Kan franskmenn takke seg selv for at de er det mest terrorutsatte landet i Europa? Dette inntrykket kan man raskt få ved å lese sentrale britiske og amerikanske medier.
Frankrike har fått det de ba om
Etter at Samue Patys hode ble liggende igjen på gaten ved Paris, var det amerikanske mediet Politico raskt på banen med en oppsiktsvekkende analyse, forfattet av den franskiranske sosiologen, Farhad Khosrokhavar. Sosiologen konkluderte med at det er Frankrikes «ekstreme form for sekularisme» og «promotering av blasfemi» som ligger til grunn for at landet sliter med alle de radikale islamistene. Frankrike har altså fått hva landet selv har bedt om, er tankesettet.
Det står ikke bedre til i Financial Times. Der forfattet EU-korrespondenten, Mehreen Khan, en kommentar der hun gikk i strupen på Macron. Han benytter et språk om franske muslimer som er inspirert av kolonitidens beskrivelser av muslimer som «illojale» og «fremmede» elementer, hevder hun.
Begge de her nevnte artiklene ble senere trukket tilbake. Hvorvidt det var en klok handling, kan man sette spørsmål ved – i ytringsfrihetens navn. Men artiklene skapte kraftige reaksjoner da de begge reflekterte skyld på offeret-holdning.
James McAuley, Paris-korrespondent for Washington Post, rettet etter drapet på Samuel Paty en liknende kritikk mot Macron, skriver Berlingske.
Ifølge McAuley var den franske præsident ude af stand til at forholde sig til den »systemiske racisme« i Frankrig, som skulle være «den egentlige årsag» til radikalisering.
Macron: Dette legitemerer vold
Fransk rasisme som årsak til terror fremmes også av New York Times. Dette fikk Macron til å ringe avisen i forrige uke for å klage over at dekningen av situasjonen i Frankrike i amerikansk presse er med på å «legitimere vold» ved å påstå at problemets kjerne er at Frankrike er «rasistisk og islamofobisk» – frem for å rette kritikken mot terroristene og deres ideologiske støttespillere.
Det blir ikke bedre når en pakistansk statsråd, Shireen Mazari, sier at «Macron gjør det samme mot muslimene som nazistene gjorde med jødene», som Reuters melder. Det er så vanvittig at det egentlig ikke sier annet enn at Pakistan er på randen av en totalt intellektuell og moralsk kollaps.
Mens USA og Storbritannia hyller multikultur, har Frankrikes ideal vært at alle er hjertelig velkomne til å bli en del av det universelle franske fellesskapet. Har man fransk statsborgerskap, er man automatisk å anse som fransk og det forventes at man stiller seg skulder ved skulder med republikkens verdier.
Sannheten er at begge disse modellene har feilet i møte med innvandringen fra den islamdominerte verden.
For amerikanerne er udfordringen fra muslimsk indvandring til at overse, men for os andre i Vesteuropa er realiteten, at indvandring fra muslimske lande har givet massive integrationsproblemer, og præsident Macron sætter ord på kulturkonflikter, som også i Frankrig har været tabuiseret alt for længe.
Macrons opgør blev indledt med en tale, som han holdt to uger før Samuel Patys død. Her lagde han op til en kamp mod parallelsamfund i de franske forstæder, hvor børn havner i koranskoler, og kvinder undertrykkes, mens en fundamentalistisk fortolkning af islam vinder frem. Macron pegede på, at racisme og Frankrigs koloniale fortid kaster skygger over det franske samfund, men hans mest provokerende udsagn gik på, at problemerne også bunder i, at islam befinder sig i en global «krise».
Det var denne uttalelsen som fikk muslimske ledere i hele verden til å gå opp i det røde feltet, anført av Tyrkias despot, Erdogan. Og det samme gjorde amerikanske og britiske kommentatorer.
De ekstreme leder an – verden over
Men Macron har selvsagt rett. Det vi trenger er at flere ledere sier det samme, som våre egen Erna Solberg. Det går fint an å si sannheten – uten å stigmatisere enhver muslim. Velfungernede demokrater blant muslimer i Europa, må vi forvente er kapable til å fatte at islam er i en dyp krise, en krise som rammer dem selv som troende grunnet radikaliserte omgivelser.
Sannheten er dessuten at de ekstreme kreftene verden over har grepet om islam. Og verken IS eller Taliban og dets like mangler støtte i islams tekster for sine handlinger:
De kalder sig wahhabitter, salafister og Det Muslimske Broderskab. De har magten i mange muslimske lande, og deres tanker deles desværre af millioner af muslimer verden over; også i Europa.
Vi skal turde tale om den fundamentalisme og intolerance, som æder islam op indefra. Og vi skal se i øjnene, at der er en forbindelse mellem massernes fundamentalisme og de farlige mindretals radikalisme. Taliban, al-Qaeda og Islamisk Stat henter ikke deres argumenter ud af det blå.
Der findes i islams grundtekster koncepter, som giver teologisk støtte for jihadisternes terror. Den danske islamforsker Thomas Hoffmann skrev det for nyligt i en kronik i Politiken: «De voldelige ekstremister har deres lærde belæg i de autoritative tekster og i retsskolerne – og undertiden også i Profetens eget eksempel.»
Det er dette vi må snakke om dersom vil skal øyne håp om en reform av islam. For det å messe om at terrorister ikke er ekte muslimer, er lite fruktbart. Det samme å hevde at de har hatt en trasig oppvekst, og ja, det er det mange som har hatt uten at de av den grunn en dag roper Allahu akbar mens et hode kappes av. Og det hjelper like lite å plukke selektivt fra koranen og løfte frem vers om «peace and love».
Det nytter ikke noget, hvis vi som demokratisk civilisation giver os selv skylden for jihadisternes forbrydelser. Vi skal i stedet gøre alt, hvad vi kan for at fremme en muslimsk reformation.
Macron taler om at hjælpe en oplysningsudgave af islam på vej. Det en stor ambition, som først og fremmest kan blive løftet af muslimer, men vi andre kan også bidrage.
Det første vi bør gjøre, mener debattredaktør Pierre Collignon, er å erkjenne behovet for å diskutere islam, islamismen og forbindelse mellom de to. Også selv om politisk korrekte amerikanere og muslimske demogaoger som Tyrkias president, Recep Tayyip Erdogan, helst så at vi straks avlyste en slik debatt.
Berlingske 21. november, betalingsmur.
Hovedillustrasjon: HRS