Temaet er politisk betent og derfor lite debattert. I den grad mediene bryr seg om problematikken er det ved å gjengi hendelser, men typisk i svært generelle vendinger. Ingen medier henter inn tall eller prøver på annen måte å få en oversikt over situasjonen og utviklingen, til tross for at pilene peker i feil retning. Statistisk Sentralbyrå (SSB) brente seg på den politiske poten da de påpekte overrepresentasjonen på kriminalitetsstatistikken for noen år siden. Siden har de gått svært stille i dørene.
Overrepresentasjon
Da Fremskrittspartiet (FrP) hadde bestilt kriminalitetsstatistikk hos SSB, ble det fra flere hold fremstilt nesten som noe «forræderisk». Vi snakker liksom ikke om sånt i Norge, i alle fall ikke høyt. Det er samtaler som typisk kommer frem i private settinger etter et par glass vin. Men tallene som FrP fikk på bordet viste det vi visste: overrepresentasjonen er der og den er høy. SSB kommenterte da sine egne tall slik:
«I de nye tabellene har unge mannlige innvandrere samlet sett en rate på 580 siktelser per tusen innbyggere, mens den tilsvarende raten for norskfødte med innvandrerforeldre er 600 per tusen. Begge deler utgjør en overrepresentasjon på over femti prosent i forhold til øvrig befolkning, der raten er 380 siktelser per tusen menn i alderen 15-24 år. For personer bosatt i Oslo er forskjellene mellom de med innvandrerbakgrunn og øvrig befolkning enda større.»
I Danmark har de et statistikkbyrå (DST) som ikke er like skyggeredd som SSB. Der kommer de årlig med nådeløse tall uten noe politisk snikk-snakk. DSTs tall forteller at barn av ikke-vestlige innvandrere er mer kriminelle enn foreldregenerasjonen, og at de er markant mer kriminelle enn etniske danske menn. (Som kjent er menn langt mer kriminelle enn kvinner.) Hvis man setter hele den mannlige befolkningen fra 15 til 79 år i Danmark til indeks 100 og renser for sosioøkonomiske faktorer som status og alder, har mannlige etterkommere fra ikke-vestlige land en kriminalitetsindeks på 237.
Mannlige innvandrere fra ikke-vestlige land ligger på indeks 126 og begår dermed mer kriminalitet enn den totale befolkningen. Til sammenligning ligger menn med dansk opprinnelse på 95 – og begår dermed mindre kriminalitet enn den totale mannlige befolkningen.
Men det som «alle» lurer på: hvorfor er ikke-vestlige overrepresentert på kriminalitetsstatistikken?
Svaret på det er essensielt for politikerne å vite for å kunne iverksette effektive tiltak.
Hvorfor?
Den danske avisen Berlingske har nettopp satt dette spørsmålet på agendaen. I et halvt år har de fulgt en rekke menn med ikke-vestlige bakgrunn som enten er i kriminalitet eller har lykkes med å komme seg ut. Spørsmålene de har søkt svar på er hvorfor de endte i kriminalitet og hvade selv mener skal til for å komme seg ut av det?
Avisen har publisert flere artikler om temaet, og flere av «svarene» som går igjen kjenner vi godt til allerede, slik som for eksempel familiens mangel på penger og/eller foreldrenes manglende tilknytning til arbeidsmarkedet. Et annet svar er, og som vi gjerne ikke snakker så mye om, er at foreldrene kommer fra en kultur der vold benyttes i barneoppdragelse, som igjen henger sammen med at de samme barna kan mangle omsorg fra foreldrene. Så kommer gjerne den manglende kjønnslikestillingen, som skaper flere problemer med oppvekst i Vesten.
Konklusjonen er uansett at det er en grunn til at disse unge handler slik som de gjør, og de grunnene må vi finne ut av. Så må det legges til at Berlingske påpeker at de rapporterer hva intervjuobjektene forteller, uten å foreta noen grundig «bakgrunnssjekk». Så det kan være at deler av historiene pyntes på eller omvendt.
En av dem vi møter er Najiib Abdulahi Mohamed som har en kriminell fortid fra gjengmiljøet i Vollsmose. Han er i dag 31 år, og han har et par fengselsopphold bak seg. Mohamed kom til Danmark som 3-åring sammen med sin mor fra Somalia. Moren var da rundt 20 år og guttens far og morfar var drept i krigen. Den lille familien bosatte seg i Odense, der de fleste innbyggerne var etniske dansker.
Etter noen år i Danmark giftet Mohameds mor seg på nytt, og fikk fem gutter til. Det fremkommer ikke hvilken bakgrunn Mohameds stefar har, men ut fra historien (og statistikken) er sannsynligheten høy for at også han er somalier. Stefaren overlot all barneoppdragelsen til mor.
