Det foregår nå en mer og mer intens kamp om Europas sjel. I eksempelvis Frankrike går president Emmanuel Macron til frontalangrep på alle religiøs bekledning på offentlige ansatte, og også private som tilbyr det offentlige tjenester. Hijaben skal bort. For det handler om vår sivilisasjons levemåte.
Så alvorlig er det – og det begynner flere og flere av sentrale politikere å ta innover seg.
Også i Danmark har det i flere uker kokt i toppolitikken grunnet islam: En imam utstedte en grotesk skilsmissekontrakt, der en kvinne nærmest ble satt i fengsel av imamen og ektemannen for å kunne få skilsmisse fra et voldelig ekteskap. Hun ville miste barna sine dersom hun eksempelvis flyttet mer enn 13 mil fra der mannen bodde, og dersom hun ikke lærte barna å be fem ganger om dagen, lærte dem arabisk og koranen, med mer.
I tillegg var det nylig 15-årsdagen for de verdenshistoriske danske Muhammed-tegningene i Jyllands-Posten (30. september 2005). Her hjemme var det kun avisen Dagen, så langt vi registrerte, som av etablerte medier gjenopptrykket faksimile av de 12 Muhammed-karikaturene. Men i Danmark vil Muhammeds tilbedere fortsatt kneble den frie ytringen. Hele 76 prosent vil ha forbud mot islamkritikk og -harselas, noe som fikk statsråden for innvandring og integrering, Mattias Tesfaye (S), til å be dem om å dra hjem.
Kamp for friheten vår
Nå er den utrettelige Inger Støjberg (V), som hadde posten til Tesfaye inntil hun måtte gi stafettpinnen videre, på banen igjen med ytringsfrihetens fakkel høyt hevet. Hun sier rett ut at vår måte å leve på er endret grunnet islams inntreden i samfunnet vårt.
Noen ganger husker man de merkeligst ting. Jeg husker f.eks. hvordan jeg i 1. klasse tegnet både Gud og Jesus. Jeg husker nøyaktig hvordan klasserommet så ut, og hvordan at vi satt på våre små stoler og tegnet, mens min klasseforstander Helga leste fra en barnebibel. Vi må ha hatt kristendomsundervisning. Ellers ville hun neppe ha lest fra bibelen. Hjerk-Harre skole var nemlig en helt alminnelig kommunal folkeskole.
Jeg har siden ofte tenkt på om Helga også ville ha bedt oss om å tegne Muhammed, hvis hun hadde lest fra koranen i stedet for en barnebibel? Det hadde hun antakelig, men det er utenkelig at en lærer ville be barna om å tegne Muhammed i dag.
Støjberg har selvsagt helt rett. Det finnes antakelig ikke en eneste lærer i Norge som ville tenkt tanken på å be barna tegne Muhammed eller Allah.
I 1980, da Støjberg gikk på skolen, var det rundt 30.000 muslimer i Danmark. I dag anslås det over 250.000. Og nettopp antallet, sier Støjberg, har stor betydning for samfunnet.
Alene antallet av muslimer i Danmark har en stor betydning for påvirkningen av samfunnet. Samtidig har vi vært løsaktige i forhold til å kreve at man naturligvis skal innordne seg det danske samfunnet når man kommer hit – og ikke omvendt.
I 1988 utkom Salman Rushdies verk «De Sataniske vers» hvor det blant annet antydes at noen av koranversene er skrevet av Satan selv.
Selv om jeg kun var tenåring den gang, så kan jeg ennå huske da den iranske leder, ayatollah Khomeini, utstedte en fatwa over Rushdie for gudsbespottelse og at han derfor skulle drepes. Det var noe som lå meg uendelig fjernt. Det var ubegripelig at ayatollahen kunne ha så krenkede følelser i forhold til islam at han satte en dusør på Rushdies hode. I en moderne verden dreper man ikke i en religions navn, tenkte jeg den gang.
Vi må slutte å la frykten styre oss
Så kom drapstruslene også hit, som i Norge da redaktør Vebjørn Selbekk fikk over 50 drapstrusler grunnet en faksimile av Muhammed-tegningene. Siden den gang i 2006 har vi stille mer og mer kapitulert.
For nøyaktig 15 år siden publiserte Jyllands-Posten de 12 Muhammed-tegningene. I tiden fra utgivelsen av «De sataniske vers’» i 1988 og til Jyllands-Postens viktige publisering av Muhammed-tegningene, var det åpenlyst rent mye vann i havet. Kanskje nærmere en syndflod av islamske krav om at den frie vestlige kultur skulle underkaste seg islamske krav. Det betydde at Danmark og den vestlige verdens frihetsrettigheter ble satt under et enormt press, pga muslimske krefter her i landet som på skammeligste vis forrådte det landet som huser dem.
Nå 15 år etter er det nedslående å se hvordan underkastelsen for mørke muslimske krefter stille og rolig er blitt en akseptert allminnelighet. Synspunktet om at det er bedre å la være å stå fast på ytringsfriheten enn å løpe risikoen for å krenke noen enkelte muslimers følelse, og dermed risikere represalier i form av f.eks. terror, er utbredt.
Eksempler er der mange av. F.eks. fravalgte Skovgaard Museet i Viborg for et par år siden å stille ut en Muhammed-tegning i forbindelse med en utstilling i anledningen av opphevelsen av blasfemiparagrafen.
Jyllands-Posten ville så sent som i siste uke ikke publisere en kronikk av Kåre Blütken der han beskrev vanskelighetene med at få en kunstner til å illustrere en barnekoran. I den forbindelse fravalgte for øvrig TV2 å vise de to illustrasjonene av Muhammed som barnekoranen angivelig inneholder, da de hadde et oppslag nettopp om konsekvensene av Muhammed-tegningene.
Reelt har det nesten kun vært det franske satiremagasin Charlie Hebdo som har holdt stand. Det er godt at de fikk følge av Weekendavisen sist fredag, som faktisk publiserte Kurt Westergaards ikoniske Muhammed-tegning.
Jeg forstår på den ene side godt at f.eks noen medier er tilbakeholdne, for det er med livet som innsats. Det har vi sett både i forhold til Jyllands-Posten og Charlie Hebdo.
Maner til motstandskamp
Støjberg sier det som burde være det mest naturlige av alt: Vi må stå opp for friheten.
Men hvis ingen gjør motstand så er det et entydig nederlag for det frie ord og en seier for terroristene. Vi skal nettopp ikke kapitulere overfor fundamentalistiske islamister! Vi skal hylle friheten og verne om våre ervervede frihedsrettigheter. Det skylder vi oss selv og våre forfedre, som sikret oss det fundament av frihetsrettigheter som Danmark er bygget på.
Ser vi et begynnende opprør fra politisk hold mot shariaislam? La oss håpe det, for det fortjener Norge og Europa, den fremste sivilisasjonen noensinne.