Fra tid til annen fanger vi opp saker i domstolene som fortjener omtale. I denne saken fra NRK Vestfold og Telemark omtales en familie fra Øst-Europa der både far og mor ble funnet skyldige i grov barnemishandling av sin sønn i de øvrige tre barnas tilstedeværelse. To av barna var for øvrig psykisk utviklingshemmet i en slik grad at de ikke lot seg avhøre.
Etter fire dager i Vestfold tingrett og avhør av 15 vitner nedla aktor påstand om at begge foreldrene skulle dømmes til tre års ubetinget fengsel. Men slik ble det ikke.
Skrekkvelde
Den gutten saken dreier seg om er født i 2005 og fra aktors tiltalebeslutning fremgår at han i hvert fall fra han var 10 år hadde blitt utsatt for:
» … fysisk og psykisk mishandling ved bruk av vold, tvang, frihetsberøvelse og nedsettende og krenkende atferd. Volden bestod blant annet i at de slo ham i hodet, på hendene og på rumpa, herunder ved bruk av belte, tresleiv og sko. Tvangen bestod i at han måtte utføre fysiske øvelser som knebøy, push-ups, sit-ups og saks, samt at han måtte stå rett opp og ned med armene over hodet. Frihetsberøvelsen bestod i at han ble innelåst på rommet sitt.»
Det tiltalen beskriver, og som ble bekreftet gjennom avhør av både gutten det dreier seg om og hans søster, kan bare karakteriseres som et skrekkvelde. Mishandlingen hadde skjedd nær sagt hver dag over flere år.
Retten var ikke i tvil om hva som hadde skjedd. Dette fremgår av dommen der det står:
«Hva gjelder mishandlingen av sønnen er retten ikke i tvil om at foreldrene både hadde kunnskap om at de mishandlet ham og at de gjorde dette med vilje. Bare handlingene overfor ham viser dette. At de selv beskriver dette som konsekvenser av at han oppførte seg dårlig og at de selv også uttalte i retten at de måtte gi ham ‘større’ konsekvenser fordi han, etter deres mening ikke responderte på straffen han ble tildelt, underbygger at det her var tale om et villet/ønsket «regime» av krenkelser overfor ham. Det ble gjort for å krenke sønnen og for å skape en hverdag fylt av utrygghet for hva som ville komme av ‘konsekvenser’ knyttet til hva foreldrene selv definerte som regelbrudd. Konsekvensen av hva foreldrene har ment har vært dårlige handlinger har vært overdrevne og uforutsigbare. Dette var foreldrene klar over.»
Man skulle tro at retten etter å ha fått rullet opp en slik tragedie avsa dom i hvert fall i nærheten av aktors påstand om tre års ubetinget fengsel, noe som også var i samsvar med tidligere rettspraksis i tilsvarende saker. Men, nei. I stedet ble mor og far hver idømt 420 timers samfunnsstraff!
Hvordan i all verden kan Vestfold tingrett komme til et slikt resultat?
Skal offeret bestemme?
Retten har tatt hensyn til barna, heter det. Først og fremst til de to som er psykisk utviklingshemmede – som kommunen har overtatt omsorgen for og som derfor ikke bor hjemme. Men det kunne jo tenkes at de skulle flytte hjem senere. Dessuten ville ikke den mishandlede sønnen på 15 år at hans foreldre skulle i fengsel. Sønnen har nå fått et godt hjem hos en fosterfamilie og fosterfar uttalte i retten at gutten vil føle på en enorm skyld om han bidrar til at foreldrene må i fengsel. Også datteren bor nå hos en fosterfamilie, dvs. at ingen av barna lenger bor hos foreldrene.
Men hvor mange foreldre blir fengslet dersom det var de mishandlede barna som skulle bestemme straffeutmålingen?
Et voldsoffer uansett alder, men i særdeleshet ikke mindreårige, skal aldri ha innflytelse på straffeutmålingen i saker om familievold. Offeret har sannelig lidd nok om de ikke også skulle bli utsatt fra press fra familien om å be om at voldsutøveren ikke havner i fengsel.
Ikke nok med at foreldrene slapp unna med samfunnsstraff – sønnen ville heller ikke at foreldrene skulle dømmes til å betale oppreisning, noe som er helt vanlig i alvorlige voldssaker. Bistandsadvokaten nedla derfor ingen påstand om dette, og sønnen fikk derfor ikke noe. Hans søster derimot, som hadde hørt og sett at broren ble grovt mishandlet, ble for dette tilkjent 20.000 kroner.
Dommen må ankes
Av og til kan man være takknemlig for at det finnes ankeinstanser som kan overprøve denne type dommer. For dommen vil neppe overleve lagmannsretten. Til da bør fylkesmannen oppnevne en setteverge som kan kreve at oppreisning også tilkjennes sønnen som faktisk ble mishandlet, og ikke bare datteren som måtte se på. Så får vi håpe at ikke aktor har tatt juleferie – ankefristen i straffesaker er på bare to uker.
Vi sitter med kopi av dommen, men den er tydelig merket med «Kan bare gjengis offentlig i anonymisert form jf. domstolloven § 130 tredje ledd». Vi velger å tolke dette slik at det kun gjelder partene i saken, ikke at det var tingrettsdommer Cathrine Løken Bergheim og meddommerne Torgeir Edland og Ingrid Alice Bergan som avsa dommen.
Dersom dommen blir stående vil antagelig en eller annen kommunal institusjon i Vestfold få utplassert to nye medarbeidere som skal tilbringe 420 timer der, i stedet for å bli plassert bak murene der de vitterlig hører hjemme. Det høres ikke spesielt tillitvekkende ut. Men man får håpe og tro at lagmannsretten setter foten ned for et slikt resultat.