Vi i HRS har siste året prøvd å fange opp saker i domstolene som berører det HRS har som en av sine hovedoppgaver å bekjempe, æresrelatert vold. En del saker er tidligere omtalt, men vi har hatt praktiske vanskeligheter med å fange opp sakene – dels fordi rights.no ikke anses som et nyhetsorgan og derfor ikke har pressetilgang til domstolenes nettsider. Og så har pandemien gjort at det har bydd på praktiske problemer å få tilgang til domstolene. Da blir det litt tilfeldig hva som fanges opp.
Men én sak har vekket vår oppmerksomhet på en slik måte at den fortjener bred omtale. Den illustrerer hva som skjer når norsk rettspleie møter pakistansk æreskultur.
5 uker i Stavanger tingrett
Den 30. november ble det avsagt en dom i Stavanger tingrett som veldig godt illustrerer problemene som oppstår i møte med pakistanske storfamilier der alle lyver og beskytter hverandre.
Advokat Tor Erling Staff sa en gang at det er intet sted det lyves så mye som i Oslo tinghus. I perioden fra 22. september til 23. oktober lå nok Stavanger tinghus godt an i denne kåringen.
Hos oss har selv den største drittsekk krav på rettssikkerhet. Det innebærer at ingen kan dømmes uten at retten er overbevist om at vedkommende er skyldig. Dessuten skal all rimelig og fornuftig tvil komme tiltalte til gode.
På tiltalebenken satt en hel familie bestående av en 54 år gammel mann av pakistansk opprinnelse, la oss kalle ham Muhammed, hans ektefelle (og kusine), la oss kalle henne Fatima, og parets to hjemmeboende sønner som vi kan kalle Usman (28) og Abid (26). Begge er født i Norge.
Fatima flyttet til Norge i 1989 men har aldri gått på norskkurs og snakker ikke norsk. Derfor snakkes det kun punjabi hjemme.
Sola – Norges beste kommune å bo i? For hvem?
Disse har valgt å bosette seg i den kommunen som i flere år er kåret til Norges beste kommune å bo i – Sola kommune i Rogaland. Akkurat det var nok ikke i Aisha sine tanker da hun ble tvangsgiftet med sin fetter Usman fra Sola, som den gang var 17 år, under et besøk i Pakistan. At Aisha bare var 16 år og ekteskapet derfor ikke var gyldig etter norsk lov var ingen hindring.
Aisha forklarte for retten at det egentlig var hennes eldre søster som skulle gifte seg med Usman, men at søsteren nektet. Hun samtykket da i å gifte seg for å opprettholde familiens ære. Hun var altså bare l6 år gammel, men fødselsdatoen ble endret i passet slik at det fremstår som at hun var l8 år da hun giftet seg og senere kom på familiegjenforening til Norge og Sola.
Ekteskapet ble ikke noen ubetinget suksess for Aisha, noe som dels skyldtes at Usman var psykisk utviklingshemmet og dels at hun fra dag 1 ble satt til å bistå sin svigermor med alt husarbeid i storfamiliens hjem. Bistå er kanskje feil uttrykk, for Aisha måtte i praksis gjøre alt bortsett fra å lage søndagsmiddagen som svigermor Fatima tok seg av.
Tiltalene
Fatima må ha vært svigermoren fra helvete, i hvertfall hvis man skal legge tiltalebeslutningen fra Statsadvokatene i Rogaland til grunn.
Sitat:
I perioden fra 15.6.2010 til og med november 2017, i Sola og/eller andre steder i Norge og Pakistan, slo hun sin svigerdatter Aisha ved flere anledninger, dyttet henne, truet med å drepe henne og/eller medlemmer av hennes familie, kalte henne tispe, hunnvalp, du er ikke verdig og liknende, nektet Aisha å lære seg norsk, følge barna i barnehagen og på skolen, nektet henne å møte alene i avtaler med offentlige kontorer og lege/svangerskapskontroller, disponerte over offentlige ytelser som ble ytt til Aisha, nektet henne å gå ut alene og nektet henne å ha ukontrollert kontakt med familien sin i Pakistan.
Sitat slutt.
Men Fatima var ikke alene om å behandle Aisha slik som beskrevet i tiltalen. Nøyaktig samme tiltalepunkt står i tiltalene også mot Muhammed, Usman og Abid.
På toppen av dette ble alle fire også tiltalt for mishandling av et av de to barna Aisha fikk med sin utviklingshemmede ektemann Usman.
