(Langlesning): Ingen franske regjeringer de siste tiårene har klart å frariste islamiseringen makt, ei heller har de klart å stoppe terroren – tross massiv innsats. Det er et udiskutabelt faktum, og faktumet er også at tilstanden har gått fra ille til enda verre.
Et tilbakeblikk på terrorofrene
Et tilbakeblikk viser følgende grufulle terrortilstand: I oktober ble Samuel Paty regelrett henrette ved hodeavkapping på åpne gate. Like etter dette ble tre personer i Notre-Dame-kirken i Nice også slaktet.
Allerede i 2006 ble jødiske Ilan Halimi torturert så grovt at han døde av skadene. Også dette var et jihad-terrordrap, som en gruppe som kalte seg «Barbarerne» stod bak. I 2012 ble en jødisk rabbiner og tre barn slaktet i Toulouse. I 2015 var vi vitne til massakren i lokalene til satiremagasinet Charlie Hebdo, og påfølgende drap av fire mennesker på et jødisk supermarked. Mange har antakelig glemt halshuggingen av en entreprenør, Herve Cornara, i bilen hans i en forstad til Lyon – også i 2015. Hodet hans ble hengt opp på et gjerde – IS-ånden. Hendelsen 14. juli, på nasjonaldagen, i Nice i 2016, har derimot nok ikke gått i glemmeboken. Ved bruk av en lastebil drepte en terrorist 86 personer og skadet 458. Få dager senere skjedde det rystende drapet på presten Jacques Hamel under en messe i en kirke i Normandie. I 2017 gikk en terrorist løs på to eldre jøder, Sarah Halimi and Dr. Mireille Knoll, som begge ble drept.
Ikke nok med det: sent i september i år, gikk pakistaneren, Zaheer Hassan Mahmoud, til angrep på to personer foran de tidligere lokalene til Charlie Hebdo. Begge ble hardt skadet.
Hver eneste dag begår unge muslimer i snitt 120 angrep i republikken, viser statistikk fra politiet.
Frankrike fremstår som det landet i Europa som er hardest rammet av vold fra de islamske rekkene. Ingen andre land har registrert så mange terrorangrep. Sammenbruddet av Den islamske staten har ført til færre store terrorangrep, men de fortsetter på en mindre skala. Og de ser ikke ut til å opphøre.
Unntakstilstand stoppet heller ikke terroren
Ulike regjeringer har møtt terroren på samme måte: Den fordømmes, og man lover fasthet overfor terroristene. Så skjer det knapt noe mer. I februar 2015 instruerte daværende statsminister Manuel Valls borgerne slik: «Franskmenn bør bli vant til å leve med terrortrusselen.»
Vi husker hva som skjedde om lag et halvt år senere, 13 november 2016: Det simultane terrorangrepet i Paris, der Bataclan ble desidert hardest rammet. 130 ble massakrert , og 360 sårede. Det ble erklært unntakstilstand. Unntakstilstanden med væpnede soldater i gatene varte i to år. Like fullt fikk vi eksempelvis lastebilterroristen i Nice, og henrettelsen av presten Hamel.
Da Macron tok over som president i mai i 2017, lovet han å gripe bedre fatt i terrorbekjempelse enn sine forgjengere. Tre og et halvt år senere må man kunne konkludere med at det klarte han ikke. Macron kan nå derimot notere seg en økt fiendtlighet i befolkningen mot islam. I oktober i fjor viste det seg at 61 prosent av befolkningen mener at «islam er uforenelig med verdiene i det franske samfunnet». Og mange franskmenn mener at Marine Le Pen, leder av Najonal Samling (Rasemblement National), er bedre egnet til å bekjempe den islamske ekstremismen, samtidig som Macron har varslet en nådeløs kamp mot politisk islam, og dermed også terror. 2. oktober i år holdt han en kraftfull tale som fordømte den «islamistiske separatismen», og han forespeilet befolkningen et nytt lovverk mot politisk islam. Macron skilte i talen strengt mellom islamisme, politisk islam og islam. Førstnevnte kalte han en «ideologi», til forskjell fra islam, som han omtalte som «en religion i krise».
