Debatten som utspant seg i stortingssalen fredag gir et klokkeklart bilde av norsk politikk i dag:
Yrkespolitikere uten noen som helst forbindelse til verken bakkeplan eller folks hverdag, er forflyttet så langt til venstre at de karikerer både politikken og hvermannsen. En øvrig gjeng stilletiende noksagter som håper alt går over bare de holder kjeft lenge nok. Og en enslig politiker av den minst trendy sorten; mann med grått hår og erfaring fra den virkelige verden som forsøker å forklare for de to nevnte gruppene – av barn i voksne kropper – at verden ikke henger helt sammen slik Ap forsøker å framstille den. Velkommen til en debatt som bommet på minst halvparten av velgermassen!
Hån mot velgerne
For strengt tatt er det velgerne som hånes når den ene Ap-politikeren etter den andre tar talerstolen og gjør seg identitetsideologisk lekre for sine nære omgivelser. At folk får politikerforakt og løper skyndsomt fra det ene partiet til det andre, før de til slutt gir opp håpet om at noen taler deres sak, det er sannelig ikke vanskelig å forstå.
Speil, speil, på veggen der, hvem har de vakreste meningene i landet her? Opposisjonen, så klart. De ferdig klassereisende Ap-politikerne inntok talerstolen med bravur fredag. Det er årtier siden klassereisen var ferdig gjennomført for Aps del, men partiet unnlater selvsagt ikke å komme med innspark til alt ved budsjettet som kunne vært så mye bedre for samfunnets svakeste.
Stikkordsmessig gjengitt var dette hva Lene Vågslid, Aps leder for justiskomiteen, hadde å bringe til torgs:
Forutsigbar høyrepolitikk. Ulike veivalg i norsk politikk. Soningskøer. Aps poltikk: mer rettferdig Norge og vanlige folks tur. Bruke fellesskapets penger på mer rettferdig måte. Har i åtte alternative budsjett foreslått å styrke politiet. Forliket er brutt i nærpolitireformen. Vi har utilsiktet sentralisering, dårlig responstid. Straffesakskjeden har store utfordringer. Ofre for kriminalitet i kø, strafferabatt til dømte. 39 millioner fra høyre-partiene. Hvis vi hadde bevilget om lag 100 millioner i et påtaleløft, så kunne vi fjernet hele køen av ofre.
Men Vågslid hadde også noe å si om HRS. For påtaleløftet på 100 millioner kunne jo blitt gjennomført dersom bevilgningen på 1,8 til HRS hadde blitt kuttet, skal vi tro regnestykket til justiskomiteens leder.
Vi hører også fra politijuristene at kapasiteten, den sprengte kapasiteten, utfordrer evnen til å prioritere alvorlig organisert kriminalitet. Dette i ett år, i et budsjett, der høyrepartiene bruker milliarder på skattekutt, der en finner rom til Human Rights Service, der en finner rom til å kutte avgifter på øl og vin, finner de altså ikke rom til å gjøre de nødvendige løft for påtale, oppsummerte Lene Vågslid.
34-åringens fantasimillioner kunne altså fjernet både problemene ved kriminalitet og problemene for ofre for kriminalitet. Og best av alt ville det blitt hvis HRS ikke fikk bevilget noe som helst, for da hadde det blitt bevist en gang for alle at kriminalitet ikke har noe med importert islam å gjøre. I hvert fall er håpet der for den entusiastiske komitelederen, og de aller deiligste millionene er de du i fantasien kan kaste på problemer i håp om at de forsvinner.
Farlig post
Men Ap hadde flere representanter som måtte si viktige ting. Og i et budsjett der statens samlede inntekter er beregnet til 1 242 milliarder kroner, og samlede utgifter til 1 515 milliarder kroner, er noe av det aller, aller viktigste i hele verden den 1,8 millionen som er bevilget til HRS. Det er livet om å gjøre, skal vi tro Aps unge, håpefulle.
En av de unge håpefulle er Åsmund Grøver Aukrust, kun 35 år gammel, men med en enorm livsvisdom vedrørende farene som truer vår felles eksistens på jorden. Den kanskje største faren er rasisme og hat mot muslimer, oppsummerer den kvikke Ap-debattanten.
