HRS kunne i går etter tips fra trofast HRS-leser, melde om at flere steder i Lillestrøm var den ikoniske Muhammed-tegningen av Kurt Westergaard, datert september 2005, hengt opp i det offentlige rommet.
Både tipser og vi mer enn ante muligheten for at dette var en form for stille protest mot det vanvittige drapet ved Paris, der læreren Samuel Paty (47), ble halshugget på høylys dag på fredag etter å ha mottatt alvorlige trusler mot livet sitt. Han hadde nemlig benyttet Muhammed-tegninger i undervisning om ytringsfrihet.
Ingen andre norske medier plukket opp saken fra Lillestrøm, som toppet sosiale medier siste døgnet. Men det finnes ett unntak. Lokalavisen, Romerikes blad, laget i ettermiddag et meget kortfattet oppslag om den «spesielle hendelsen». Lokalavisen konstaterer at: «Noen har hengt opp karikaturtegninger av profeten Muhammed i Lillestrøm.»
– Vi støtter ikke dette
Deretter går mikrofonen rett til Ap-ordfører i Lillestrøm, Jørgen Vik. Han er langt fra fornøyd med at noen aktivt tar til orde for ytringsfrihet og vil markere med en «karikaturaksjon», det som mange vil mene er en støtte til den halshugde læreren. Og en støtte til frihetskulturen i Europa, mer og mer truet av antikvarisk islam.
– Når man henger opp slike karikaturtegninger anonymt, tolker jeg ikke det som noe annet enn at noe ønsker å lage støy i Lillestrøm. Det ønsker ikke jeg. Det gjør heller ikke befolkningen i Lillestrøm kommune, sier Jørgen Vik, ordfører i Lillestrøm.
Se det. Han snakker på vegne av hele befolkningen «sin». Og skulle de hengt dem opp på lyktestolper i full offentlighet og risikert å bli angrepet – i Lillestrøm? For det kunne vel like godt skjedd – som ved noen få mil fra Paris, eller?
Og det var alt Ap-ordføreren hadde å si. Mener han virkelig at en, for de fleste av oss, harmløs tegning skal bort fra det offentlige rommet? Mener han at en tegning kan skape farlig støy? Hvem er han i så fall ordfører for? Hvor kommer de fra? Fra Ustaoset til byen, fra Vågå til byen, fra…?
Europas nerve
Noen lurer fremdeles på hvorfor verken medier, politikere eller akademikere står frem og forsvarer en av Europas grunnleggende kulturelle nerver: satire av religion og religiøse figurer.
Selvsagt er de redde. De er angivelig redde for at noen andre skal bli støtt eller lei seg, men sannheten er kanskje at de er mest redde for sine egne struper. Det er forståelig og samtidig brutalt. Men innrømme det, nei?
Ikke lat som om Norge er hva Norge var før den kulturelle revolusjonen ble iverksatt med massiv innvandring fra land der en angivelig profet er hellig – ikke et menneskeliv.
Vi, som nasjon, trenger en samtale oss voksne imellom.