I dag er den franske presidenten Emmanuel Macron vertskap for et videotoppmøte med EU-ledere, ifølge France24. Her skal man diskutere en felles respons på de nylige terrorangrepene i Europa utført av islamister. Før dette møtet skal Macron ha samtaler med den østerrikske kansleren Sebastian Kurz.
Det er antatt at Macron igjen vil stille spørsmål rundt det åpne Schengen-området, samt kreve strengere kontroll over Europas yttergrenser.
Møtet kommer en uke etter at fire mennesker ble drept i hjertet av Wien, et terrorangrep som tilskrives IS. Blodsutgytelsen i den østerrikske hovedstaden fulgte etter knivangrepene i en kirke i Nice 29. oktober, der tre ble drept, og hodeavskjæringen av lærer Samuel Paty i en forstad til Paris den 16. oktober.
Nettopp sistnevnte groteske angrep stikker dypt hos frihetselskende folk. Hodeavskjæringen, eller halshuggingen som de fleste omtaler det som, oppfattes av mange som et direkte angrep på ytringsfriheten, alle friheters mor.
Den Nye Normalen
Niels Lillelund, kommentator i den danske avisen Jyllands-Posten, viste nylig til at morderen skrek Allahu Akbar (han har til og med skjønt at det betyr: Allah er større) og «det må vi snart lære oss å bøye av for; for Samuel Paty hadde vist Charlie Hebdos Muhammed-tegninger i timen. Det kunne han bare ha latt være å gjøre, han tigger jo om å bli halshugget».
Ifølge Lillelund ble halshuggingen av Paty knapt noe mer enn en notis i offentligheten, det er «New Normal», for «vi har annet å beskjeftige oss med»:
I England kneler fotballspillere på tomme stadioner, Black Lives Matter. Det demonstreres i København, tusenvis av mennesker går på gaten i solidaritet, det handler om politivold i USA, ikke om friheten i Europa. Nå er Samuel Paty vel allerede glemt; vi har firkantede øyne av å se CNN og dens magic wall, hvor der skjer forbløffende lite. Men det er det vi ser på, og oppmerksomheten kan jo ikke være alle steder på én gang.
Han viser til at på Gustav Freytag School i Berlin forsøkte man å holde ett minutts stillhet til ære for Paty. Det lyktes ikke da en muslimsk elev avbrøt høytideligheten med å erklære at Paty hadde «fått som fortjent», han hadde fornærmet profeten. Det samme skjedde ved en rekke andre skoler.
Er så den Nye Normalen at vi «forstår» slik reaksjoner og tilpasser oss? Kanskje. I Tyskland er det for eksempel etablert en «hotline» hvor pedagoger som trues av muslimske elever kan ringe inn «for å få trøst». Hvilken «trøst» det er for Europa, er jeg mer usikker på.
I skyggen av den islamistiske krumsabel
Likevel støttes disse muslimske elevene av mange – det handler jo bare om å la være å provosere så grusomt, fortsetter Lillelund, og det er jo sant nok, fortsetter han, for det er mange måter å provosere på. «Man kan for eksempel sitte på en kafé i Paris eller gå på julemarked i Berlin. Eller man kan undervise barn i at homoseksualitet finnes. Det er sterkt provoserende.»
Homser og lesbiske skal vi ikke snakke om, det er provoserende, så hvis vi bare holder opp med å være så provoserende, så går det hele over av seg selv. Sier europeerne til hverandre. Men så forsvinner det ikke, det bare fortsetter og fortsetter. Selv om vi underkaster oss den islamske orden, serverer halalmat på sykehusene og trekker gardinene for når det er damesvømming i offentlige basseng. Vi underkaster oss, for det er det enkleste, og man vil jo nødig støte noen og provosere. Da kan det skje så mangt.
De fleste nålevende europeerne har kun levd i fred og frihet, derfor har vi også trodd på våre politiske ledere når de ikke bare har åpnet for mangfoldigheten, men snakket varmt og pent om den lykkelige og berikende kulturelle smeltedigel. Se til USA, var det mange som sa, men det vi ser er ikke pent. Og det er ikke Trumps skyld og Biden vil heller ikke kunne rydde opp. Til det er problemene for altomfattende.
Så hvordan står det egentlig til med mangfoldigheten i skyggen av den islamistiske krumsabel, spør Lillelund.
«Europa først»
De færreste vil savne Trump som USAs president, fortsetter Lillelund, for han sa jo «America First» – det var svært farlig, det måtte vi jo forstå på våre ledere.
Men det kan synes som Lillelund tviler. I alle fall ber han oss forestille oss hva som hadde skjedd hvis de europeiske lederne hadde sagt «Europa først» – og lagt seg i selen for å beskytte Europa heller enn å henfalle til en rekke fraser. Han har helt rett, vi så jo slike fraser kom som perler på en snor etter de siste terrorangrepene, ikke minst dette intetsigende «vi må stå sammen».
Lillelund mener at et «Europa først» ville ha spart oss for mye. Kanskje dagens EU-toppmøte skjønner noe av det Lillelund prøver å forfekte?