Jeg holdt nesten på å ramle av stolen av Geir Lippestads innlegg i Aftenposten i går, med tittelen «Norge trenger et nytt parti i sentrum som setter mennesker og bærekraft først».
For det første er det akkurat det siste Norge trenger at det kommer enda et politisk parti som prøver å presse seg inn i det politiske sentrum. Der er det i teorien trangt nok fra før, for mange partier hevder å være i sentrum – til tross for at de i praksis er ytterpunkt-partier.
Men en ting er nå hva partier liker å fremstille seg som, noe annet er hvordan de samme skal få til realpolitikk. Men hvis noen stemmeberettigede satser på et parti som ikke har en bærekraftig politikk for Norge, så er partiet Sentrum et perfekt valg.
For dette er alle englers parti. Da må du ha troen i orden, men noen av oss må forholde oss til virkeligheten.
Les også: Måtte gå av som politiker – starter nytt parti
Snu det på hodet
Partiet Sentrum liker ikke økonomi. De liker ikke at vi regner på kostnader, og dermed liker de heller ikke å prioritere. Alle skal få, hadde vært et utmerket motto for partiet, og så unnlatt å si noe om hvordan det skulle finansieres – akkurat slik som Lippestad gjør.
Han åpner Aftenposten-artikkelen med følgende:
I dag regner vi mer enn gjerne på verdien av et menneskes liv. Hva koster mennesker som står uten arbeid? Hva koster flyktninger? Hva koster mennesker med nedsatt funksjonsevne for landet vårt? Hva koster det at eldrebølgen kommer?
Jeg mener det er på tide å snu regnestykkene på hodet.
Det «flotte» med å snu regnestykket på hodet er at da forsvinner kostnadene, i alle fall i Lippestads hode.
Kostnadene det bør regnes på, er hva det medfører at menneskene mister troen på fremtiden og hverandre. At vi mister tryggheten og medmenneskeligheten når vi har behov for fellesskapet. Hvilke utgifter vi får dersom tilliten mellom oss mennesker i Europa blir borte.
Grunntanken til Lippestad er at ved å fokusere på kostnader så fokuseres det på individet som et problem. Men hva med å snu dét på hodet? Har ikke eks-byråd Lippestad skjønt at det meste av de politiske regnestykkene skal handle om det stikk motsatte: nemlig hvordan borgerne skal få det best mulig – også de som trenger spesiell bistand for kortere eller lengre tid. Noen kloke hoder har til og med kalt det en velferdsstat.
Verdens beste
Derfor har funksjonshemmede i Norge de beste rettigheter i verden. Vi har verdens beste sykelønnsordning. Vi har verdens beste ordninger for arbeidsledige. Vi er verdens beste på å ta imot innvandrere og flyktninger i forhold til folketallet. Vi er verdensledende på bistandssiden.
Ja, faktisk er Norge så «verdens beste» at det har gått altfor langt. Det offentlige sikkerhetsnettet er blitt så finmasket at det blir stadig færre som jobber og betaler skatt, og som dermed skal finansiere alt det vi er blitt «verdens beste» på – og de gruppene som nyter godt av det vokser. Ikke minst på grunn av innvandringen.
«Noen har regnet på at det er dyrt å hjelpe. Noen sier vi ikke kan hjelpe alle», fortsetter Lippestad og viser konkret til «flyktningene» på de greske øyer.
Har noen tenkt på hva det gjør med oss som medborgere på det europeiske kontinent, når vi snur oss bort fra mennesker som lever i akutt nød på en branntomt, forfulgt, hatet og uønsket i Moria-leiren?
Motstandsfolkene under krigen var veldig klar over at de ikke kunne redde alle, men de forsto veldig godt at å redde noen ga håp om en bedre tid for alle.
At Lippestad nekter å ta innover seg at migrantene på de greske øyer stort sett er folk som ønsker et bedre liv i Europa er nå én ting, men koplingen til «motstandsfolk under krigen» er mer interessant. Ja, for selv motstandsfolk er «noen» som forsto sine begrensinger. Det er endog grunnlaget for Flykningekonvensjonen, som kom i stand på grunn av 2. verdenskrig. Konvensjonen har en rekke begrensninger samtidig som den oppfordrer til å bistå hjelpetrengende. Norge ville for eksempel ikke avvist svensker hvis krig i Sverige, men vi hadde tatt det for gitt at de dro hjem igjen når det ble mulig. Det gjorde Flyktningekonvensjonen også, helt til asyl- og flyktningpolitikk ble den godhetsindustrien som partiet Sentrum har underlagt seg.
Idiotisk
Vi har et ansvar for våre medmennesker, og det stopper ikke ved landets grenser. Jeg ser med bekymring på utviklingen i Europa, hvor landene er mer opptatt av å beskytte sine grenser enn å beskytte mennesker.
Man beskytter ikke «grenser», like lite som Lippestad ikke beskytter stakittgjerdet utenfor huset sitt. Han markerer og beskytter sitt område. Dessuten vil jeg anta at Lippestad ikke finansierer og beskytter naboene mer enn han tar seg av sin egen familie? Eller mener Lippestad at noen skal stemme på Sentrum slik at folk i verden får det bedre, finansiert av oss? At han skal sitte på Stortinget, til en rimelig fet stortingslønn også finansiert av det norske folk, å presse frem en politikk som ikke er til Norges beste? Av ren skjær godhet? Da får vi i alle fall kalle det med sitt riktige navn: idioti.
Dessuten er det rimelig idiotisk å etablere et nytt parti som har som en av sine fanesaker en sterk liberalisering av innvandringspolitikken – og så peke på Jonas Gahr Støre (Ap) som statsminister.
Like idiotisk er det å etablere Sentrum for å prøve å lokke til seg KrF-velgere som er uenige med at KrF har valgt borgerlig side. Vel, hvis en da ikke er en forkledd engel som vil sikre KrF under sperregrensen.
Sentrum skal også stenge nasjonens største og viktigste inntektsgrunnlag, olje og gass skal være historie om 15 år, for å fri til grønne velgere. Det kan i så fall svekke både Venstre og MdG. Da kan det jo hende at vi blir kvitt flere småpartier, men det kan jo ende med noe helt annet: nemlig at velgerne begynner å se idiotien som velter frem på den politiske arena eksponert av Lippestads Sentrum. Nemlig at «bærekraft» kun handler om sosial bærekraft, slik som tillit, fellesskap, fremtidstro, solidaritet, mens økonomisk bærekraft er et fy-tema. Da kan det være at velgerne mer eller mindre skremmes over til «økonomisk tryggere» Høyre og FrP.
Men det kanskje mest idiotiske er at jeg faktisk bruker tid på dette partiet. Lite tilsier at det vil bli annet enn ett i jungelen av intetsigende partier. Og godt er det. Det sløses nok med penger av dem som allerede har plass på Stortinget, men de er i alle fall en smule mer villig til å se sammenhengen mellom utgifter og inntekter.