Vi har tidligere fortalt at vi fulgte en sak i Oslo tingrett, der tiltalte var en pakistaner bosatt i Oslo.
Han var tiltalt for å ha bestilt drap på sin kone nr. 2 i Pakistan. Hun var 40 år, altså 25 år yngre enn ham. I tillegg hadde han forsøkt å overtale noen i familien i Pakistan til å ta livet av denne konens to brødre. På toppen av det hele hadde han forsøkt å bestikke det lokale politiet til å frafalle anklagene om drap.
Det er grenser for hvor lenge vi kan følge en sak i retten. Fem uker blir for lenge for en liten organisasjon med begrensede ressurser. Men nå har dommen kommet. Og ikke uventet ble han kjent skyldig på alle punkter. Bevisene var nemlig overbevisende.
700 NOK og kaustisk soda i heroin
Den som rent faktisk hadde utført drapet, var en analfabet vaktmann på det lokale markedet med tilhørende boligkompleks, som tiltalte eide i en landsby i Punjab- Dette er distriktet i Pakistan som de fleste pakistanere bosatt i Norge kommer fra, derav kallenavnet «Little Norway».
Vaktmannen mottok ca. 700 NOK for drapet. Han fikk beskjed om at hvis han ikke utførte drapet, ville hans egen kone og barn bli drept. Dette var ikke tomme trusler. En dag ble vaktmannens kone og barn kidnappet av fem bevæpnede menn. Da de ble sluppet fri etter tre dager var tiltaltes kone nr. 2 drept – og vaktmannen allerede arrestert for drapet.
Tiltalte var dessuten sterkt misfornøyd med at brødrene til kone nr. 2, som bodde sammen med to av hans sønner, brukte pengene han sendte fra Norge på heroin i stedet for å ta seg av barna. For å løse problemet forsøkte han å presse to andre i familien til å ta livet av dem ved å blande kaustisk soda i heroinet.
Det lyktes han ikke med. Norsk politi oppdaget hva som var på gang gjennom telefonovervåking. Norsk politi varslet derfor pakistansk politi i tide.
Mentalt landsbygd-pakistansk
Det blir feil å bruke betegnelsen «norskpakistaner» på tiltalte – og for så vidt også på hans likesinnede som har valgt å bosette seg i Norge. Her finnes ikke snev av norsk kultur. For å sitere Oslo tingrett:
Retten finner etter bevisførselen det klart at selv om tiltalte hadde bodd i Norge siden 1976, og vært norsk statsborger i mange år, var han likevel sterkt preget av pakistansk kultur og tenkemåte. Det vises her til at til tross for at det i Norge ikke er anledning til å ha mer enn en ektefelle, inngikk han likevel i 2005, i Pakistan, et nytt ekteskap uten å være skilt fra sin første ektefelle.
Retten fortsetter med å beskrive hvorledes han kontrollerte begge sine ektefeller. Ektefellen i Norge fikk ikke gå ut hvis ikke han var med henne. Ektefellen i Pakistan, som han til slutt fikk drept, skulle være hjemme og passe barna. Hun skulle heller ikke ta lønnet arbeid.
Det var nok av familiemedlemmer i området som rapporterte tilbake dersom hun oppførte seg «upassende», det vil si på en måte som gjorde at tiltalte tapte «ære».
«Ære»
At den grunnleggende årsak til drapet lå i frykten for å tape «ære», kommer godt frem i dommen. Dessuten: det var dette som motiverte tiltale til å få henne drept.
Det fremstår (…) for retten som åpenbart at adferden som tiltalte mente at ektefelle nr. 2 viste, ville medføre tap av ære for ham. Og for at det ikke skulle bli oppfattet slik at han og familien som han representerte hadde et problem, var det viktig for ham å få gjenopprettet æren. Slik retten ser det styrker dette vaktmannens forklaring om at drapet ble begått etter oppdrag fra tiltalte.
Tingretten konkluderte på dette punkt i tiltalen at det var «hevet over enhver rimelig tvil at tiltalte forsettlig medvirket til det straffbare forhold beskrevet i tiltalebeslutningen».
Heller ikke på tiltalepunktet som omfattet forsøket på å få to andre i familien drept, var retten i tvil. Tiltalte ble derfor også kjent skyldig i forsøk på medvirkning til to drap.
Streng straff
Han var også tiltalt for forsøk på å bestikke offentlig tjenestemann i Pakistan, da ved at hans navn skulle fjernes fra etterforskningen. Han var derimot ikke tiltalt for medvirkning til kidnappingen av vaktmannens kone og barn, så det kunne han ikke straffes for. Men disse to forholdene gjorde ikke noe fra eller til for retten. Tiltalte kunne uansett ikke dømmes til strengere straff enn han fikk.
Oslo tingrett, ledet av tingrettsdommer Morten Bjone, dømte derfor Mohammad Ishaq bosatt på Mortensrud i Oslo, til samme straff, utenom forvaring, som Anders Behring Breivik fikk – 21 års ubetinget fengsel.
Han må også betale henholdsvis 1,2 og 1,3 millioner NOK i erstatning til de to barna han har med kone nr. 2, som begge bor i Pakistan. Det er mye penger i et land som Pakistan. Beløpet forskutteres av staten dvs. oss skattebetalere. I hvilken grad beløpet lar seg innkassere fra eventuelle eiendeler han måtte ha i Norge, gjenstår å se.
Dommen blir garantert anket til lagmannsretten. Når man idømmes lovens strengeste straff, har man alt å vinne og intet å tape på en anke.
Vi skulle tatt en finsk en
Etter å ha overvært noen rettssaker der pakistanske innvandrere, eller etterkommer, sitter på tiltalebenken, slår det en hvor mye vold, kriminalitet og skattepenger vi hadde spart hvis vi hadde gjort som den finske regjering da den første større gruppen pakistanske menn dukket opp i Norge på begynnelsen av 70-tallet. Finnene chartret et fly og sendte dem tilbake til Pakistan på statens regning.
Pakistanerne kom til Norge som «turister», men regjeringen Nordli ga dem i stedet arbeidstillatelse slik at de selv kunne tjene opp til billetten hjem.
Historien har lært oss hva som hadde vært mest fornuftig.