Nyhetsredaktøren i Minerva, Aksel Fridstrøm, bruker Mustafa Hasan-saken som eksempel på at asylordningen ikke fungerer, verken for asylsøkerne eller mottakerlandene. – Dagens asylsystem er utdatert og helt uegnet til å håndtere store migrasjonsstrømmer, skriver han.
Mustafa Hasan (18) har vært i Norge fra 2008, da hans palestinske mor fikk opphold for seg selv og sine barn basert på feilaktige opplysninger. Hun hevdet at hun var statsløs palestiner, mens hun i virkeligheten var jordansk statsborger. Jordan regnes som et trygt land.
Saken til Mustafa og familien har gjentatte ganger blitt behandlet av utlendingsmyndighetene og rettssystemet, med det samme resultatet: Familien har ikke krav på beskyttelse og opphold i Norge.
Asylsystemet er helt uegnet til å håndtere store migrasjonsstrømmer, skriver Fridstrøm. Han forklarer godt hva som er problemet:
En fornuftig flyktning- og asylpolitikk burde ta mål av seg å balansere to hensyn. Det første hensynet er til de mennesker som er på flukt og trenger beskyttelse. Det andre hensynet er til landene som tilbyr en slik beskyttelse, og deres behov for en forutsigbar og kontrollerbar migrasjonspolitikk. Asylsystemet ivaretar ingen av disse hensynene på en særlig god måte.
For personer som er på flukt fra en krigssituasjon et eller annet sted i verden, er det ingen fordel å først måtte reise inn til Europa for å kunne søke beskyttelse. Denne barrieren er det bare et fåtall av de som flykter, som vil ha mulighet til å ta seg over. Den største gruppen som søker asyl i Norge og andre europeiske land er yngre menn, og mange har kommet hit langs ruter som både er dødelige for migrantene og basert på kriminelle nettverk.
For mindretallet som likevel makter å ta seg til Europa for å søke asyl, er det også krevende å måtte gjennomgå en prosess som i mange tilfeller vil kunne vare i flere år før søknaden er avklart og et nytt liv kan begynne. Iblant vil saker med langvarig behandling altså også ende med utkastelse. Og noe alternativ til grundig kontroll av søknader finnes ikke i dagens asylsystem, i en verden der mange asylsøknader – som Hasans tilfelle viser – nettopp er basert på gale opplysninger, og der antallet som ville komme i fravær av grundig kontroll av søknader, langt overstiger Norges absorberingsevne.
Det er i dag bare Fremskrittspartiet som tenker nytt. Nylig la partiets Innvandringsutvalg under ledelse av Sylvi Listhaug fram en enstemmig rapport som blant annet konkluderte med at dagens asylordning skal avvikles helt. Det skal etter utvalgets mening ikke være mulig å søke asyl ved ankomst i Norge. Argumentasjonen i rapporten ligner på det Fridstrøm anfører, men er mer omfattende.
Alle andre partier har ennå ikke forstått hvor dysfunksjonelt asylsystemet er, og fortsetter å omtale dagens ordning som en nødvendig følge av internasjonale forpliktelser og en plikt vi har som gode humanister. Det er ord på tomgang, fraser uten reelt innhold.
Også svært få aviser og medier ellers har tatt til orde for å fornye hele asyl- og migrasjonspolitikken. Mediene er i det store og hele drevet av enkeltsaker, og perspektivet er på flyktningene og deres akutte humanitære situasjon. Slik skapes og vedlikeholdes en moralsk indignasjon i befolkningen, som hindrer en god debatt for å finne bedre løsninger enn i dag. Mediadekningen av asylfeltet er i det store og hele politisk fordummende.
Tenk om norsk helsepolitikk hadde vært formet og styrt av tilsvarende sentimentale enkelthistorier – og ikke på faglige vurderinger og helhetlige analyser? Det ville ført til enorm ressurssløsing og at noen medie-eksponerte pasienter fikk langt bedre behandling enn andre.
Fridstrøm nevner også at dersom vi avvikler asylordningen, så kan vi både øke hjelpen i nærområdene, og det vil gi myndighetene en mulighet til å være raus i enkelte saker, uten å bryte med likhet for loven-prinsippet eller svekke de innvandringsregulerende hensynene som man må ta under dagens juridiske regime:
Den naturlige konklusjonen å komme til er derfor at hele asylsystemet burde avvikles. Vi bør gå i retning av et system Norge selv gjennom politisk vedtak bestemmer hvor mange som skal få opphold i Norge. Det vil også frigjøre store summer til å gi mye flere flyktninger bedre hjelp på andre måter. Gjør vi dette kan vi også ta oss råd til å gi amnesti til Mustafa og andre asylsøkere, som uten å selv kunne noe for det, er rammet av dette systemet.
Så lenge asylsystemet er som det er, vil skjebner som Mustafa Hasan fortsette å dukke opp, påpeker Fridstrøm helt riktig; det er millioner av mennesker i Afrika og Asia som kan tenke seg å komme til Norge og søke asyl.
Saken til Mustafa er nok et eksempel på hvordan dette systemet produserer utfall som fremstår som umenneskelige for de som rammes av det. Og så lenge dette systemet opprettholdes vil det fortsette å produsere en uendelig mengde tilsvarende saker.
Aksel Fridstrøm: Mustafa bør få bli – asylsystemet må gå