Jeg skulle gjerne likt å vite hva de åtte justisministerne Erna Solberg har utnevnt, har gjort på dette feltet. Jeg veit ikke hva slags spørsmål og krav de har stilt til politiet, men president, det vi vet, er hvordan noen av disse justisministerne har bidratt til å fyre opp kommentarfeltet. Vi kjenner historien om hva som førte til Sylvi Listhaugs avgang, det som har blitt fortalt om er at PST meldte etter hennes konspirasjonsteori at hatmeldingene ble tredoblet på grunn av aktiviteten til justisministeren. Jeg skulle likt å vite hva dagens justisminister tenker om å ha delt og sittet i regjering med henne i fem-seks år.
President, la meg avslutte med en liten, men symboltung post på justisministerens budsjett. For også i år, uten Frp, så gir regjeringen nesten to millioner kroner til HRS. Ikke bare til sløsing med skattebetalernes penger, dette er også en farlig post, for dette er en rasistisk blogg som oppfordrer til sjikanering av norske muslimer.
Justisministeren skriver i budsjettet «Tilskuddet skal medvirke til å gi bedre kunnskap om integrering og innvandring i befolkningen, inkludert kunnskap om muligheter og utfordringer.»
Jeg mener justisministeren, Høyre og KrF må komme opp på denne talerstolen og si hva slags kunnskap om integrering og innvandring er det HRS bidrar til som er positivt for samfunnet. De kan ikke bare dekke seg bak de lovprisningene de fikk fra Per-Willy Amundsen, for det er deres regjering som foreslår å bruke to millioner kroner på dette. Fra Arbeiderpartiets side er vi klare: Blir det ny regjering og ny justisminister, så vil det være det første hun fjerner første dagen på jobb!
Farlig, rasistisk og sjikanerende. Slik oppsummerer altså Aps unge vidunder det arbeidet HRS har gjort i tjue år. Men det iherdige ropet fra talerstolen om at noen voksne skulle komme opp og kommentere, ble i det minste ignorert. Det er ganske deilig å være taus, da får man jo verken tyn for det man sier eller ikke sier. Og så kan man jo håpe det går over, alt det der ekle som handler om kriminalitet og islam og kvinneundertrykking og sånn. Nå som det nærmer seg jul må det må jo bli fred på jorden, og mennesker som har både KrF og Høyres velbehag.
Joda, Peter Frølich, 33 år gammel Høyre-politiker, klarte å si noe. Ikke om HRS og ekstremisme så klart, men han hadde i hvert fall høflighet nok til å takke Per-Willy Amundsen og Kari Kjønnås Kjos for å få igjennom en solid gjengpakke i årets statsbudsjett, og påpeke at Aps fantasimillioner nettopp er fantasimillioner. Men etter noen veloppdragne ord om hvordan Aps alternative budsjett ville ført til mer byråkrati og mindre realpolitikk, tuslet han ned fra talerstolen.
Forakt
Men så har det seg sånn at unge mennesker som verken har erfaring fra alminnelig yrkesliv eller kjennskap til mennesker som ikke drikker kaffe latte, heller ikke når det finnes korona, har vansker med å se livet slik det ser ut for andre enn dem selv. Det er nok ikke så enkelt å ta inn over seg at ikke alle jobber som mellomledere i offentlig sektor eller leverer profesjonelle meninger i akademia, når man aldri har møtt annet enn akademikere. Og er det noe akademikere og ansatte i offentlig sektor er glade i, så er det latterliggjøring av mannen i gata og mennesker som taler deres sak. Det er jo noe litt stusselig ved de om lag 65 prosent av befolkningen som ikke kan pynte seg med en eller annen universitets- eller høyskolegrad og aldri vil sette sine ben i stortingssalen.
Det merkbare er forflytningen fra nedlatende overbærenhet for nordmenn av lavere sosioøkonomiske lag til en forakt for de samme. Denne forflytningen viste seg i all sin prakt i fredagens debatt.
Da Martin Henriksen fra Ap inntok talerstolen for å kommentere statsbudsjettet, måtte også han vise sin avsky for HRS. Pornosøk og pepperkakespising mente Ap-representanten var en god oppsummering av HRS’ virke. At han ikke bryr seg om at folk reagerer på pepperkakemoskeer til jul og at svenske ungdommer nå tror at sex må være smertefullt, er det liten tvil om. Det er det forvridde budskapet og latterliggjøringen av mennesker som kjenner samfunnsendringene på kroppen som gjør Henriksens utspill så symptomatisk for tiden vi lever i.