Mer like
Moren på sin side var krigstraumatisert og svært redd for å miste lille Najiib ut av syne. Hun snakket ikke språket og skjønte ikke hvordan Danmark fungerte, derfor var lille Najiib oppvekst preget av skole og så rett hjem. Mohamed forteller at han i denne tiden opplevde seg presset av en syk og redd mor. Han ville også gå på skolefritidsordning eller være ute å leke. Etterhvert ble moren gjort oppmerksom på at det var viktig å gjøre leksene, men hun forsto ikke hensikten og kunne heller ikke hjelpe gutten. Mor og sønn avsluttet ungdomsskolepensumet omtrent samtidig.
Selv lærte Mohamed raskt språket og var flink på skolen, men innrømmer at han var lat. I tillegg følte han seg annerledes og opplevde at etniske danske kunne være fiendtlig innstilt overfor han. Siden han aldri fikk være ute på fritiden, fikk han heller aldri noen skikkelige venner. I tillegg var han en rastløs fyr, som ikke er en god kombinasjon i mangel på fysisk aktivitet.
– Det ville være noe helt annet for meg å oppdra et barn her, enn det har vært for moren min. Jeg snakker språket og forstår systemet og samfunnet i Danmark. Jeg vil kunne holde fokus på barnet og fortelle det hva som gavner det og hva som ikke gjør det. Moren min visste ikke helt hva hun skulle si til meg, for hun var selv i gang med å lære det samme, forteller han.
Den første «introduksjonen» til kriminalitet, begynte slik som sikkert mange har gjort seg skyldig i: stjele litt godteri på butikken. Selv om Mohamed ikke hadde penger så husker han at etniske danske også nasket, selv om de hadde penger. Han tror motivasjonen var vel så mye spenningen kombinert med kjedsomhet. I 6.klasse endret Mohameds liv seg radikalt. Familien, som da var blitt adskillig større, flyttet til innvandrertette Vollsmose. Han tror det handlet om at det var billigere å bo der, samt at mor og stefar mente at der var det langt flere mennesker «de kunne relatere seg til».
Likevel var moren skeptisk til skolebytte. På den nye skolen var hun ikke så fornøyd med alle elevene eller foreldrene. Noen av foreldrene satt i fengsel og det var stadig vekk politibiler ved skolen. «Det var helt utenkelig på den andre skolen», sier Mohamed, men nå fikk også han venner, venner han kunne forholde seg bedre til.
– Vi var mer like, og vi hadde de samme behovene i livet. Elevene på den gamle skolen trengte ikke å stjele en sykkel – foreldrene deres kunne bare kjøpe den til dem. På den nye skolen forsto vi hverandres behov – og foreldrenes begrensninger, minnes Mohamed.
– Man bærer et nag
Etterhvert som behovene økte tiltok stjelingen, og så begynte skulkingen fra skolen. Da moren oppdaget det, gjorde hun hva som sto i hennes makt for å stoppe skulkingen, men da var Mohamed allerede garvet i både juks og løgn. Dessuten kunne jo ikke moren kontrollere han fullt ut, med fem småbarn hjemme – for øvrig fem gutter som ikke har vært involvert i kriminalitet, forteller han. Mohamed og de andre skulkerne tok gjerne buss til en annen skole, der de kunne kaste stein inn vinduene mens det var skoletime eller prøve seg på jentene.
Etterhvert begynte han med slåssing, ikke minst som en reaksjon på det han opplevde som danskers avvisning. Han utviklet tankegangen «oss mot verden», som forsterket seg i gjengmiljøet. «Vi kunne ikke stole på noen, vi var redde», sier Mohamed, og når de etterhvert begynte med alkohol endte det ofte opp i slåsskamper med dansker.
– Det er et nag. Man bærer nag. Vrede og frykt og sorg. Så kommer det alkohol inn i bildet og så går det helt galt, forklarer han.
Som 16-åring begynner Mohamed å selge hasj, som han selv hadde begynt å røyke et par år før, motivert av penger og makt. Men vel så viktig: Mohameds verden var ghettoen. Det var noe «utenfor», men det var ikke hans greie. Kriminaliteten ga han etterlengtede adrenalinkick og et liv uten kriminalitet var rett og slett utenkelig. Det var danskene som kunne utdanne seg, bli noe, det var ikke noe han kunne gjøre, forteller Mohamed, som understreker at han levde i et parallellsamfunn som var så parallelt at han ikke opplevde hva som skjedde utenfor dette området.
