Dette fortalte mannen på Kongsberg oss på telefon sist onsdag. Hans versjon bekreftes i et leserinnlegg i samme avis i dag, Laagendalsposten.
Personen som hengte opp karikaturer av Muhammed i Kongsberg var ønsket til et intervju i Laagendalsposten.
Personen fikk imidlertid beskjed av Lps journalist Mona Sandviken at de ikke ville gjennomføre et intervju UTEN at personen som hang de opp sto fram med fullt navn i avisa.
Vi ringte Sandviken med spørsmål om forutsetningen for at familiefaren skulle få fortelle sin versjon av hendelsen, var at han stod frem. Sandviken bekrefter dette for oss: – Ja, det er riktig, svarer hun oss i ettermiddag.
Et hode i en europeiske gate
Hvilke vurderinger rundt sikkerhet og risiko de hadde gjort, overlater hun til redaktøren å svare på. Redaktøren tar ikke telefonen, så dette blir derfor en kommentarartikkel, ikke en ren nyhetsartikkel der samtidig imøtegåelse gjelder i henhold til pressens Vær Varsom-plakaten.
For: Et hode lå igjen på gaten om lag 30 kilometer fra Paris fredag 16. oktober, og hodet tilhørte læreren Samuel Paty. Det ble kappet av mens terroristen ropte Allahu Akbar (Allah er større). Har ikke Laagendalspostens ansatte sitt eget liv kjært?
Jo, det kan det se ut som. For Laagendalsposten ser ut til å ha forstått alvoret hva gjelder egen sikkerhet. Da de omtalte saken med politiet som kilder, valgte de ikke å vise hvilken karikatur som ble hengt opp en rekke steder i Kongsberg. Eller redaktør Jørn Steinmoen valgte å beskytte de krenkbare. Vi vet ikke.
Men det vi vet er at vi aldri ville publisert navn eller bilde på verken denne mannen fra Kongsberg, eller andre som har sendt oss Muhammed-karikaturer de har hengt opp. Dertil er mannen på Kongsberg småbarnsfar. For et hode lå igjen på gaten. Dette kunne like godt ha skjedd her i Norge. Det vet vi med sikkerhet. Tsjetsjeneren som vandret inn til Frankrike 12 år tilbake, kunne like godt ha valgt Norge som destinasjon.
Vi har potensielle islamske terrorister i Norge, noe PST har bekreftet år ut og år inn i sine sikkerhetsvurderinger. Det er derfor norske aviser er så tilbakeholdne med å publisere Muhammed-karikaturer. Man vet at angrepene da fort kan komme, ref. Jyllands-Posten som lever sitt avisliv bak barrikader.
– Det eneste mennesket jeg ikke kan tegne
Og knapt noen tegner heller denne religiøse figuren fra den saudiske ørkenen, som eksempelvis Roar Hagen, VGs tegner, forbilledlig har forklart:
«Jeg vil ikke tegne ham. Jeg vil ikke bli tvunget til å leve som min danske kollega Kurt Westergaard (tegneren i Jyllands-Posten som lever med drapstrusler, min anm).»
Hagen fortsatte slik:
«Muhammed er det eneste mennesket i verdenshistorien jeg ikke kan tegne.»
Hagen illustrert artikkelen til Verstos omtale av Halvor Tjønns biografi, Muhammed – slik samtiden så ham slik: En tegning av et stort, tomt tegnebrett og en tom stol. Ikke et menneske å skimte.
Et mer talende bilde på at islams voldshistorie har innhentet oss, kan knapt vises.
Men Laagendalsposten mener altså familiefaren på Kongsberg burde bære det personlige ansvaret på sine skuldre og stå frem med navn og bilde. La oss fortelle avisen følgende: Det er ikke familiefaren som er den interessante. Det interessante og hele poenget med saken er politiets reaksjoner fordi de fryktet «sterke følelser» blant en del nye landsmenn. Og politiet sa: «Samfunnet vil ikke ha dette.»
Pålegg lærerne å bruke karikaturene
La oss gjenta følgende: Det er ikke enkeltindivider som skal bære ansvaret for ytringsfriheten i Norge, det er det politiske lederskapet som skal gjøre. Derfor skal heller ikke kunnskapsminister Guri Melby si at lærere i Norge har lov til å vise Muhammed-karikaturer. Nei, Melby, det er du som statsråd som skal instruere/pålegge lærerne om at de skal bruke karikaturene i undervisning om ytringsfrihet. Karikaturene har nemlig skapt verdenshistorie, og verden blir aldri den samme etter de mange voldelige reaksjonene hos Muhammeds mest nidkjære fotsoldater.
Merk dette: Verken NRK eller Aftenposten krevde at familiefaren skulle stå frem da de intervjuet ham. Det finnes altså vett rundt i redaksjonene – i alle fall fra tid til annen.