Kanskje ble et arabisk-kristent imperium grunnlagt først og uten særlig kamp, fordi Perserrike var beseiret av en bysantinsk keiser tidlig på 600-tallet, som trakk seg tilbake og etterlot et maktvakuum som araberne kunne utnytte – og så ble islam utviklet langsomt som imperiets samlende, statsbyggende ideologi, flere hundre år seinere enn hva som hittil har vært gjengs historie?
Morten Rydal, en dansk teolog, risser opp en helt annen historie om islams tidlige historie enn hva både muslimer og akademikere har formidlet. Den nye fortellingen er basert på hva en forskergruppe har publisert av foreløpige resultat over flere år nå.
Islams vekst og raske teologiske avklaring er påfallende
Grunnleggeren av historie som et empirisk og vitenskapelig fag, tyskeren Leopold von Ranke (1795–1886), hevdet at en objektiv historieskrivning skulle baseres på kritisk bruk av samtidige og autentiske kilder, ikke på legender, sagn, myter og uverifisérbart tradert (muntlig) materiale. Han anses derfor som grunnleggeren av det moderne historiefaget.
Allerede på 1800-tallet anvendte noen europeiske forskere den historisk-kritiske kildekritikken på islams grunnleggende tekster – Koranen, hadithene og «biografiene» om Muhammeds liv. Metoden var allerede etablert innen bibelforskningen. Så kom to verdenskriger og liten interesse for islam.
Rydal mener at den tradisjonelle oppfatningen av Muhammed og islams tidlige historie reiser følgende spørsmål:
Hvordan kunne islam på 80 år bli en fullt utviklet verdensreligion, med en fiks ferdig hellig bok, detaljerte lover og ritualer?
De første kristne hadde ikke noe Det nye testamentet, og den kristne Bibelen ble først samlet og godkjent etter mange hundre år. «Islam derimot var i det store og hele klappet og klar ved Muhammeds død i 632», skriver Rydal. Og islams raske suksess hadde på toppen av alt sin opprinnelse i den analfabetiske beduinkulturen på den arabiske halvøya.
En kildekritisk, sekulær historiker vil nødvendigvis få en mistanke om at den gjengse historien om islams opprinnelse er tilrettelagt i ettertiden, for den virker helt usannsynlig.
En rekke forskere har ettergått kildesituasjonen innen islam, og denne løse arbeidsgruppen går under navnet INARAH, som på arabisk betyr opplysning, oppklaring.
Den kjente framstillingen understøttes ikke av samtidige kilder
Den vanlige framstillingen av islams tidlige historie handler om en mann i Mekka som mottok åpenbaringer fra Allah, som måtte flykte til Medina og som ble en krigerprofet og samfunnsbygger, før han døde i 632, i et etablert islamsk samfunn. I året 656, også på Den arabiske halvøya, skal ifølge den etablerte fortellingen, Koranen blitt samlet under kalifen Uthman. Men hva forteller samtidige kilder – mynter, ruiner, beretninger, inskripsjoner, manusfragmenter – om Mekka, islam, Muhammed på den tida? Da bekreftes ingen kalif Uthman, ingen samlet Koran, ingen ny religion ved navnet islam, ikke spor av islamsk militær erobring – og Mekka er ingen frodig og mektig karavaneby.
I likhet med mange andre antikke tekster, inkludert de bibelske tekstene, finnes de islamske grunntekstene i mange ulike håndskrifter i form av avskrifter; ingen originaltekst er bevart.
Rydal oppsummerer når det gjelder Koranen, at de tidlige fragmentene peker geografisk, språklig, historisk og religiøst mot at de har sin opprinnelse nord for Den arabiske halvøy – det nåværende Syria og Irak. Det bodde mange arabere i Persia, Syria, Palestina og Irak på 600- og 700-tallet.
Arabisk har som andre semittiske språk på den tida bare konsonanter, og i fragmentene følger de et nord-arabisk alfabet, og at språket er en blanding av syrisk-arameisk og arabisk. Fragmentene er skrevet på skinn (pergament), som var dyrt, og derfor ble «arkene» (skinnene) gjenbrukt; små rettelser, endringer og utelatelser kan derfor spores i ett og samme pergament. Også det peker i retning av at Koranenes eldste deler ikke er skrevet i det romerne kalte Arabia Deserta (det forlatte Arabia), av beduinstammene i sør, men i de rikere kulturområdene i nord og øst.
