For Ayaan Hirsi Ali vekker antakelig det groteske drapet på lærer Samuel Paty onde minner. Paty fikk som kjent hodet skåret av, noe morderen selv la ut skrytevideo av på internett.
Hirsi Alis venn og samarbeidspartner, filmregissør Theo van Gogh, ble strupeskjært på åpen gate i Amsterdam 2. november 2004, også han av en islamist. Van Gogh hadde da nylig avsluttet arbeidet med en film om Pim Fortuyn, den nederlandske og innvandringskritiske politikeren som ble drept grunnet sine ytringer, mens han og Hirsi Ali sammen hadde utarbeidet filmen Submission (underkastelse) som ble sendt i beste sendetid i Nederland. Van Goghs siste ord til morderen skal ha vært: «Can We Talk About This?»
Hirsi Ali skriver i et innlegg i Berlingske at for «Theo var ytringsfrihet den ultimate frihet», noe som altså kostet han livet.
Islamistisk separatisme
Etter drapet på Paty har franske myndigheter innsett at republikkens idealer er under hardt press. Den franske sikkerhetseksperten, som også ble sikkerhetsdirektør for satiremagasinet Charlie Hebdoe etter angrepet i 2015, Eric Delbecque, har igjen fastslått at ytringsfriheten er i fare. Da ikke bare for tegnere som karikerer Muhammed og journalister som (eventuelt) publiserer og omtaler dem, men også for lærere som underviser i de pågående offentlige debatter.
Delbecque fastslår at «ytringsfriheten ikke skal leve i husarrest», det skal være lov å gjøre narr av uansett tro, og da må det bli slutt på dette «ja, men …«-syndromet.
Det syndromet synes har den franske presidenten Emmanuel Macron forlatt. Hirsi Ali viser til at Macron har kritisert og forkastet fremveksten av parallellsamfunn i Frankrike, og det gjør han helt rett i. For islamister følger ikke franske verdier og normer, de er underlagt sharia. Da skal man i alle tilfeller av blasfemi straffe synderen for å hevne profetens ære. Individenes handlinger i slike parallellsamfunn taler høyere enn hva de sier, påpeker Hirsi Ali, og viser til at de enten unngår å sende barna på offentlige skoler eller påser at de også går på koranskole, gjerne inkludert indoktrinering hjemme. De ikler jentebarna hijab og krever kjønnssegregert svømmeundervisning. De lærer barna at de ikke er franske, deres troskap ligger til en annen identitet og ideologi: nettopp en form for «separatisme», forklarer Hirsi Ali, med henvisning til Macrons begrep «islamistisk separatisme».
Samtidig registrerer Hirsi Ali at Macron umiddelbart ble angrepet av den «velsmurte islamofobi-industrien», slik som vanlig er når en leder går ut offentlig mot parallellsamfunn. Kritikerne hevdet at Macron antydet «et omfattende institusjonelt rammeverk for å kontrollere og regulere islam med en klart undertrykkende politikk» eller at «tanken om ‘separatistisk atferd’ (…) åpner en Pandoras eske av fordomsfullhet».
Der er ikke Hirsi Ali, tvert om:
Jeg var imponert over at Macron i det hele tatt anerkjenner islamistisk separatisme. Men andre ledere må følge hans eksempel. For Frankrike er ikke det eneste landet med parallellsamfunn som undergraver nasjonen innenfra. Og islamisme er ikke den eneste ideologien som er erklært motstander av ytringsfriheten.
Truet til taushet?
Hirsi Ali frykter ikke bare for ytringsfrihetens kår under islamistene, men også for «woke sensur».
Ifølge henne, ser vi en orwellsk kampanje mot ytringsfrihet fra selvutnevnte woke-tilhengere av kritisk raseteori, radikal feminisme og transkjønnede rettigheter. I økende grad mener regjeringer, kulturelle og politiske institusjoner og ledende selskaper seg forpliktet til å gi etter for dette presset – av hensyn til «inkludering» og «sensitivitet», men resultatet er ikke mindre skadelig, sier Hirsi Ali. Det hun frykter, som hun som USA-beboer antakelig kjenner bedre enn oss andre, er at woke-tilhengerne som vil innskrenke ytringsfriheten går samme blodige vei som islamistene. I så fall vil det være et ekstremt nederlag for de frie samfunn, som det igjen pålegger lærerne et enormt ansvar å forhindre.
Hirsi Alis opplevelse av Samuel Paty var at han, som Theo van Gogh, hadde en sterk tro på ytringsfrihet som prinsipp. «Som historielærer visste han at hans rolle var å opplyse unge sinn, hvilket krevde at han utsatte sine elever for forskjellige perspektiver, også om de kunne krenke». Da er spørsmålet: er lærere truet til taushet?
En ny undersøkelse i Norge, med bakgrunn i lærerdrapet i Frankrike, tok mål av seg å finne ut hva slags grenser lærere opplever å ha for hvilke temaer og metoder de kan ta i bruk i undervisning om ytringsfrihet. Den avdekker at en av tre lærere er redde for å vise Muhammedkarikaturer etter drapet på Paty. Samtidig fremkommer det at nesten ingen faktisk har vist karikaturer av Muhammed i undervisning, kun 7 prosent bekrefter å ha gjort det, mens 81 prosent sier at de ikke har gjort det (for de øvrige er det ikke relevant). Nesten halvparten synes det er krevende å undervise om temaer som kan virke støtende på elever, og mange føler seg alene i sine vurderinger. En av fire sier at de flere ganger har unngått å ta «støtende» temaer inn i undervisningen, typisk religion, seksualitet, selvmord og islam.
Så kan det legges til at kun 239 av 2.000 lærere svarte på undersøkelsen, det er en svarprosent på fattige 12 prosent. Er vi kommet dit at vi til og med kvier oss for å svare på slike undersøkelser?