Sitat:
I perioden fra 2010 til og med 2018, i Sola og/eller andre steder i Norge og Pakistan, slo han sitt barnebarn ved gjentatte anledninger, dyttet han, dro han i håret og kløp han. Han kalte ham ‘horeunge’, ‘horesønn’, ‘du er akkurat som moren din som er hore’, ‘du har ikke ære’, ‘du har ikke respekt’ og ‘du er ikke verdig’ og lignende. Mishandlingen av Aisha foregikk i nærvær av barnebarnet.
Sitat slutt.
Slikt er selvsagt helt ødeleggende for et barn. Resultatet var at han da han endelig kom i barnehage i en alder av 5 år, brukte han fremdeles bleie og snakket kun punjabi.
Med svigermor på fødestuen
Da sønnen skulle begynne på skolen var Aisha gravid igjen, og fødte en datter. Det som skjedde på fødestuen, fortjener å bli gjengitt ordrett slik det fremkommer i journalen fra Stavanger Universitetssykehus:
Sitat:
Kvinnen kom til avd sammen med sin mann, svigermor og svigerfar. Svigerfar fører samtalen ettersom, ifølge han, verken kvinnen eller svigermor forstår eller snakker norsk eller engelsk. Svigerfar blir sittende på gangen, mens kvinnen, mannen og svigermor blir med under fødselen. Alle avgjørelser blir tatt gjennom svigermor. F.eks. om kvinnen skal ha klyx eller lystgass. Kvinnen selv blir aldri spurt. Barnefar spør også etter at barnet er født, om vi kan skru på litt mer lys på fødestuen ettersom hans mor ikke liker når det er mørkt. Det er en veldig dempet stemning på stuen, også etter at barnet er født.
Ingen/lite smil. Ca. 1.5 time etter at barnet er født går barnefar og svigerforeldrene hjem. Da åpner det seg en side av kvinnen som ikke har kommet fram tidligere. Hun forstår og snakker en del norsk. Smiler og viser god omsorg for den lille. Legger barnet selv til brystet. …
Sitat slutt.
For ordens skyld: I og med at sitatet fra journalen, som ellers er underlagt taushetsplikt, er gjengitt i tingrettens dom som er offentlig, tar vi det med her. Journalen sier alt om forholdene Aisha levde under. Ytterligere kommentarer blir overflødige.
Dagliglivet i storfamilien
Det som kom frem i Aishas forklaringer for politiet og i retten tegner bilde av et skrekkvelde som ligger utenfor enhver forstand. Hun ble nektet å forlate huset, og har aldri hatt tilgang på egen mobiltelefon, bankkonto eller bankkort. Den første tiden i Sola fikk hun være med svigerforeldrene til kjøpesentret Kvadrat noen ganger, men de senere årene ble hun nektet å forlate huset bortsett fra når hun skulle ut i postkassen eller gå ut med søppel.
Fordi hun ikke hadde egen bankkonto, gikk fødselspenger og barnetrygd inn på Muhammeds bankkonto. Og hvis hun skulle ringe sin familie i Pakistan måtte telefonen stå på høyttaler slik at de andre kunne høre på samtalen.
En episode som skjedde før Aisha fremdeles oppholdt seg i Pakistan og ventet på visum til Norge bør nevnes. Da skal Usman etter oppfordring fra svigermor Fatima ha dyttet Aishas mor ned en trapp slik at hun senere døde av de hodeskadene hun ble påført. I prinsippet kunne derfor saken i Stavanger tingrett også ha omfattet grov legemsbeskadigelse med døden til følge, men det var ikke mulig fordi i den pakistanske dødsattesten sto det kun at moren døde av naturlig årsaker. Den som kjenner pakistansk strafferett vet at det er ikke noe som heter offentlig påtale, der må alt – også drap – anmeldes av noen. Og hvis ingen er interessert i å anmelde forholdet, enten fordi de selv har gjort det eller fordi de risikerer livet ved å gjøre det, da skjer det heller ikke noe. I tillegg er politi og domstoler gjennomkorrupte. Da er man i utgangspunktet sjakk matt.
Dommen
Etter et besøk i Pakistan i 2017, der Aisha fikk tillatelse til å reise tilbake alene for å bli møtt av noen bekjente av familien på Gardermoen, ble hun i stedet kjørt til krisesenteret i Moss. Der ble det utformet en anmeldelse til Politimesteren i Stavanger som iverksatte etterforskning som endte med saken i Stavanger tingrett.
