I 2021 ønsker Fremskrittspartiet (FrP) at Norge skal ta imot null kvoteflyktninger. Det i kontrast til Solberg-regjeringen, med Venstre og KrF i spissen, som ønsker å ta imot 3.000 kvoteflyktninger. For de som husker noe år tilbake har antallet kvoteflyktninger ligger på 1.000-1.200 per år.
Nå vil altså FrP ikke hente noen til Norge. Det vil de kompensere med å øke innsatsen med hjelp i nærområdene, som både vil hjelpe flere flyktninger og de som trenger det mest. FrP har satt av 2 milliarder kroner til å styrke nærområdesatsningen.
Begrunnelsen burde være åpenbar for de fleste. De Norge hjelper ved å hente (flere) hit er for det første svært kostbart fordi vi er et høykostnadsland, ergo hjelper vi få til en høy pris. For det andre er det ofte de mest ressursterke som posisjonerer seg for å få denne hjelpen, enten det er kvoteflyktninger (i FN-leire) eller asylsøkere (som stort sett bruker menneskesmuglere).
FrP begrunner omprioriteringen med at det i 2020 er estimert 79,5 millioner flyktninger i verden (anslag FN), et tall som inkluderer internflyktninger, altså de som er fordrevet i eget land. Antallet er steget kraftig de siste årene. I 2013 var det estimerte antallet flyktninger på rundt 45 millioner. Det er nettopp denne økningen som gjør at FrP fortsetter å rette søkelyset på en kraftig omleggingen av politikken på området.
Blir stadig flere
Alle disse har likevel ikke status som «flyktninger», mange er asylsøkere. Sistnevnte er en gruppe som selv mener å ha et beskyttelsesbehov, uten at det trenger å være en realitet. Mange ønsker seg «bare» er tryggere økonomisk liv, som er forståelig i seg selv, men som ikke oppfyller intensjonene med flyktninginstituttet. Likevel viser det økende antallet personer på vandring at det er behov for å legge om politikken, og da ikke først og fremst for de enkeltes nasjoners del, men først og fremst for dem som trenger hjelp.
Norge, langt her oppe i kalde nord, er «beskyttet» av landene nedover i Europa, der de fleste etter folkevandringskrisen utløst i 2015 innså at det måtte være bedre kontroll med folkevandringen, både inn til Europa og internt i Europa. Kontrollen er styrket, men likevel langt fra god nok. Sviket er først og fremt at EU-kommisjonen ikke klarer å komme opp med en effektiv politikk på området, og de mest skadelidende blir dermed yttergrenseland. EUs ønske om «omfordeling» av asylsøkere er ingen varig løsning, det er klatte-politikk for å få problemene til å forsvinne fra nuet. Men med den enorme befolkningsveksten som forventes fremover i de land som avgir flest flyktninger/asylsøkere, Afrika sør for Sahara, som FrP påpeker tilsvarer en vekst på 3.000 hvert 48.minutt, så sier det seg selv at Europa på sikt ikke vil klare å holde tritt med antallet.
Da må hjelpen flyttes nærmere de hjelpetrengende.
Ikke opphold
FrPs løsning er således å intensivere arbeidet med å etablere asylsenter i tredjeland, og ikke å gi asylsøkere opphold i Norge. Det vil igjen vil frigjøre enorme beløp. Dessuten er det sannsynlig at hvis signalet ut i verden at asylsøkere ikke får varig opphold – og det faktisk praktiseres – vil selvsagt interessen for Norge som destinasjon dale.
Samtidig må Norge ha en asylberedskap, ifølge FrP. For kommer det først asylsøkere til Norge, må de ha et midlertidig tilbud. Men her vil FrP gå over til mest mulig bruk av telt, og samtidig legge ned kostbare plasser i asylmottak rundt om i kommunene. Det skremmer nok mange av dem som tror de er så «gode og humane», som det skremmer vertskommuner der asylmottakene er god butikk, om plassene er tommer eller ikke, og som gir mange arbeidsplasser finansiert av staten.
FrP viser til at Utlendingsdirektoratet (UDI) forvalter tilskuddsordningen til vertskommuner med asylmottak. I dag er at det slik at det gis tilskudd per mottaksplass, ikke for faktisk belegg. Kommunene får altså tilskudd for tomme plasser, mens FrP vil at støtten skal gis etter faktisk belegg.
En slik politikk vil også frigjøre betydelige kostnader som per i dag går til UDI og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi).
Integrering
FrP viser til at det er en sterk sammenheng mellom antallet innvandrere og integrering, ikke minst knyttet til at erfaringene er alt for mange innvandrere ikke er i arbeid selv om de har bodd flere år i Norge.
Samtidig er partiet opptatt av lik behandling av nordmenn og innvandrere. «Alle skal ha samme plikter og rettigheter i sine forhold til fellesskapet i Norge, uavhengig av etnisk bakgrunn», påpeker FrP, og viser til at integrering også er den enkeltes innvandrers ansvar. Dermed ar FrP tatt innover seg at å stille krav også er å utvise respekt, derfor vil de styrke kravene til integrering. Det innebærer blant annet at innvandrere ikke kan forvente skattefinansierte tolketjenester etter årevis i landet eller at de kan forbli passive mottagere av økonomiske ytelser:
«Vi mener det er store summer å spare på en kritisk gjennomgang av integreringstiltak. Det gjennomføres mange tiltak med liten eller usikker effekt. Vi mener det må strammes inn på bruken av tolketjenester og forventes at personer som har bodd i landet i mer enn 5 år må betale for eventuelle tolketjenester selv.
Fremskrittspartiet mener det må stilles krav om aktivitetsplikt til langt flere offentlige ytelser og tjenester for å unngå at innvandrere blir passive mottagere av offentlige tjenester og ytelser.»
I tillegg ønsker FrP at frivilligheten nettopp skal bli mer frivillig. De viser til at det hvert år går store summer til frivillige organisasjoner, der de ønsker å kutte mesteparten, da detter er penger som «smøres tynt ut til mange formål» som det i tillegg er «vanskelig å vurdere effekten av». Likevel vil partiet beholde en pott på 10 millioner kroner som skal benyttes til å bekjempe negativ sosial kontroll.
Slik ser (kutt) listen til FrP ut på dette feltet:
