Red. merknad: Denne artikkelen er forfattet av en person som av ulike grunner må være anonym. Som våre lesere er kjent med, er det sjeldent vi publiserer anonyme tekster, da vi etterstreber åpenhet. Men noen står i en situasjon der de ikke kan ytre seg offentlig, og det må vi ta til etterretning. Vi kjenner vedkommendes identitet.
Terje Tvedt skrev i sin bok Det internasjonale gjennombruddet (2017), med henvisning til blant annet et debattprogram i NRK i 1979, at egoisme var blitt antitesen til et humanitært perspektiv. Men i dag er min påstand at antitesen til et humanitært perspektiv ikke er egoisme, men rasisme og etnisk rensing.
Kompetanse og arbeidsmarked først
Synet på innvandring og import av arbeidskraft var i 1970 preget av vurderinger av landets behov for arbeidskraft. Den 14. juli 1970 hadde VG en artikkel med tittelen «Norsk passivitet overfor import av arbeidere – Flere ulemper enn fordeler ved gjestearbeidere». Her het det blant annet:
«Både myndighetene og Landsorganisasjonen synes å være enige om at problemene med importert arbeidskraft vil bli større enn fordelene. Myndighetene synes å mene at man heller får klare seg med de som kommer hit på egen hånd. (Man skulle altså ikke aktivt stimulere arbeidskraft til å komme, slik andre land hadde gjort, min tilføyelse.)
Landsorganisasjonen deler dette synet, men uttrykker seg forsiktigere. LO hevder at det ikke vil være riktig å gå til import av arbeidskraft før forholdene på arbeidsplassene er lagt slik til rette at gjestearbeiderne kan gli naturlig inn i det norske samfunnet.
Den strengere praksis i dag resulterer i færre utlendinger enn tidligere på tross av et strammere arbeidsmarked. LO er derfor ikke motstandere av å diskutere organisert import i de tilfeller det ikke kan skaffes norsk arbeidskraft. Men, understrekes det, det må skje en viss utvelgelse utfra faglig dyktighet og tilpasningsdyktighet. Her har myndighetene et klart ansvar for å legge forholdene til rette slik at fremmedarbeiderne blir orientert om norsk samfunnsliv, fagbevegelsen og forholdene for øvrig i arbeidslivet.
Både fra LO og arbeidskraftmyndighetene fremheves det som naturlig at en først forsøker å utnytte landets egne ressurser av arbeidskraft før en går til en organisert import. Det tenkes særlig på gifte kvinner, eldre folk og visse grupper av funksjonshemmede.»
Fram mot 1975 hadde et betydelig antall innvandrere blant annet fra Pakistan tatt seg inn i landet, og flere enn det var behov for i arbeidsmarkedet. Arbeiderpartiet, med støtte fra LO, innførte innvandringsstopp. Da innvandringsstoppen ble vedtatt i 1975 var det ut fra det samme perspektivet på innvandring som kom til uttrykk i artikkelen i VG i 1970. Det handlet om å vurdere innvandringen opp mot landets egne behov, særlig med hensyn til kompetanse og arbeidsmarked.
Polarisering
I 1975 ble det nynazistiske partiet Norsk Front dannet av unge nynazister, nasjonalister og antikommunister fra ulike små grupperinger, blant annet tidligere medlemmer av Nasjonal Samling. Partiet ble ledet av «føreren» Erik Blücher og hadde på det meste omkring 1.400 medlemmer. De hadde nok en god del tilhengere utover dette, selv om de også var en utstøtt og marginal gruppering. Norsk Front ble nedlagt i 1979 etter at en aktivist sprengte to bomber mot demonstranter i Faglig 1. maifronts tog i Oslo det året.
Erik Blücher stod sommeren 1979 fram som leder av Nasjonalt folkeparti, arvtakeren etter Norsk Front. Blücher sa rett ut at de var rasister «dersom man med rasisme mener å verne om norsk kultur, vår rene rase og stoppe innvandring og raseblanding.» Norsk Front ble svært synlig i offentligheten gjennom mange medieoppslag. De var et fenomen som de aller fleste nordmenn møtte med hoderysting og avvisning, men også med frykt og uro. De ble selvsagt også en gruppering som den politiske eliten og de etablerte partiene distanserte seg fra med den aller største tydelighet. Man hadde fått en veldig kraftig polarisering av spørsmålet om innvandring.
Vivi Krogh startet i 1978 Organisasjonen mot skadelig innvandring. Samme år ble foreningen Enhet mot rasismen dannet, antakelig som et svar på førstnevnte. Krogh ble senere, i 1981, dømt i Høyesterett for hatefulle ytringer mot muslimer.
Tirsdag 28. august 1979 refererte VG fra et møte den dagen, med tema «Innvandringsstoppen og rasisme». Arrangør var den ett år gamle foreningen Enhet mot rasismen. Hans Hjerpekjønn fra DNF (Det Nye Folkepartiet – en avlegger etter splittelsen av Venstre) hadde ifølge VG salens flertall med seg, da han i sin avslutningsreplikk viste til at det bare er rundt «12.000 fargede immigranter i Norge».
– Det er ikke noe virkelig problem. Problemet er imidlertid de rasistiske holdninger i vårt eget folk, sa han.
Forskjellsbehandling og rasisme
Etter hvert som man etter 1975 hadde vunnet erfaringer med praktiseringen av innvandringsstoppen, ble det oppmerksomhet omkring forskjellsbehandling av amerikanske oljespesialister og ufaglærte pakistanere. At de amerikanske ekspertene fikk lettere adgang til riket enn pakistanerne, ble det fra enkelte hold hevdet å være uttrykk for diskriminering, og karakterisert som rasisme.
