Innlegget til Katja Busuttil og Sarah Zahid stod på trykk 17. november i Aftenposten. Her sier de:
«Statsmaktene må arbeide mot ekstremisme fremfor å ta side i maktkampen mellom Frankrike og Tyrkia. Dette er ikke en verdikamp mellom islam og ytringsfrihet. Dette er en kamp mot ekstremisme.»
Dette bør ikke få stå uimotsagt.
Den islamske verdens misære
Av verdens 22 arabiske stater og 57 muslimske, hvilke stater nyter godt av ytringsfrihet og demokrati? Ingen meg bekjent. Med den store og raske muslimske innvandring, – er det så underlig at vestlige land blir engstelige og ønsker seg forsikringer?
Av to millioner jøder i muslimske land i 1948, er det nå så godt som ingen igjen. Av Frankrikes 500.000 jøder i 1990, er det nå bare 300.000 igjen. I Egypt blir de kristne koptere forfulgt og kirker brent. I muslimske land er enhver kritikk av islam og koranen forbundet med risiko for straff. I Tyrkia gjør Erdogan kritikere og politisk opposisjonelle til fengselsfugler. Når han nå søker å fremstille konflikten til Frankrike som en kamp mot islam gjør han dette av innenrikspolitiske årsaker for å fremstå som en fanebærer for den muslimske verden.
Alle liberale krefter er selvfølgelig mot terrorisme og bør vise det. Når terroristen roper «Allahu akbar» («Allah er større») assosieres han/hun med islam. Det påligger derfor liberale muslimer et særlig ansvar å tydelig demonstrere avstand. Dessverre ser vi lite til dette. Kritikk og harselas av kristendommen har sikkert følt sårende for kristne, men det har ikke resultert i terrorhandlinger av den grunn! Den grunnlovlovfestede ytringsfriheten, alle friheters mor, er garantien for det.
Nei, dessverre foreligger det en verdikamp. Demokrati/ytringsfrihet på den ene siden og islam på den andre utgjør polene i denne verdikampen.
Innlegg refusert av Aftenposten.
Hovedillustrasjon: HRS