Boka Det hvite skiftet av Eric Kaufmann er en fagbok om demografiske prosesser som i raskt tempo har endret befolkningens sammensetning i vestlige land. Utfordringen framover er å bevare harmoniske, demokratiske samfunn, som uansett hva vi gjør framover er varig og ugjendrivelig preget av global migrasjon. Selv om all ikke-vestlig innvandring til Vesten ble stoppet nå, vil befolkningen i Vesten bli mer beige om hundre år, hevder Kaufmann.
Eric Kaufmann er professor i politikk ved Birkbeck College, University of London, og er spesialist på nasjonalisme og politisk og religiøs demografi. I 2018 ga han ut Whiteshift: Populism, Immigration and the Future of White Majorities, og denne boka er nå oversatt til norsk og utgitt på Dreyers forlag under tittelen Det hvite skiftet. Populisme, innvandring og de hvite majoritetenes fremtid.
En formidabel, faktabasert bok
Det er en formidabel bok. Jeg har ikke lest den norske utgaven, men jeg brukte den engelske originalutgaven som en viktig kilde i min egen bok fra 2019, Mot nasjonalt sammenbrudd. Norge i masseinnvandringens tidsalder, og i denne artikkelen henter jeg en del av stoffet derfra.
Kaufmann innleder boka med et befriende statement: «Vi må snakke om hvit identitet. Ikke som konstruksjon i kampen for å beholde makten, men som et sett av myter og symboler som folk føler seg knyttet til: en etnisk identitet på linje med alle andre.»
Å være brite, nordmann, franskmann og så videre er ikke noe mer suspekt enn å ha en somalisk, afghansk eller egyptisk identitet; det er ikke rasistisk i seg selv å kjenne seg som medlem i ett av de mange europeiske folkeslagene og føle stolthet over den tilhørigheten.
Det var frigjørende å lese en bok med et så nøytralt utgangspunkt.
Det hvite skiftet er en utrolig detaljrik fagbok på både historiske fakta og samtidig og sammenlignende statistikk, og forfatteren er ikke redd for oppsummeringer og generaliseringer. Han framstår som en forfatter som er trygg på stoffet sitt, og derfor tør han også å konkludere.
For optimistisk
Vi trenger ikke være enig i alle påstander og teser i en bok vi setter pris på.
For egen del mener jeg Kaufmann er for optimistisk når han tror at vestlige land som har hatt vedvarende høy innvandring fra Latin-Amerika, Afrika og Asia de neste tiårene vil preges av frivillige assimileringsprosesser.
Kaufmann legger nemlig til grunn at flertallet av 2. og 3. generasjon og senere generasjoner vil identifisere seg med verdier, tradisjoner og symboler i sine nye hjemland, ved å gifte seg inn i den innfødte befolkningen og overta mer eller mindre den innfødte befolkningens historie, språk og identitet.
For å bruke et konkret bilde: Om Kaufmann har rett, vil Fatima Iqbal Hansen i 2100 bare ha et falmet minne om sin pakistanske oldemor Gohar Iqbal, slik norsk-amerikanere i dag har et fjernt minne om oldemor Gunnhild Hansen fra Vågå. Det er Hansen-slekten som Fatima vil være orientert mot og ha bred kontakt med, og norsk er hennes opplagte morsmål.
Kaufmann legger til grunn at om hundre år vil den største folkegruppen i land som Storbritannia og USA være av blandet etnisk opphav. Om to hundre år vil svært få i Vestens urbane områder ha en ublandet rasemessig bakgrunn, skriver han. De fleste i byer som New York, London eller Oslo som har en distinkt etnisk identitet i 2200 vil være nye innvandrere eller tilhøre antimoderne, religiøse grupper med stor grad av inngruppegifte, som de ultraortodokse jødene, amish-sekten, nordiske læstadianere og mormonere, skriver Kaufmann.
Siden disse gruppene ofte har en ekstremt høy fødselsrate, ser Kaufmann det som sannsynlig at gruppene han kaller ublandede hvite faktisk kan komme til å vokse, også. Amish-befolkningen økte 120 prosent fra 1992 til 2013. 5.000 medlemmer i amish-samfunnet i 1900 har vokst til mer enn 250.000 i dag. I Israel føder ultraortodokse kvinner gjennomsnittlig seks til sju barn, og færre enn 10 prosent av barna forlater denne religiøse gruppa. 33 prosent av jødiske førsteklassinger er nå ultraortodokse, skriver Kaufmann.
Ikke mer raus av å ha utlendinger i slekta
Han avviser som en romantisk myte at en person med blandet etnisk bakgrunn blir et kvalitativt «nytt menneske», mer vidsynt og tolerant. Det som vil skje, mener Kaufmann, er at det hvite flertallet absorberer tilførselen fra andre folkeslag, slik tidligere tiders utvandrere har gått opp i flertallsbefolkningen:
Mange mennesker er opptatt av røtter, verdsetter tradisjoner og ønsker å opprettholde en kontinuitet fra forfedre som har bodd i et historisk territorium. Det betyr at det er større sannsynlighet for at vi vil oppleve det jeg kaller det hvite skiftet, en prosess der hvite flertall absorberer tilførsel fra forskjellige folkeslag gjennom ekteskap, men fortsetter å være orientert rundt eksisterende opphavsmyter, symboler og tradisjoner. (…) Dette er rotfestet i gestaltpsykologien, som forklarer at hjernen forenkler sanseoppfatninger til et forenet hele og sorterer bort mye informasjon. Denne prosessen med selektiv glemsel og hukommelse ser vi gjentatte ganger blant etniske grupper i historien. I Tyrkia har for eksempel mange grupper som nå er inkludert i den etniske majoritetens DNA, blitt glemt bort. De fleste tyrkere sporer sin opprinnelse til Sentral- Asia og glemmer bort sine bysantinske kristne forfedre og det store antallet innvandrere som kom fra fjerne deler av det osmanske riket.
Her kan det innvendes: At individer og familier fra andre folkegrupper har assimilert seg inn i en ny etnisk gruppe historisk sett, garanterer ikke at det vil skje igjen og igjen.
Forhold som hindrer langsiktig assimilering
Å forflytte seg har blitt så mye enklere og billigere i vår tid. Det er dermed også lettere å reise hyppig hjem igjen eller ha midlertidig kulturopphold i hjemlandet, noe som brukes for å motvirke at barn og unge blir for norske.
Vestlige velferdsstater undergraver også assimilering ved å gi understøttelse selv til innvandrere som ikke ønsker å tilpasse seg et nytt arbeidsmarked og et nytt språk.
Dersom en innvandrergruppe praktiserer endogami (inngruppegifte), slik for eksempel pakistanerne i Norge i stor grad gjør, og beholder navnekonvensjoner og ekskluderende religiøse tradisjoner og tabuer fra opprinnelseslandet, er det enda vanskeligere å se hvordan en slik gruppe kan bli del av den norske nasjonen, heller ikke på sikt.
Enda mindre sannsynlig er det med assimilering dersom det er vanlig med ekteskap med nære slektninger. Camilla Stoltenberg – i disse koronatider viden kjent som direktør i Folkehelseinstituttet – skriver i et standard oppslagsverk:
Inngifte forekommer i dag i alle befolkningsgrupper i Norge, men er mest utbredt hos norske innbyggere med opprinnelse i Pakistan, Tyrkia og andre land i Midtøsten og Nord-Afrika. Blant innvandrere fra Pakistan er det beregnet at omkring 43 prosent av alle foreldrepar er søskenbarn eller nærmere beslektet og ytterligere 11 prosent er beslektet på annen måte. Dette er sammenlignbart med forekomsten av inngifte i Pakistan. Til sammenligning var omkring 0,1 prosent av alle foreldrepar i den innfødte norske gruppen søskenbarn eller nærmere beslektet.
Det som også hindrer assimilering å finne sted, er våre egne positive forestillinger om multikulturalisme, som for mange har tatt en selvhatende, religiøs form. Likeledes er en svært utvidet form for grupperettigheter negativ for assimileringsprosessen.
Assimilering blir sett på som tabu i en del kretser, ja som første skritt mot folkemord og Holocaust, og da sier det seg selv at naturlige assimileringsprosesser hemmes.
Eric Kaufmann har rett i å fokusere på assimilering som en nøkkelfaktor, men jeg tror han underspiller hvor mye vanskeligere (og mer kontroversielt) det er å få denne prosessen til å virke i dag enn for hundre år siden, og det gjelder om vi snakker om USA, Tyrkia eller Norge.
Assimilering går ikke automatisk, og vi står derfor etter mitt syn i fare for å avvikle Norge som nasjonalstat i tiårene som kommer. Om ikke masseinnvandringen stopper og dersom assimileringspolitikk fortsetter å være kontroversielt, står vi fjernt fra Kaufmanns visjon et beigere, men fornyet nasjonalt fellesskap.
Et nytt Vi?
Det er ikke en løsning at vi samles om noen universalistiske verdier (demokrati, likestilling osv.) i et nytt Vi; store deler av den innfødte befolkningen i alle vestlige land mener at dette ikke er nok til å fungere som samfunnslim. Å dele universelle verdier skaper ikke en hverdagslig, dyp felles identitet og solidaritet mellom et lands innbyggere. Mange innvandrere vil også være imot disse verdiene. Selv om vi mener menneskerettighetene er universelt gyldige, har de sitt utspring i vestlig sivilisasjon og det er her de praktiseres best.
En god observasjon i boka er at det er lite vi kan gjøre for å endre vår synsoppfatning av «rase».
Bevisst og ubevisst kategoriserer vi mennesker vi møter etter fysisk utseende, ikke ulikt hvordan vi registrerer primærfarger. Vi kan ikke oppfatte fargen blå som rød uten å øve vold mot sanseapparatet vårt. Selv om det er mange grensetilfeller, er persepsjonen av hvilken rase en person tilhører, heller ikke helt flytende eller tilfeldig. Og noen etniske grupper står utseendemessig lenger fra hverandre enn andre. Derfor kan en meksikaner eller araber oppfattes som hvit europeer, fordi deres fysiske trekk ofte ikke er så ulike hvite mennesker, mens det er vanskelig å tenke seg det samme når det gjelder en kineser eller nigerianer, skriver Kaufmann. En del nye landsmenn får her en ikke-rasistisk forklaring på hvorfor de ofte kan få spørsmålet: «Men hvor kommer du egentlig fra?».
Eric Kaufmann er også opptatt av navneskikk, og mener at assimileringsprosessen framover, der store grupper innvandrere skal smelte inn i lokalbefolkninger, bør ytre seg i at man tar skikken der man bor, og at det også gjelder navneskikk.
Eksistensiell angst har politiske utslag
Eric Kaufmann har mye rett i at demografisk endring mer enn noe annet – mer enn for eksempel bekymring for økonomien – skaper hva han kaller eksistensiell angst for de innfødte, særlig for den store flertallsgruppa som er disponert for å prioritere trygghet, hjemfølelse, forutsigbarhet og lov og orden. Denne gruppen sammenfaller i grunnen med dem som den britiske forfatteren David Goodhart har kalt Somewheres (i motsetning til urbane kosmopolitter, som han kaller Anywheres).
Jeg mener Kaufmann har rett når han hevder at den selvkritiske og antinasjonale motkulturen fra 1960-tallet etter hvert ble hegemonisk i Vesten, og skapte en normativ og undertrykkende kultur for offentlig debatt som stengte ned en demokratisk diskusjon om innvandring og nasjonal identitet.
De som ønsket en åpen debatt om grenser for innvandring og behovet for en nasjonal identitet ble definert som rasister og heimfødinger. De store politiske partiene tok ikke i disse temaene. Slik ble markedet for høyrepopulister til, hevder Kaufmann.
Dersom vi skal få til det som er Eric Kaufmanns visjon i Det hvite skiftet, som ikke er multikultur og parallellsamfunn, men en majoritetsbefolkning i ulike vestlige land som tross sitt blandede opphav forholder seg til og er forpliktet på en felles, europeisk/nasjonal kultur, må vi endre både innvandrings- og integreringspolitikken. I Europa er det Danmark som har kommet lengst i en slik erkjennelse.
Særlig kombinasjonen som mange i sentrum-venstre i Norge ønsker seg, er rett og slett farlig politikk: Å stenge oljekranene OG øke ikke-vestlig innvandring. Det er en oppskrift på sosial uro og økonomisk krise.
Staten vil da raskt mangle inntekter, og vår egen arbeiderklasse og trygdemottakere havner i en hard konkurranse med flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente. I tillegg svekkes vertsbefolkningens trygghet. Det er en ferd ned et skråplan som alle gode krefter må motarbeide.