Lavangen – med ca. 1.000 innbyggere (2020-tall) – har gått på en kraftig smell, og nå roper de på «mamma Staten».
For Lavangens politikere har gjort akkurat det motsatte av det vi tidligere har omtalt i Senja, som ikke ligger langt unna Lavangen. Mens flertallet av Senjas politikere, med ca. 15.000 innbyggere, tok til vettet og avviste å bosette en familie med tre multifunksjonshemmde (voksne) barn, rett og slett fordi de ikke kunne bære kostnadene, så har etter all sannsynlighet Lavangens politikere trodd det var penger å tjene på å bosette migranter.
Konsekvenser?
Under folkevandringskrisen i 2015 tok Lavangen kommune derfor imot over 60 personer. «De tok sin del av ansvaret», som det heter, men det er et særdeles uansvarlig «ansvar» den lille kommunen tok.
– Det er feil å si at vi angrer. Vi kan ikke angre på å gi noen et trygt og godt hjem. Men det er trist at det ikke ble opplyst om konsekvenser, sier ordfører Hege Beate Rollmoen (Ap) til NRK.
Når ordføreren hevder at hun ikke kjente konsekvensene, ikke minst de økonomiske, av å bosette asylsøkere, blir man nesten målløs. Jeg finner ingen unnskyldning for det uføre de har brakt sine innbyggere inn i. Man trenger ikke engang spørre lokalpolitikerne om hvordan de tenkte, for her så man nok sitt snitt til å være XXL-human og få penger inn i kommunekassa via de statlige de støtteordningene. Hva kunne vel gå galt?
Den lille kommunen i Sør-Troms på tusen innbyggere ble trukket fram som en av de beste i klassen. De la til rette for integrering og bygde nye boliger.
De ønsket seg særlig barnefamilier, og ble nominert til bosettingsprisen i 2015. De nye naboene deltok aktivt i lokalmiljøet og barna fikk nye klassekamerater.
Det var sikkert godt å sole seg i glansen av å bli nominert til Bosettingsprisen, som for øvrig gikk til Grimstad dette året, men den som antakelig var mest fornøyd var IMDi – som har ansvaret for å bosette asylanter og flyktninger. At IMDi ikke minnet kommunen om at antallet de bosatte var særdeles høyt i forhold til det totale innbyggertallet, ser IMDi kanskje ikke som sitt ansvar. Tvert om. Da IMDi var på besøk i Lavangen het det:
– Det jeg merket veldig fort var at det var ikke spørsmål om hvem som var for eller i mot å ta i mot flyktninger, men heller om hvordan man skulle få det til, sa Roger Trygve Solstad, fungerende regiondirektør IMDi Nord ifølge Salangen Nyheter.
Daværende ordfører i Lavangen, Bernhardt Halvorsen (Sp), kvitterte med å vise til «godt administrativt forarbeid og god organisering». I dag vet de også konsekvensene.
100 millioner? 200?
I løpet av det første året i Lavangen ble barna til en av familiene overført til Barnevernet og så fordelt utover landet. Saken sier ingenting om antall barn eller opphav, men vi må regne med at disse barna har et betydelig omsorgsbehov, ikke minst siden søsknene ble splittet. Uansett så sitter Lavangen igjen med regningen, da barnevernsutgiftene inntil barna er 18 år følger den kommunen som fattet vedtaket, uavhengig av hvor de samme barna bor.
De første fem årene får kommunen integreringstilskudd for bosetting av asylanter og flyktninger. Deretter forventes, slik Jan Tore Sanner (H) tidligere har svart Karin Andersen (SV), at de mottar tjenester på linje med andre innbyggere, uten særskilt finansiering av staten. Men en annen viktig del av kommunebudsjettet, som utgjør over en tredjedel av inntektene, er innbyggertilskuddet. Tilskuddet beregnes ut fra hvor en er innbygger.
– For meg er det helt uforståelig, det er ikke logikk i det. Utgiften og inntekten må gå hånd i hånd, mener ordfører Rollmoen.
Men det finnes en logikk i det. Skulle barnevernsutgiftene tillegges en annen kommune, så kunne en kommune med problembarn som de kanskje ikke ser seg råd til å følge opp, fatte et vedtak om omsorgsovertakelse som tilsier at barna må til en annen kommune. Vips, så var problemet borte og kostnadene likeså. Den logiske bristen i Lavangen er deres egen evne til å tenke på hvordan utgifter og inntekter må gå hånd i hånd.
Ifølge NRK, har Lavangens kommunedirektør Erling Hanssen estimert at bare de faste utgiftene vil ha en sluttsum på 72,7 millioner kroner innen barna er 18 år. Men dette er barn som trenger spesialtilrettede tiltak, både fordi de er under Barnevernet og fordi de er innvandret. Antakelig kan vi gange utgiftene med både to og tre. Hvis vi for enkelhetens skyld anslår at sluttsummen blir på 100 millioner, så vil hver innbygger, liten som stor, i Lavangen legge 100.000 kroner på bordet. For en familie på fire snakker vi 400.000 kroner. Bare for disse barna.
Mareritt
– Jeg synes det er urettferdig at staten ikke tar regningen. Det er jo innbyggerne her som må betale regningen i form av dårligere tjenester, sier ordfører Rollmoen til NRK.
Det som er urettferdig, er at vi har politikere som ikke evner å beregne kostnadene ved innvandringen – enten de befinner seg i lokal- eller nasjonalpolitikken. Tar staten regningen blir det alltids flere å dele kostnadene på, men regningen forblir den samme.
Men Rollmoen har en drøm:
– Jeg håper og drømmer om at staten kommer inn og sier at denne regningen skal de ta. Dette skal vi ikke bære alene. Det drømmer jeg om, sier ordføreren.
Rollmoens drøm blir nok heller hennes og innbyggernes mareritt. Det vil nok bli en kamp om hvilke tjenester som skal svekkes eller fjernes og hvilke avgifter som må opp.
Det eneste man kan håpe på er at saker som dette får politikerne våre til å våkne. Deler av innvandringen har enorme kostnader. Norges rause innvandringspolitikk koster så mye at ingen vil regne eksakt på det. Men anslaget ligger årlig et sted mellom 100-250 milliarder kroner, mest sannsynlig tett opp mot sistnevnte. «Vår del av ansvaret» burde hatt et helt annet innhold.