Det var mildt sagt en besynderlig melding som kom fra statsminister Erna Solberg (H) etter det groteske islamistiske drapet på en ungdomsskolelærer i Frankrike.
Læreren Samuel Paty (47) fikk hodet skåret av på åpen gate fredags ettermiddag da han var på vei hjem fra skolen han jobbet på. Gjerningsmannen, en 18 år gammel tsjetsjener, hevnet seg i Allahs navn fordi Paty i undervisning om ytringsfrihet hadde benyttet Muhammed-karikaturer som illustrasjon (fra satiremagasinet Charlie Hebdo, der rettsaken av terroren i deres lokaler pågår i disse dager). Paty hadde til og med på forhånd gitt elever som kunne føle seg støtt av tegningene anledning til å forlate timen.
Gjerningsmannen publiserte endog på sosiale medier bilde av det avskårne hodet som lå på bakken og skrøt av sin gjerning. Politiet innhentet imidlertid 18-åring som motsatte seg arrestasjon, som igjen førte til at politiet skjøt han. Han døde senere av skadene.
En slik grotesk hendelse på europeisk jord skulle en tro ville utløse et ras av protester, der en ikke minst pekte på årsaken til det som omtales som halshuggingen: islamismen. Særlig siden denne handlingen i ordets rette forstand går i strupen på alle friheters mor – ytringsfriheten.
Men nei. Mediene går på filttøfler og synes særdeles nervøse for å plassere noe ansvar. Selv om de etterhvert klarte å formidle at angrepet betraktes som terror og at gjerningsmannen ropte «Allahu akbar» – som de samme oversetter til «Gud er større». Det betyr det ikke, det betyr «Allah er større». Det er en vesentlig forskjell.
Ytringsfrihet
Lørdags formiddag twitret statsminister Solberg følgende melding:
Dette er mildt sagt en oppsiktsvekkende beskjed. Vi skal «stå sammen mot angrepet på tankefrihet og opplysning«. Hva i himmelens navn tenker Solberg på? Vi har hatt et grotesk angrep på ytringsfriheten, og så har man satt seg sammen på SMK (statsministerens kontor) og konkelimonket ut et talekulepunkt om tankefrihet og opplysning som erstatning for ytringsfrihet?
Er ideen at vi kan, enn så lenge i alle fall, få tenke fritt, men når vi åpner kjeften så skal det som triller ut være veloverveid «opplysning»? Tør vi minne Solberg om at ytringsfrihet er en menneskerett?
Problemet til Solberg er at når det kommer til islam så er det hun kaller «opplysning» svært så selektivt. Jeg tør gjette på at statsministeren har rotet det til for seg selv, da med at hennes jobb nr.1 er å sette Norges sikkerhet først – så må ikke islam nevnes. Og selv det å blande inn ytringsfrihet ble for vanskelig, da kunne jo noen finne på å tro at vi har noen problemer med ytringsfriheten i Europa.
Dette er altså den samme statsministeren som fordømte SIAN på det sterkeste for deres (fredelige) demonstrasjoner og som har gått i bresjen for en handlingsplan mot muslimhat, og dermed indirekte beskyldt en stor del av det norske folk for å være muslimhatere. Det er i mine øyne grovt.
Hvis noen tror at twittermeldingen fra Solberg var en slip of the tongue, så glem det. For Utenriksdepartementet kom med akkurat samme melding, med hashtag til utenriksminister Ine Søreide Eriksen (H) – endog litt før statsministeren.
Fortielse
Regjeringen – og samtlige partier på Stortinget – har gjort et knefall for truslene fra islam. Det har også hele Vest-Europa gjort, og nå begynner konsekvensene å skremme vettet av flere. Det startet allerede rundt Muhammed-karikaturstriden i Danmark fra 2005 (her en samleside fra vårt gamle nettsted).
Det startet da fordi det gikk opp for islamistene at trusler og frykt fungerer også overfor oss antatte frigjorte europeerne. Vi – som samfunn, som statsledere, øvrige myndigheter, medier, sentrale aktører og enkeltpersoner – la oss flat for et «folk med sterk tro», sistnevnte formulert av Jonas Gahr Støre, og siden har «vi» gått kanossagang for å få alle til å forstå at vi ikke bør kritisere islam eller hisse dem opp på noen måte. Det er som å leve med en voldelig partner – der du vet at det ikke er noen hjelp å få. Tvert om, den voldelige partneren din har solgt seg inn som offeret.
Nå skal vi altså få tenke vårt, men statsminister, jeg håper du snart innser hva som er opplysning og hva som er fortielse. «Fra fortielse til usandhed er veien saa usigelig kort», sa din bergenske medborger Lorentz Dietrichson på 1900-tallet (i memoarene Svundne tider). Vi har alle mye å lære av historien.