Dommen er på 28 sider og kun et lite utvalg av hendelsene i dommen er beskrevet ovenfor. Alle fire tiltalte ble arrestert og varetektsfengslet i 4 uker, og nektet selvsagt for alt. I stedet ble Aisha anmeldt for omsorgsunndragelse av egne barn.
I retten møtte en sosiolog som hadde forsket på æresvold i innvandrerfamilier og som kunne opplyse at voldsutøvelse fra «svigerfamilien» mot inngiftede svigerdøtre var helt vanlig i pakistansk kultur. Dette så imidlertid retten bort fra fordi dette vitnet jo ikke kunne uttale seg konkret om denne spesielle familien.
En av uttalelsene i dommen der spørsmålet om frihetsberøvelse omtales bør vekke oppsikt. Her heter det:
Sitat:
Retten er imidlertid mer i tvil om at begrunnelsen for at Aisha ikke har vært ute alene har vært at hun har blitt truet til å holde seg inne i leiligheten, og om forholdet kan subsumeres som en frihetsberøvelse etter straffeloven §254. En viser herunder til at Aisha forklarte for retten at kvinner fra hennes kultur i Pakistan ikke har anledning til å gå ut alene, men må være i følge med en mann hvis de skal ut av boligen. Det var således vanlig for Aisha da hun ankom Norge at hun ikke kunne gå ut av huset alene, men måtte være i følge med en mann. Usman synes imidlertid ikke å ha vært interessert i å gå ut, men har etter det opplyste for det meste oppholdt seg på rommet.
I tillegg kommer det faktum at Aisha var ukjent med norsk språk, kultur og geografi, noe som ytterligere vanskeliggjorde det å gå ut av huset alene. Når Aisha også i liten grad har blitt tatt med utenfor huset av medlemmer av svigerfamilien, har hun heller ikke fått hjelp til å senke terskelen for å gå ut alene.
Sitat slutt.
Videre uttaler retten at selv om Aisha i møte med helsevesenet fremsto som «taus og kuet», og at det var svigerforeldrene Muhammed og Fatima som traff beslutninger på hennes vegne, så var ikke det tilstrekkelig til å bevise at det forelå rettsstridig tvang slik som rammes av straffelovens §251.
Skal vi ta Stavanger tingrett på ordet innebærer dette at landsbykulturen i Punjab, som er et tilbakestående område av Pakistan som de fleste norskpakistanere kommer fra, kan legges til grunn av norske domstoler så lenge offeret ikke kjenner til at i Norge har hun helt andre rettigheter enn i Punjab.
Dette kan man kalle flerkultur i praksis.
Konklusjonen ga seg selv:
Sitat:
Retten legger etter bevisførselen til grunn at Aisha har blitt nedlatende behandlet av Fatima og Muhammed, og at de ikke har gjort noe for å hjelpe henne med å kunne fungere selvstendig i Norge, men at de tvert imot har motsatt seg og motarbeidet dette. For å dømme Fatima og Muhammed i overensstemmelse med tiltalen må retten imidlertid være overbevist om at de har utsatt henne for en slik mishandling som rammes av de aktuelle straffebestemmelsene. Det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden for de tiltaltes straffeskyld, og retten er ved denne vurderingen underlagt et strengt beviskrav.
Sitat slutt.
Etter dette konkluderte retten «under noe tvil» med at alle de tiltalte måtte frifinnes.
Og da det ikke ble ansett å ha foregått noe straffbart, ble kravet om erstatning og oppreisning til Aisha og barna heller ikke idømt. Hun hadde også bedt om kontaktforbud, men det ble også avslått av retten. I stedet bor Aisha og barna nå på hemmelig adresse et annet sted i landet.
Hvilken lærdom kan vi trekke av denne saken?
Først og fremst at vårt eget rettssystem ikke fungerer i møte med pakistanske storfamilier og pakistansk kultur. Også drittsekker har krav på rettssikkerhet, og det beviskravet som stilles for å dømme noen i norske rettssaler er så strengt at man kommer til kort. I hvertfall kombinert med dommere som ikke makter å se gjennom alle løgnene som presenteres, og der alle beskytter hverandre.
I tingretten møtte 8 forsvarere – to for hver tiltalt – en statsadvokat, tolker og 35 vitner. Og saken tok 5 uker. De totale kostnadene overstiger antagelig 10 millioner kroner, og at statsadvokaten anker dommen er langt fra usannsynlig. Da kan vi doble beløpet.
Dommer i saken var tingrettsdommer Rune Høgberg og to oppnevnte meddommere som jeg av høflighetsgrunner ikke vil navngi. Til dere har jeg kun følgende melding:
Shame on you.