«Arabernes hovedland var ikke på noe tidspunkt Den arabiske halvøya», skriver Rydal.
Arabisk som rent konsonantspråk (som andre samtidige semittiske språk) ble seinere utviklet med vokaler og prikker, for å tydeliggjøre hvilket ord det var snakk om. Dette redaksjonsarbeidet foregikk også i byer som Damaskus og Bagdad. Islam- og språkforskeren Christoph Luxenberg mener at de eldste koran-fragmentene tyder på at de har forbindelse til kristne liturgiske tekster, og som et eksempel peker han på at et bestemt konsonantord som i seinere avskrifter har blitt presisert som «jomfruer» heller har utgjort konsonantene i ordet «vindruer».
En del av de østlige kirkene, som svært mange arabere var knyttet til, avviste både treenigheten og at Jesus var Guds sønn, og dette utgjør sannsynligvis et bakteppe for islams strenge monoteisme og at Jesus bare regnes som en av profetene.
Mange har regnet islam som en religion der vi vet mye om den tidlige epoken, fordi det finnes så mange detaljerte framstillinger om grunnleggeren og den tidlige fasen. Men dette må revurderes.
Om man anvender allminnelig kildekritikk og har et ikke-troende, sekulært og immanent blikk – altså et blikk som holder seg til erfaringsverden, som ikke bringer inn gud eller andre overjordiske krefter som forklaring – så framstår islams grunnleggelse som lite dokumentert, og man henvises i grunnen til mer eller mindre kvalifiserte gjetninger.
Muntlig overlevering har sine begrensinger
Det tradisjonelle svaret på hvorfor kilder som tidligst er nedskrevet om lag 150 seinere likevel er pålitelige, er at opplysningene bygger på muntlig overlevering. Men også dette er usannsynlig for en kritisk historiker: Tidsavstanden er for stor og detaljrikdommen for overveldede til at vi kan regne muntlig overføring som sikker i dette tilfellet.
Når det gjelder evangeliene regner vi med at de er skrevet 30–70 etter Jesus korsfestelse, og de er korte, med talende lignelser og lite direkte tale. Det er nokså lett stoff å memorere for folk som lever i en muntlig kultur. Det er annerledes med islam:
I de muslimske krønikers tilfelle er omfanget av de muntlige overlevering dog umåtelig mye større og tidsintervallet mellom begivenhetene og nedskrivingen umåtelig mye lengre (enn evangeliene, red. mrk.). Det er ikke som i Det nye testamentet bare korte, pregnante beretninger om en mann og hans ord. Det er erindringer om nær sagt alt: innviklede politiske intriger, storpolitikk, kriger, lange dialoger, snirklede juridiske lovbestemmelser, fortrolige samtaler holdt under fire øyne og vitnesbyrd om profetens mest intime personlige vaner.
Sannhetsgehalten i det voldsomme materialet om Muhammeds liv og verk baseres altså på en tro på en usedvanlig korrekt erindringskapasitet til araberne, konkluderer Rydal; «det er det bærende fundament under islam». En pussig kontrast til denne lange muntlige overleveringen, er det at for Koranens del understrekes det i de muslimske kildene at profetens ulike åpenbaringer straks ble nedskrevet.
Det er også klare likheter mellom Muhammeds liv og beretningene om Moses, profeten Daniel og Jesus; Muhammed metter mange, som Jesus, og han får sitt kall direkte fra erkeengel Gabriel, som Daniel. Muhammeds voldsomme erobringskriger minner om Josva, som leder israelittene fra ørkenen og til det lovede land.
Når det gjelder de seks kjente hadith-samlingene fra 800-900-tallet, er de nedtegnet av personer som ikke er kjent fra andre kilder og som samlet inn hundretusenvis under påståtte lange reiser til «profetens hjemland». Abu Muslim skal alene ha samlet inn 300 ooo hadither, skriver Rydal, med de endelige og «autoriserte» samlingene er mye kortere. Mest kjent er Al-Bukharis 2800 hadither, samlet i 97 bind, alle med angivelse av hvem som først fortalte dem, og hvem som brakte hadithen videre til hvem, i en lang kjede.
Et sekulært, kildekritisk blikk vil lese det konkrete innholdet i hadithene med stor skepsis, mens andre uten en slik skolering og holdning vil vise til en påstått pålitelighet i overleveringen i kulturer som byger på muntlig tradering eller overføring. Jeg heller til å mene at det siste er å strekke tilliten til muntlig tradering for langt.
Rydal nevner at situasjonen er nokså lik for Buddha og Zarathustra: Det er – som med Muhammed – få samtidige kilder til deres liv, men en rikholdig litteratur i ettertid. Han formulerer en slags ironisk lov:
Jo eldre kildene er, jo mindre vet de. Jo yngre de er, desto flere detaljer kan de fortelle.
Eldre «historikere» skrev på oppdrag og med et formål
Jeg minner om at moderne, forsøksvis objektiv historieskriving er av nyere dato. Ranke formulerte idealet på 1800-tallet – det gjelder å fortelle hva som egentlig skjedde, «wie es eigentlich gewesen ist», basert på samtidige, nøytrale kilder. Historiefortellinger tidligere hadde ett eller flere formål.
Første gang jeg leste om den merkelige mangel på samtidige kilder i islam, var i Tom Hollands bok I skyggen av sverdet (2013). Boka har to motto, det første er skrevet av en kristen biskop på 300-tallet, Eusebius i hans bok om kirkens historie: «Jeg vil ta med i fortellingen bare ting som først vi og så senere generasjoner kan ha nytte av.» Dette er hva historiefortelling før Ranke var opptatt av: Hensikten, moralen, man ville bygge noe, et ideal, støtte et krav på tronen, samle folket til kamp og så videre.
De kjente islamske kildene sier noe, ja, mye – men om hva? De er gode kilder til forholdene i Bagdad og Midtøsten ellers fra 800-tallet og utover, konkluderer Rydal:
Den kjente historie står ikke til troende. Det er det ingen tvil om hos forskerne. Islams tidlige historie skal skrives om. Det er historisk-vitenskapelig uredelig å bruke de muslimske kildene fra det 9. og 10 århundret som hovedkilder til historiske begivenheter i det 6. og 7. århundret.
Men om det kjente narrativet er usannsynlig, kan vi lage en alternativ fortelling om islams tidlige historie, basert på samtidige kilder? På grunn av sparsommelig kildegrunnlag er det ikke lett.
Det korte svaret fra forskergruppen er at «islam oppstår av en maktpolitisk nødvendighet», hevder Rydal: Et religiøst og etnisk mangfoldig rike måtte finne «en felles historie om araberne som ett folk med én tro og én legitim hersker». Kongemakt må (selvsagt på den tida) forankres religiøst.
Hvordan kan vi alternativt forstå islams utvikling fra 600- til 900-tallet?
Åndelig har islam ett av sine tidlige utspring i det kristne, men isolerte bispesetet Merv langs Silkeveien, lengst øst i Perserriket, i dagens Turkmenistan. Dette er en av mange retninger og kristne menigheter som utgjør hva man kaller Østkirken. Her var teologen Afrahat viktig for et mindretall av de kristne, og han avviste (som mange andre i det konglomeratet som Østkirken var) at Jesus var Guds sønn; Jesus var bare Profeten, Den store profet, Den utvalgte eller Den velsignede. De hadde deres egen alterbok ved gudstjenester, og forskerne tror at denne kan være et tidlig utgangspunkt for Koranen.
Realhistorisk så knuser den bysantiske keiser Heraklios en persisk hær i 622, men bare for å trekke seg tilbake. Det åpner for en arabisk folkevandring inn i Perserriket. Det er dette som er «arabernes år», en formulering funnet av arkeologer på en marmorplate i Gadara, ikke Muhammeds flukt fra Mekka til Medina.
Dette var en erobring uten destruksjon, lokale klanledere og emirer inntok nye landområder uten militært forsvar. Få av araberne bodde på den ugjestmilde halvøya fra før, og Syria og Persia blir det nye og langt mektigere arabiske kraftsentrumet – nå når den ene av to supermakter lå med brukket rygg.
Den første arabiske leder som bygger seg opp, er Maauia, opprinnelig en kristen, lojal syrisk embetsmann under den bysantiske keiser. Damaskus blir hans hovedstad. Johanneskirken, senere kjent som Umayyade-moskeen, oppbevarer et viktig relikvie, Døperen Johannes’ hode. Maauia er avbildet på mynter, et sikkert tegn på konkret makt. Maauia er kristen, men tror ikke at Jesus er Guds sønn. Han angriper Konstantinopel, men blir slått, og forsvinner ut av historien.