To verdener
På spørsmål om hvorfor ikke-vestlige er overrepresentert i kriminalitet, svarer Mohamed:
– Ærlig talt, det er en kjempecocktail. Men det kommer også fra ting dere har bidratt med å skape. Bildet dere har av meg – innvandrergutt, ghettogutt som begår kriminalitet – det samme bildet har dere ikke av Simon og Peter, som er i samme kriminelle miljø som meg og som kommer fra et trygt hjem, mens jeg kommer fra traumatiserte foreldre og færre muligheter, sier han, og fortsetter med at han kun så den ene verden:
– Jeg så gjengmedlemmene, bilene, pengene, denne siden av verden. Den andre siden av verden ble ikke presentert for meg i det hele tatt. Vi så mennesker vi kjente fra boligområdet på TV. Vi så folk fra det kriminelle miljøet komme på TV og fikk lov til å snakke. De kunne si noe sånt med som at de var gangstere og at det var de som kontrollerte Vollsmose.
Som 19-åring flytter Mohamed til en kamerat og hasjsalget er blitt big business, i tillegg til at han driver med annen kriminalitet, som utpressing. Han tjener godt med penger, og på denne tiden opererer gjengen Black Army i området. Selv påstår Mohamed at han ikke var en del av denne gjengen, selv om politiet betraktet han som det – og da var det jo bare å bli med.
– Der var det også brorskap, en tilknytning, felles ideer, felles kamp, som tiltalte meg.
Den første dommen Mohamed får er for utpressing, andre gangen for å ha slått ned en fyr med et balltre. Da er han 25 år. Fyren er han i en personlig konflikt med, og i det miljøet Mohamed er i, så snakker man ikke hvis en ikke vil bli slått ned selv.
Etter dette fengselsoppholdet snudde Mohamed det kriminelle miljøet ryggen. Han hevder han aldri er blitt forsøkt rekruttert tilbake, men han har mistet gjengens beskyttelse. Derfor har han «kikket seg over skulderen» noen ganger, men han mener det er prisen man må betale for å «komme ut på andre siden».
Det som ble Mohameds redning var boksing. I fengslet kom han inn i et boksermiljø, og i det miljøet har han fortsatt i på utsiden av murene. Personer i dette miljøet har støttet han opp, hjulpet han med en jobb og ledsaget han til å kunne fortsette studier.
– Det er et miljø der det alltid er noen som vil hjelpe meg, og de tilbyr det før jeg spør om det. Dette er mennesker som elsker å utvikle folk både mentalt og fysisk. Boksing handler ikke bare om måten vi trener på. Det handler også om måten vi oppfører oss på, passer vår jobb og har sunne vaner.
Mohameds drøm er å kunne bidra til å hjelpe slike som han selv, derfor vil han studere pedagogikk.
Sats på mor
Ut fra Mohameds fortelling, synes mye å kunne forenes i at «like barn leker best», sammen med en uunngåelig kulturkollisjon. Da er et sentralt spørsmål hvorfor Mohameds halvbrødre ikke havnet i kriminalitet, tvert om, flere av dem går på universitetet.
Han forklarer det med at moren og stefaren etterhvert ble mer integrert, skjønte mer av det danske samfunnet og derav stolte mer på danskene.
– Min lillebror får i dag dra til venner og han kan ringe hjem for å bli hentet hvis det er noen problemer. Da jeg var på den alderen, var min mor langt mer redd. Livet har vært lettere for min lillebror, fordi han helt naturlig har vært ute i det danske samfunnet, sier han og legger til at han i sin tid i den kriminelle verden kunne gi dem det de eventuelt manglet:
– Jeg kunne gi dem det de hadde bruk for. Dyre klær, penger. Det var ingen grunn til at de skulle ty til kriminalitet. Jeg pleide alltid å si til dem at de skulle gjøre skolearbeidet og være på skolen. Skal dere på fest, så kom til meg og få penger. Jeg ville at mine brødre så godt ut på skolen, slik at de følte at de passet inn og ikke var nødt til å havne i det som jeg havnet i.
Det kan kanskje være slik Mohamed forteller, men i så fall har han glemt hvordan han selv opplevde spenningen med kriminaliteten, det snevre miljøet i ghettoen, opplevelsen av fiendtlighet fra dansker, mistilliten, beundringen av fryktsomme kriminelle, brorskapet og beskyttelsen i gjengen, så det handler nok ikke bare om penger og dyre klær. Men det er klart at det ligger en maktfaktor nettopp i penger og dyre ting, ikke minst slik det oppfattes i ikke-vestlige kulturer. Det vesentlige sier egentlig Mohamed selv, da knyttet til boksermiljøet: det handler først og fremst om måten vi oppfører oss på, passer vår jobb og har sunne vaner.
Jeg finner likevel det mest sentrale med Mohameds historie noe HRS påpekte da vi startet opp: integrer mor og 2/3-deler av jobben er gjort, for mor integrerer barna. Det viste seg å være feil! For når mor er integrert, er også far det.
Og hansken må på bordet: ikke tillat parallelle samfunn.
I morgen skal jeg se litt på hva Berlingske har å si om «Yahyas» historie.