– Ord skal møtes med ord, ikke med straff, sier stortingsrepresentant og tidligere justisminister Per-Willy Amundsen (Frp) til NTB.
Ifølge Amundsen har FrP kommet til at den såkalte rasismeparagrafen, som egentlig handler om «hatefulle ytringer», har sklidd ut og har endt med å true ytringsfriheten. Derfor foreslår han for Stortinget å fjerne hele § 185 i straffeloven. Den lyder som følgende:
Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne.
Omfavner stadig mer
Samtidig er Amundsen klar på at et slikt forslag ikke vil få flertall i Stortinget. Det problematiske med loven, ifølge Amundsen, er at den stadig utvides – og det er nettopp det stortingsflertallet går inn for. Flertallet ønsker at lovparagrafen også skal omfavne det som kan ansees som hatefulle ytringer basert på kjønnsuttrykk og -identitet. Sistnevnte er utvilsomt spesielt å ta inn i denne paragrafen, da for eksempel en straffedømt mann som opplever seg som en kvinne kanskje kan – med lovparagrafen i hånd – forlange å få sone i et kvinnefengsel.
Eksemplet er ikke så spinnvilt som en kanskje kan tro. For i 2018 var dette en sak i Storbritannia. En pedofil mann og voldtektsforbryter hevdet hans identitet er kvinne, og forlangte å få sone i et kvinnefengsel. Det fikk han – og dermed forgrep han seg seksuelt på nytt på fire kvinner.
Amundsen påpeker at utviklingen går i feil retning.
– Jo mer utvidet den blir, jo flere ytringer vil den omfatte. Det er problematisk, sier han.
Per-Willy Amundsen mener også at § 185 stadig blir benyttet mer av politiet og domstolene, at terskelen for å ta den i bruk er blitt lavere. Han minner oss igjen om at det er snakk om ytringer, der altså politiet og domstolene bruker stadig mer ressurser på å skulle avgjøre hva som er lovlige ytringer. I Nord-Norge, som både Amundsen og jeg er fra, leer vi for eksempel ikke på et øyelokk av begrepet «hæstkuk», rett og slett fordi vi skjønner budskapet. Eller som statsminister Solberg kom til å glippe på bruk av «nazi», da hun – som vi alle forsto – egentlig mente streng.
Selvsensur
Så har Amundsen helt rett i at denne paragrafen kan føre til selvsensur, som igjen kan begrense den offentlige debatten, en debatt alle våre politikere hevder de setter så høyt. Det betyr selvsagt ikke at noen mener at kvaliteten på debattnivået skal senkes, men vi kunne ha godt av heller å senke skuldrene litt.
– Dette krenkelsessyndromet som velter over den vestlige verden, gjør at redselen øker for å si noe som er politisk ukorrekt. Den bidrar til at det frie ordskiftet blir undertrykt, sier Amundsen.
Nettopp dette krenkelsessyndromet blir flittig brukt av en rekke aktører, og det er mange som bruker det som et skjold mot kritikk. Og NTB vet nok hvem mange av disse er, siden de selv peker på én bestemt gruppe:
Samtidig avfeier han argumentet om at mengden hatefulle kommentarer i sosiale medier fører til at for eksempel unge muslimske kvinner trekker seg fra samfunnsdebatten.
– Det er ofte en subjektiv oppfattelse. Du kan ikke stå i en fri debatt i et liberalt demokrati som det norske og forvente at du aldri skal bli krenket, sier han.
For hvorfor i all verden skulle ikke «unge muslimske kvinner» tåle å stå i en offentlig debatt? De har vel møtt en brøkdel av det som HRS har måtte stå i over flere år. La oss ta den siste fra i dag, da den er «pyntelig» nok:
Nei, jeg skjuler ikke identiteten hennes. Hun får stå både for og i det selv.
Innstramning
Spesialrådgiver Anine Kierulf ved Norges institusjon for menneskerettigheter, er ikke enig i at paragrafen skal fjernes, og minner om at Norge er forpliktet til å forby ytringer som kan tolkes som hat mot minoriteter. Men i min tolkning fortjener alle et slikt vern, derfor burde ikke lovteksten peke ut noen spesifikke «tema». Samtidig mener Kierulf at lovteksten bør endres. Den bør strammes opp slik at det blir tydeligere at det bare er de «grovt hatefulle eller dehumaniserende ytringene som rammes».