Det kommer en ny hersker til Damaskus, fra øst, kjent som Abd al-Malik al-Marwan, en kristen apokalyptiker, som venter Jesu gjenkomst i egen livstid; han bygger det som nå er kjent som Klippemoskéen i Jerusalem, som en storslått arena der Jesus kan komme tilbake i rette sakrale omgivelser. Det er også ved hans hoff at det forskerne omtaler som «den koraniske bevegelse» sitter med sine pergamentruller. Koranen har ennå ikke fått sin endelige form. En opprinnelig syrisk-arameisk tekst kopieres, og flyttes over til arabiske skrifttegn.
Men endetiden kom ikke (som vanlig). Al-Malik etterfølges av sønnen al-Walid. Under ham løsrives konsonantene MHMD, som en tittel «den utvalgte», som peker mot Jesus, Marias sønn, til den utvalgte mer allment, noe om vil utvikle seg videre til egennavnet Muhammed etter hvert.
På samme tid, trolig rundt 711, trenger berbiske soldater inn i Spania, hvor de beseirer lokale spanske konger. De er ikke muslimer, for islam finnes ennå ikke, og de er ikke sendt ut fra et kalifat i Midtøsten, for det finnes heler ikke. Sannsynligvis er det en allianse av kristne berberkonger som har tatt seg inn på den iberiske halvøya, og som først blir slått tilbake av frankerkongen Karl Martel ved Poitiers i 732.
På 700-tallet herjet den ikonoklastiske strid i kristenheten, altså uenigheten om billedforbud. Den Øst-romerske keiser Leo (717–741) var en ivrig tilhenger av billedforbudet, kjent fra Det gamle testamentet. Billedforbudet i islam stammer sannsynligvis fra denne fløyen i kristenheten, for heller ikke på dette tidspunktet eksisterte islam som en samlet, ny religion. Keiser Leo kan ikke være påvirket av islam. Påvirkningen må ha gått den andre veien.
Islam: En samlende ideologi for å herske over alle arabere?
Behovet for å skape en herskermyte og en herskerideologi for alle arabere fortsetter å være uløst. Koranen begynner å ta form, og har i sin fremmedartede, språklige blandingsform noe sakralt ved seg, og den fått «alderens autoritet og pondus», skriver Rydal.
Det er også nå Ibn Ishaq – om han er en reell person – skriver på sin «sira», profetens biografi, og Rydal kaller ham for «arabernes Saxo, som ved hjelp av bibelsk stoff, samtidige legender og jødiske skriftfortolkninger vever en ny maktideologi sammen». Framstillingen av tidlig islamsk historie får nå form og en mengde detaljer, som har vært «pensum» fram til vår tid:
MHMD er Muhammed, profeten fra den arabiske halvøy mot vest. Det tynt befolkede området, som romerne kalte «Arabia Deserta» var før et ikke-sted, kun kjent som noe man reiste igjennom, men som nå blir arabernes opprinnelige hjemland. Ibn Ishaq og hans etterfølgere i hoffkanselliet støtter seg særlig på jødiske og kristne kilder. Området Hijaz, det nordvestlige hjørnet av Den arabiske halvøy, hvor Mekka ligger, er kjent allerede i Bibelen.
Men Ibn Ishaqs oppdragsgiver er selvsagt ikke opptatt av hva som egentlig skjedde, men at kongemakt knyttes tett til en fortid som er gloriøs og spektakulær:
Dette er den egentlig grunn til den brennende interessen for slektskap, slektstavler og hjemmelsmenn. (…) Slektstavlene knytter fortid og nåtid sammen. Og Ishaqs sjefer forlanger, at det etableres en forbindelse mellom dem og det arabiske folks grunnlegger og autoritet.
Man kan neppe se på Ibn Ishaq som en fri forsker eller interessert historiker, han er on a mission, han skriver under veldig bestemte og svært ufrie betingelser. Andre skriftlærde eller sekretærer følger etter ham, på samme vilkår: Det handler om viktige ting, som selvsagt ikke kan overlates til historiens tilfeldigheter.
Her kan jeg også legge til at der kristne kilder forteller om kirken som en undergrunnsbevegelse, en frelser som korsfestes, om husmenigheter og fredelig misjon og trofaste martyrer, er tidlig islam en helt annen historie om makt og statsbygging. Det bør øke mistanken om at mange tekster kan være konstruerte narrativer.