Og reaksjonene kom raskt – av det negative slaget: Dagen etter publiserte ledende franske islamske organisasjoner en uttalelse der muslimene ble fremstilt som de virkelige ofrene: «Muslimer i Frankrike er i økende grad målskiven for den verste stigmatiseringen og bespottelse fra politiske figurer som har gjort islamiseringen til en forretning.»
Og antirasistiske organisasjoner slukte agnet begjærlig. Macron ble av lederen for SOS Rasisme anklaget for å være politisk «besatt av islam». En menneskerettighetsorganisasjon gikk vel så langt, da Macron ble beskyldt for å fremme synspunkt som tilhører det «ekstreme høyre». Organisasjonen renvasket i samme åndedrag fundamentalister i de muslimske rekkene ved å uttale at Macron «peker på uskyldige bakmenn, fundamentalistiske muslimer».
På samme tid gikk president Erdogan høyt på banen og forlangte boikott av franske varer. Erdogan satte endog spørsmål ved Macrons mentale helse. Også OIC raslet med sablene.
Dette fikk Macron til å sende utenriksministeren sin, Jean-Yves Le Drian, til Al-Azhar-universitetet og stormuftien der i Kairo. Etter møtet annonserte Le Drian følgende: «Jeg har understreket, og understreker her, den dypeste respekten vi har for islam.»
– Vi må stå sammen
Dette hjalp heller ikke så nye, for da kom Financial Times på banen med en artikkel som beskyldte Macron for «å splitte Frankrike ytterligere». Macron kom raskt på banen og svarte at hans ærend ikke på noen måte ønsket å «stigmatisere muslimer», og at han hadde snakket om «islamistisk separatisme», ikke «islamsk separatisme», som forfatteren feilaktig hadde oversatt hans utspill. Macron pekte på det faktum at landet er «konfrontert med hundrevis av radikaliserte individ, som vi frykter kan, på ethvert tidspunkt, ta opp en kniv og drepe folk…» Dette, fortsatte han, «er hva Frankrike kjemper mot … hat og død som truer dets barn – aldri imot islam».
På kvelden 16. oktober etter det vanvittige drapet på Samuel Paty, gikk Macron ut og sa at mordet var et «islamistisk terrorangrep», og han fordømte fiendtlig holdning til tankefrihet og opplysning og vold. Macron mente morderen var drevet av en «fatal dumhetens konspirasjon». Macron pekte videre på løgn og hat mot andre.
To uker senere, 28. oktober, skjedde trippeldrapet i Notre-Dame-kirken. Hva sa Macron da? Han ba folk tilhørende «alle religioner» om å «stå sammen», og ikke la seg drive inn i en «splittelse».
På den ene siden snakker Macron om «islamistisk separatisme», men han vil beskytte islam. Historikeren Mohammed Hocine Benkheira finner dette selvmotsigende. Han mener at det er islam i seg selv som skaper islamsk lovverk: – For muslimer er Gud forfatteren av islamsk lov. Alle andre lovgivere er illegitime. Når folk lever under andre lover enn sharia, ikke bare synder de ved at de aksepterer denne tilstanden, men de lever også under et styresett basert på urett og undertrykkelse. Det er derfor islam i seg selv som setter sine lover over lovverket til enhver regjering, uttalte Benkheira.
Mens forfatteren, Celine Pina, poengterer at «islam ikke ber muslimer om å adskille seg, men om å beseire». En annen forfatter, Christophe Guilluy, formulerer seg slik: «Hvis nabolag har blitt et muslimsk nabolag, så er det ikke fordi muslimene som bor der har bestemt seg for å adskille seg, men fordi ikke-muslimer har flyttet…» Det virker altså som de fleste ikke-muslimer ikke ønsker å bo i områder hvor islamsk lov hersker og hvor utilslørte kvinner risikerer trakassering og overfall.