Myndighetene som praktiserte lovverket avviste dette og påpekte at loven nettopp var laget slik at disse gruppene skulle forskjellsbehandles. Loven ble vedtatt for å ivareta landets behov for kvalifisert arbeidskraft, samtidig som man begrenset adgangen for ufaglærte. Den var ikke primært motivert av likhetsidealer, ikke-diskriminering eller av et humanitært rasjonale.
Framveksten av et nynazistisk parti som sa rett ut at de var for rasisme, og som ville «verne om norsk kultur, vår rene rase og stoppe innvandring og raseblanding», var selvsagt også medvirkende til at innvandring ikke lenger ble sett som et rent arbeidskraftspørsmål. Mens Ap i 1975 bramfritt gjennomførte en innvandringsstopp, var det ved inngangen til 1980-tallet Ap-politikere som angrep det nye høyreflertallet for å administrere en innvandringsstopp som «minnet om rasisme».
Innvandringspraksisen
Den 9. januar 1982 rapporterte VG at Aps tidligere statssekretær i Justisdepartementet, Tor-Eirik Johansen, hadde gått kraftig ut mot måten innvandringsstoppen ble praktisert på, og i et intervju i samme avis slo han fast at det var politikerne på Stortinget som hadde ansvaret.
Johansen hevdet at innvandringspraksisen kunne minne om rasisme. I ingressen til artikkelen i VG ble Høyres Petter Thomassen, som var saksordfører for en revisjon av innvandringsstoppen, referert:
– Nei, jeg føler meg ikke som rasist eller ansvarlig for rasisme. Jeg synes det er et stivt stykke av den tidligere statssekretæren å komme med de uttalelsene han har gjort, når han i sin tid ikke bidro til å gjøre noe med problemet, sa han og fortsatte:
– For Johansen må da vite at en samlet komité i Stortinget arbeidet seg fram til i alt 50 forslag til forbedringer av eksisterende regler, og avvikling av ordninger som virket diskriminerende, da innvandringsstoppen var oppe til behandling i Stortinget sist.
Journalisten hadde et oppfølgingsspørsmål:
Men det er da et faktum at innvandringspraksis viser at industrilandsfolk har lettere for å komme inn i Norge enn folk fra den 3. verden?
– Ja, det kan man jo lese ut av statistikkene, men det har ingenting med rasisme å gjøre. Det har med arbeidskraftforhold og oljevirksomhet å gjøre. Men som sagt har kommunalkomiteen i Stortinget kommet med en rekke forslag som skal forhindre at innvandringspraksis fungerer i den 3.verdens disfavør. Blant annet lettelser i muligheten til gjenforening med familien, sa Thomassen, og la til:
– Hvis de forslag og holdninger Stortinget presenterer blir fulgt opp, vil innvandringspraksis være verken diskriminerende eller rasistisk.
Men ett år etter at denne artikkelen stod på trykk i VG, i 1983, ble Antirasistisk senter opprettet og har vært en viktig aktør som meningsbærer siden da, til tross for at rasisme verken da eller seinere har vært noe mer enn et marginalt fenomen i den norske befolkningen.
Moral
I den norske offentligheten var det tidlig på 1980-tallet ikke lenger opplagt at spørsmålet om hvor mye innvandring Norge skulle ha, først og fremst var et spørsmål om arbeidsmarkedsøkonomi og hva landet hadde bruk for av arbeidskraft. Altså slik det var da innvandringsstoppen ble gjennomført av Ap med LOs støtte i 1975.
Praksisen med forskjellsbehandling av oljespesialister fra USA og ufaglærte bondesønner fra Pakistan, samt fremveksten av uttalte høyreekstreme og rasistiske bevegelser, gjorde innvandringspolitikken til en het potet. Det ble en uriasjobb og en vanskelig kommunikasjonsoppgave for ansvarlige politikere å stå for regulering og begrensning av innvandringen.
Innvandringspolitikk var ikke lengre kun et spørsmål om eventuell ekstra tilgang på arbeidskraft i takt med etterspørselen.
Innvandring var for mange politikere og organisasjoner først og fremst blitt et spørsmål om moral, et spørsmål om rasisme og diskriminering. Det skulle ikke mye til før ansvarlige politikere fikk stilt spørsmål ved sine intensjoner. Politiske tiltak ble av motstandere ofte først og fremst vurdert ut fra en moralsk målestav og effekten sett ut fra innvandrernes perspektiv – og ikke ut fra hensiktsmessighet sett ut fra det norske samfunnets behov for arbeidskraft.
Se tilbake til 1975
I en europeisk historisk erfaringskontekst har sivilisasjonssammenbruddet under det tredje riket vært det ultimate spøkelset i diskusjoner om «oss og dem», inn-/utgruppe-eksemplet i aller siste instans.
Enkelte populistiske politikere og opportunistiske organisasjoner har også vært mer enn villig til å bruke rasisme som skremmeskudd på innvandringsfeltet, og når det har vært knyttet an til dette i såpass stor grad, har det har vært en medvirkende årsak til å gi godhetstyranniet det store gjennomslaget det har fått.
Etter mer enn 40 år der innvandringsdebatten nær sagt utelukkende har foregått med utgangspunkt i innvandrerens ståsted: hva må til for at innvandrere ikke skal bli diskriminert? er det på høy tid at den offentlige debatten om innvandring vender tilbake til perspektivet fra 1975: hva er bra for Norge når det gjelder innvandring?