Politibetjenten i Stockholm, Fredrik Marklund, fortalte nylig om hvilke konsekvenser den svenske kriminalitetspolitikken har fått. Lovgivningen i Sverige er ikke i takt med kriminalitetsutviklingen, fastslo Marklund og pekte blant annet på en sentral syndebukk: kriminologen Jerzy Sarnecki, en av «ekspertene» som i flere tiår har hatt stort gjennomslag både hos politikerne og i mediene.
Marklunds utlegning har fått – som vanlig – Sarnecki til å gå til motangrep. Når utviklingen viser at Sarnecki tar feil, står bortforklaringene i kø. Som i 2017 da Sveriges svar på Kripos (Nationella Operative Avdelingen) kom med en rapport som fastslo at samfunnet ikke er «rustet til å håndtere det store antallet kriminelle aktører, og at politi og andre samfunnsaktører mangler evne til å møte problematikken». Videre het det at angrep på politiet, også utført av unge, ble stadig vanligere og at kriminaliteten ble grovere, blant annet med bruk av skytevåpen.
Da hevdet Sarnecki at utviklingen «har tatt oss (ekspertene, red.) og politiet med total overraskelse».
Sarnecki trodde nok at politiet var overrasket siden han selv var det, men sannheten er vel heller at politiledelsen generelt har vært for ydmyk overfor politisk ledelse og har gitt operativt politi munnkurv. I de siste årene har imidlertid flere i svensk politi tatt bladet fra munnen – og da kan de vente seg et hånlig svar fra Sarnecki.
Moralisering
I et svar til Marklund, hevder Sarnecki at det konspireres om utviklingen av svensk strafferett, og kommer så med følgende utsagn:
«Man skylder også utviklingen på kriminologer og deres forskning (sic!). Mange debattanter på dette feltet ser ut til å være styrt av ideologiske motiver og mangler grunnleggende samfunnsvitenskapelig kunnskaper.»
All den tid man har lest Marklunds bekymring for utviklingen, er en slik påstand fra Sarnecki absurd. Sarnecki er kun opptatt av seg selv og sitt, og vil åpenbart ikke lytte til den virkeligheten som politiet og Marklund beskriver. En virkelighet, gjennom historien om en mann som etter 14 år i Sverige er dømt for 45 lovbrudd inkludert to voldtekter, som Sarnecki tillater seg å antyde ikke er sann. For politiet tjener på å snakke usant?
Det koster heller ikke Sarnecki fem flate øre å gi følgende karakteristikk av svensk politi:
«I sin artikkel avslører Marklund en bekymringsfull mangel på kunnskap både i saker som gjelder årsakene til kriminalitet og hvordan kriminalpolitiske avgjørelser tas. At han jobber som politibetjent er en skjerpende omstendighet i denne sammenhengen. I dag trenger vi, kanskje mer enn noen gang, kunnskapsrike politibetjenter som bidrar til utviklingen av politiets evne til å sikre at alvorlige kriminelle kan bli dømt for deres forbrytelser og fengsles (inkapaciteras).
Parallelt med dette trenger vi sosial-, arbeidsmarkeds-, bolig-, skolepolitiske tiltak osv. Ikke av hensyn til de kriminelle, men for å redusere rekruttering til kriminelle miljøer. Bare gjennom en kombinasjon av tiltak kan vi redusere antallet ofre for kriminalitet. Verken Marklund eller hans likesinnede vil forstå det siste.»
Er det noe operativt politi i Sverige ikke trenger i havet av arbeidsoppgaver de står overfor, er det moralisering fra Sarnecki – som antakelig aldri har sett kriminelle i hvitøyet.
Hopp over fredagskosen
Den tiden da politiet bøyde nakken for «eksperten» Sarnecki, ser imidlertid ut til å være over. For politibetjent Fredrik Marklund smeller tilbake:
«Det er selvsagt at fengsling av hardbarka kriminelle får ned kriminaliteten. Like selvsagt er det at professor Jerzy Sarnecki skulle gå til angrep på mine kunnskaper og mitt intellekt», sier Marklund.
Han peker på at han selvsagt ikke avviser Sarneckis forskning, men stiller spørsmål ved måten Sarnecki opp gjennom årene har valgt å presentere sine kunnskaper i mediene. Det som imidlertid er mest gledelig, fortsetter Marklund, er at Sarnecki endelig bekrefter at fengsling av kriminelle gjengangere sannsynligvis har god effekt.
«Og jeg mistror ikke Sarnecki når han sier at han skrev dette allerede for 30 år siden. Men det som skurrer for meg, er hvorfor det har vært så viktig å fremheve i mediene at generelle straffeskjerpelser ikke gjør noen nytte – og samtidig hevde at strengere straff for gjengangskriminelle har effekt.»
Marklund mener at det Sarnecki beskylder andre for, er det han besitter selv: han presenterer utad den delen av egen forskning som passer best med hans egen ideologi.
Så er ikke Marklund uenig i at det trengs en rekke tiltak, også innenfor de områder som Sarnecki lister opp, samtidig som han noe syrlig legger til to andre områder: innvandring og integrering.
Avslutningsvis kommer han med en invitasjon:
«Sarnecki er åpenbart skeptisk til mine politifaglige kunnskap og evner. For å gjøre en nærmere analyse av mitt og mine kollegers arbeid, tilbyr jeg Sarnecki å hoppe over fredagskosen en helg. For så å ta T-banen ut til Stockholms sørlige forsteder og følge oss under et arbeidsskift. Sikkerhetsvest er tilgjengelig for lån.»
Sarnecki tar nok stikket, men kommer antakelig til å fortsette sin karriere trygt bak skrivebordet.