Det kan være at det lar seg gjøre, men det endrer ikke det faktum at vi mennesker oppfatter budskap forskjellig. Noen ville for eksempel tatt kvelden av å bli kalt «heks», andre bryr seg ikke i det hele tatt. Likevel er det vesentlig når Kierulf påpeker at både lovforarbeidene og Høyesteretts praksis setter en høyere terskel enn det som går fram av selve lovteksten.
Nettopp disse lovforarbeidene og Høyesteretts praksis bør mer frem i lyset. For slik debatten går nå i det offentlige rom virker det som enhver ytring som noen vil måtte mene seg støtt av, også vil kunne rammes av § 185. Slik er det ikke. For eksempel foreligger det ikke, så vidt meg bekjent, noen dom etter § 185 for religionskritikk. Men jeg vil også anta at det finnes en rekke anmeldelser for det samme.
Så er det likevel slik – som den heksa jeg er – at jeg fremdeles ikke er overbevist om at fjerning av § 185 vil løse de problemene vi står overfor. Å fjerne § 185 vil ikke fjerne problemene – de vil antakeligvis bare flytte over til en eller flere andre paragrafer.
Men hvis noe skulle fjernes, så er det vitterlig punktet om religion eller livssyn. Vi har jo «tankefrihet» i dette landet, det har jo statsministeren poengtert, så hvem eller hva folk tror på har ingenting i en slik paragraf å gjøre. I tillegg er religionskritikk altfor viktig for et samfunn til at kritikken skal kunne tolkes som hatefulle ytringer, kun fordi det er kritikk en ikke liker.
Praksis
Så selv om jeg er helt enig med Amundsen om at ytringsfriheten er under press, har jeg mer tro på å sette søkelyset på hvordan paragrafen praktiseres.
Amundsen mener det er viktigere enn noensinne å forsvare ytringsfriheten, fordi den er under press fra flere kanter. Han viser til at Politidirektoratet i fjor ga politiet beskjed om å hindre koranbrenning, i forbindelse med en SIAN-demonstrasjon i Kristiansand. Ordren ble senere trukket tilbake. Amundsen viser også til hendelsen i Frankrike, der en lærer ble drept etter at han hadde vist fram Mohammed-karikaturer i en skoletime.
Det jeg ser med SIAN-eksemplet er nettopp at det kan bidra til grensesetting opp mot § 185 (terrorangrepet i Frankrike stiller i en egen divisjon). Som kjent har Antirasistisk senter (ARS) nærmest gjort det til en sport med å bruke skattepengene de får i tilskudd til å anmelde det de ikke liker, også ved å anmelde SIAN nettopp etter § 185. Derfor må påtalemakta gå flere runder med seg selv, gjerne med en bevisst justisminister, og tenke nøye over når de kan ta i bruk § 185. Her er det jo å håpe at det er noen voksne hjemme, selv om man kan treffe på noen løse kanoner der også, jamfør saken mot HRS for et offentlig bilde der en selverklært krenket muslim hadde sneket seg inn i et hjørne. (Det var ikke etter § 185, men etter åndsverkloven).
Problemet er at vi må slutte med dette krenkelseshysteriet. Det må også muslimer, ung som gammel, lære seg i et samfunn som vårt, der ytringsfriheten er alle friheters mor. Dessuten må flertallet på Stortinget spørre seg selv om det er noen grenser for hva de mener befolkningen kan oppleve seg krenket av. Personlig tror jeg vi – som nasjon – hadde nådd lenger hvis vi hadde innført folkeskikk-kurs for alle borgerne – selvsagt med politikerne i første rekke.
Så er det klart, slik som Amundsen påpeker, at (selvsagt) vil trusler og oppfordring til bruk av vold fortsatt være forbudt – helt uavhengig av § 185. Det er det andre straffebestemmelser som tar seg av.