed Akkari har beskrevet i boken Min afsked med islamismen, hvordan imamene og moskeene har «lyttestasjoner» blant sine egne som rapporterer avvikende adferd (som å være integrert blant de «vantro», som å ha kjæreste) tilbake til dem. Dette for å få kontroll over «avvikerne». En slik kontroll begrenser andre menneskers frihet, og bør straffes – som i Danmark nå, der imamen bak skilsmissekontrakten er anmeldt for psykisk vold. Og en bedre straff enn å ilegge kraftige bøter finner man knapt.
Kvinnen som ble rammet av skilsmissekontrakten er også, etter mitt skjønn, rammet av forsøk på frihetsberøvelse (ikke lov å flytte lenger enn 13 mil fra der ektemannen bor). Bruk allerede eksisterende lovverk for alt det er verdt.
Det er den samme inngangen man må ha i forhold til storfamilie, klaner og foreldre som begrenser medlemmenes frihet og fratar dem grunnleggende menneskerettigheter. Frihetsberøvelse og psykisk vold er viktige knagger også her.
Et annet aspekt er at de fleste jenter (og gutter) som frihetsberøves i hverdagen, ikke våger å gi beskjed. Det handler tross alt om ens egne, som man gjerne er glad i, og som har betydelig makt over det enkelte unge individet. Derfor må det være en lang foreldelsesfrist i slike saker slik at man som voksen kan anmelde forholdene. Og ved dom i slike saker skal det ilegges kraftige erstatninger som de domfelte selv skal betale. Dette vil kunne ha en preventiv effekt dersom man klarer å få frem mange nok fellende dommer.
Bryte med internasjonale konvensjoner
Når dette er sagt; personlig tror jeg vi ikke kommer særlig vei med ovennevnte heller. Når vi engang ikke klarer å dømme foreldre som dumper ungene på koranskoler i 3. verden (endog har det aldri vært en siktelse, så vidt vi vet), hvordan kan vi forvente at politi og domstol vil klare/er villige til å straffeforfølge æreskontroll? Det kulturelle teppet, kulturrelativismen, tror jeg vil legge seg over saker som dette.
Derfor ser jeg ingen annen realpolitisk kraftfull løsning enn å bruke det kortet som fryktes mest i disse miljøene: utvisning når det er mulig (ved dobbelt statsborgerskap). Men jeg heller også mer og mer til full repatriering av de beviselig mest dysfunksjonelle familiene som lever fullt og helt i æreskulturen. Ja, det vil være brudd med internasjonale konvensjoner å gjøre folk statsløse. Men de må en eller annen dag brytes, for de ble utformet i en annen tid en den Norge og Vest-Europa nå opplever.
Eksempel: Jeg har ingen aning om hvor mange milliarder kroner Norge eksempelvis har spyttet inn i bistand og utvikling i Pakistan. Men jeg mener det ligger åpent i dagen at disse årlige midlene er en brekkstang vi har overfor myndighetene der til å ta imot pakistanere med norsk statsborgerskap.
Jeg er skråsikker på ett forhold: Etter utvisning av fem til ti familier grunnet at de lever helt og holdent i æreskulturen, og slik undertrykker, bedriver psykisk vold og frihetsberøvelse, vil det bli «liv i leiren», altså i de aktuelle familiene, storfamiliene, klanene og miljøene. For vi snakker deres språk; vi viser makt, og ved å vise makt setter vi oss i respekt.
Bøter, erstatningssaker og utvisning. Det er dette som vil virke. Ikke et år eller to i fengsel.
Kanskje ett parti eller to i Danmark vil være med på disse tankene. Og hvis det å realisere en slik politikk krever at man trer ut av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, ja, men så gjør det da. Etter Breixit er det jo nettopp det som vurderes i Downing street 10.
For det haster å rydde opp før «de» blir så mange at «vi» ikke makter å hamle opp med dysfunksjonaliteten, undertrykkelsen, volden og kriminaliteten. Det vil vokse oss over hodet i mengde.