Mens venstresiden tidligere hadde hjerte for samfunnets svakeste, er Ap i særstilling lite opptatt av denne gruppen i dag. Det trenger de jo heller ikke være, de har sin velgermasse i offentlig sektor (og håper også på innvandrerbefolkningen), men forakten skjemmer partiet. Ifølge Wikipedia flyttet Martin Henriksens utkårede fra Holmlia da hun var tolv. Kanskje Henriksen skulle tatt seg bryderiet med å spørre svigerforeldrene sine hvorfor?
En voksen tilstede
Det tilsynelatende eneste voksne mennesket i fredagens stortingsdebatt var Per-Willy Amundsen (FrP), som minnet de unge yrkespolitikerne om viktigheten av både opplysning og redelighet. Som Amundsen pekte på, vet Ap-representantene åpenbart ikke selv at de har vært med på å vedta lover basert på forslag fra HRS.
Nemlig å kriminalisere foreldre som ikke forhindrer kjønnslemlestelse og tvangsekteskap. HRS har vært en premissleverandør i hele den politiske debatten gjennom tjue år; lagt fram dokumentasjon, forslag som dette Stortinget har tatt stilling til og som har blitt gjennomført. HRS har gått foran.
Dette viser de autoritære trekkene til Arbeiderpartiet. HRS er den eneste motkraften mot nærmere 40 millioner kroner som brukes på såkalte innvandrerorganisasjoner som ikke er noe annet enn venstreorientert politisk aktivisme med statsfinansiering. Det viser virkelig intoleransen til Arbeiderpartiet.
Intoleranse og autoritære trekk ser ut til å være gjennomgående i det som tidligere var et parti for nettopp arbeidere. Men snarere enn å peke på at de enorme behovene i justissektoren er utløst nettopp av venstresidens innvandringspolitikk, ønsker Ap å bevege seg helt vekk fra paradokset og rope «ekstremist» om de få som peker på reell ekstremisme, reell kvinneundertrykking og reelle trusler nordmenn må leve med konsekvensene av.
Stille i fjøset
Selvsagt føles det trygt å gjøre som Aps representanter. De viser «handlekraft» når de bruker halve budsjettdebatten til å skrike om HRS, vel vitende om at det er fullstendig ufarlig. Handlekraften består altså i å fjerne statlig støtte til et opplysningsarbeid som er alt annet enn ufarlig, mens milliardene for å finansiere import av hatideologi triller ufortrødent videre ut av de sosialdemokratiske lommene. Vel, ut av Sp-lommene også, som Amundsen korrekt påpekte.
Sp gir inntrykk av å ha streng innvandringspolitikk, men deler gjerne ut titalls millioner til innvandringsglade på venstresiden, mens de gjerne kutter 1, 8 millioner til den eneste motstemmen som finnes, nemlig HRS.
Hvem politikken på venstresiden er til for, annet enn politikerne selv, er ikke lenger så enkelt å forstå. Når velgerne trekkes mot Sp er det neppe fordi Sp legger seg på samme linje som Ap, det er snarere fordi de ikke aner hvor de ellers skal gå. Og mens Per-Willy Amundsen var den eneste som tok til motmæle i Stortinget fredag, gjenstår Aps ekstremismedefinisjon og -tiltak klokkeklart med Lene Vågslids avslutning:
Det er ingen som skal være i tvil, det første AP vil gjøre i regjering er å stryke HRS fra budsjettet.
At noen fortsatt tør stemme på Ap, er meg en gåte. Arven etter Stoltenberg og en rekke av hans tidligere regjeringsmedlemmer, ingen nevnt, ingen glemt, rives i filler av Ap-jyplinger. Uten fokus på hva som er viktig for Norge, står de på Stortingets talerstol og lirer av seg løgner og konspirasjoner. De gjør skam på landets øverste myndighet, og så spør de seg selv hvorfor partiet faller på meningsmålingene. Tror de glad-Trygve skal redde dem? Det kan være at Sp også innser at Ap ikke lenger er et styringsdyktig parti. For vil Sp virkelig være med på denne barnehagementaliteten?
Stryk HRS og dermed er alle innvandrings- og integreringsproblemer borte. For da blir det stille i fjøset, som åpenbart er Ap og deres rødgrønne venner sitt håp.
(Video av fredagens debatt kan du etterhvert finne i Stortingets arkiv)