Det er ikke snakk om folkelige historier fortalt ved leirbålet; islams skrifter er resultat av «et elitært skriftlærd arbeide», skriver Rydal, forankret i en sterk sentralmakt. I Bagdad skapes det historie:
Til stadighet er det noe mye viktigere på spill enn støvete opplysninger fra fortida. Det handler om makt og autoritet i nåtida. Det skal skrives en samlet frelseshistorie om araberne som det utvalgte folk under én Gud og én leder.
Hadithene inngår i politiske og religiøse stridigheter på 800- og 900-tallet
Når Muhammeds liv og utsagn er så tett vevd inn i maktens legitimitet, så blir henvisninger nettopp til profetens gjøren og laden utrolig viktig for å begrunne makt og holde på makten.
Å argumentere med profetens ord og gjerning er også en snarvei til makt, det blir det avgjørende argumentet. På det viset blir kunnskapen i Bagdad om Muhammeds liv 200 år etter hans død mer og mer detaljert: Hva mente han om hvitløk, om å drikke vann stående, om strengeinstrumenter? Her kommer «innsamlingen» av hadithene inn (reisene er ikke bekreftet av nøytrale kilder), og de er like så lite «historiske» som Ibn Ishaqs «biografi».
Vitnekjedene er ikke uttrykk for at det er utført et historisk-kritisk sikringsarbeid, men er et sjangerkrav man også kjenner fra de lange slektsrekkene i Det gamle testamentet. Vitnekjedene må med for å gi utsagnene vekt og troverdighet. Hadithene «sier stort sett hva som helst», ulike grupper har laget sine egne fortellinger for å styrke sine argumenter i samtidens debatt – i Bagdad, er Rypdals påstand.
For forskerne er hadithene kun en kilde til ideologiske og politiske forhold i Bagdad, skriver Rydal. Hadither motsier hverandre ofte, og det er nærliggende å forklare det med politiske og religiøse stridigheter i 800-900-tallets Bagdad. Alle sider fant på sine hadither.
Islam som eliteprosjekt i en kaotisk, seinantikk verden
I seinantikkens mangfold av religiøse bevegelser i Midtøsten, kristne som andre, fant islam gode vekstforhold, der mange ideer, profeter og referanser var utbredt og elsket fra før, men islam var et eliteprosjekt, formet av kongemaktens behov for en samlende ideologi.
Koranen, sira og hadither er ikke «et folkelig prosjekt»: «De er ikke en del av en bevegelse nedenfra. Slik skildres det heller ikke i de muslimske kildene selv. Det er et elitært prosjekt, som innføres fra oven,» skriver Rydal med støtte i INARAH-gruppens arbeid.
Skal vi tror forskergruppen, er de faktiske forhold at først etablerte det arabiske imperiet seg, så skapes en arabisk profet etter jødiske og kristne forbilder (Abraham, Daniel, Jesus) og en helstøpt, egen statsbyggingsideologi utvikles over tid, islam og sharia. Hva som egentlig skjedde i Mekka og Medina i en fjern fortid er uinteressant for herskerne i de store maktsentrene Damaskus og Bagdad 200 år etter.
Mekka og Medina er i denne framstillingen bare en scene for storslåtte, legendariske og mytiske handlinger.
Biografiene og hadithene fungerer som Koran-fortolkninger og presiseringer. I og med at Koranen mangler en sammenhengende historie og ofte er nokså uklar og høytsvevende, og der oversettelser i stor grad blir tolkninger, trengs det omfattende hjelpetekster. Koranen leses da heller ikke på samme vis av lek-muslimer som kristne leser i Bibelen. Koranen må leses av lærde, den gir ellers lite dirkete utbytte.
Så innrømmer Rydal også at den alternative framstillingen av islams tidlige historie bærer preg av «kvalifisert gjetning», men legger også til at arbeidet kun har begynt. Han oppfordrer til videre studier, og ber alle slags fagfolk komme på banen: Har disse nye forskerne rett? Holder det vann?
Islams tidlige historie – legender eller sann historie? Det må, kan det se ut, overlates til troen alene – enn så lenge.
Men INARAH jobber videre, på strengt faglig, sekulært og kildekritisk grunnlag.
Morten Rydal:
Muhammed. Da imperiet fandt sin profet. Ny forskning i islams tidligste historie,
183 sider, 2020, Hovedland, Danmark
(Oversettelse til norsk av direkte sitater fra boka er gjort av undertegnede.)
Nettstedet for forskergruppen INARAH er her.