Ideen om at islamismen er en helt annen ideologi enn islam, er dessverre, meningsløs, mener Guy Millière, professor ved Paris-universitet. Som president Erdogan, i forbindelse med termen «moderat islam», sa det allerede i august 2007: «Det finnes ikke noe moderat eller umoderat islam. Islam er islam, og det er det.» Eller som den britiske forfatteren, Douglas Murray, sier det i boken sin, Islamophilia, om det falske skillet mellom islam og islamisme, er at politiske ledere som bruker dette skillet gjør det «i frykt for å støte muslimske befolkningsgrupper».
Og for å si det slik jeg skrev i Islam. Den 11. landeplage: «Termen islamisme viser til et islam der juss, politikk og teologi er en og samme fold. Men dess mer kunnskap jeg har fått om islam, jo mer umulig samvittighetsmessig har en slik intellektuell eller ideologisk teoriøvelse blitt for meg. Dette fordi islam som et overordnet totalitært samfunnssystem – et gjennomislamisert samfunn på alle nivå – allerede ble etablert av islams stifter Muhammed i det syvende århundret i den arabiske byen Medina. Det blir derfor for meg meningsløst å skulle postulere at det ikke var islam Muhammed praktiserte da han satt med all makt over folket han hadde underlagt seg, men ideologien den politisk totalitære islamismen.
Hvilken form for islam var det i så fall Muhammed praktiserte om dette ikke var hans islam? må vi ærlig spørre oss.»
Og vi må spørre oss om hvilke sunni- og sjiamoskeer i Vest-Europa som har vendt ryggen til islams lovverk sharia. Jeg kjenner ingen toneangivende moské som har proklamert noe slikt.
Det nye lovverket
Macron presenterte et nytt lovverk denne uken som skal voteres over i nasjonalforsamlingen i januar 2021. Teksten viser at Macrons lovverk ikke vil være imot «islamsk separatisme», men kun en lov som «fremholder republikanske verdier». Den nye loven, «lov for å styrke republikkens verdier», skal begrense hjemmeundervisning av barn, det blir forbud mot såkalte jomfrusertifikater, kontrollen med utenlandsk finansiering av av moskeene skal skjerpes, og lokale foreninger, som idrettsklubber må vise at de støtter republikkens verdier som likestilling og trosfrihet for å kunne få offentlig økonomisk støtte.
Selve hovedbudskapet i det nye lovverket ser ut til å være å «bekjempe netthat» – som ikke var nærmere beskrevet i teksten da dette ble presentert i forrige måned. Loven vil derfor ikke tillate noen å «bekjempe» noe som dommere eller foreninger kan definere som hat.
Den nye loven ser ut til å være på linje med en annen, omtalt som en «lov for å bekjempe hatefullt innhold på Internett», som ble presentert 24. juni i år. Men heller ikke den klarer å definere hva som ligger i «hatsk innhold på Internett.»
Den nye loven ved å forby hjemmeundervisning vil ramme alle grupper, ettersom muslimske foreldre ikke er de eneste som praktiserer dette i Frankrike. Det er snakk om tusenvis av ikke-muslimske familier.
I en uttalelse fra Macron til CFCM, Conseil Français du Culte Musulman, en organisasjon opprettet i 2003 for å representere de forskjellige franske muslimske foreningene/moskeene, ba Macron lederen, Mohamed Moussaoui, og de forskjellige muslimske foreningene som tilhørte CFCM, å signere et charter for «republikanske verdier». Her ble islam i Frankrike definert som «en religion og ikke en politisk bevegelse», og Macron vil forby «utenlandsk innblanding» i islam i landet. Selv om Moussaoui og de muslimske foreningene som tilhører CFCM umiddelbart undertegnet forslaget, er det ingen som forventer at deres samtykke vil bety at de planlegger å endre sin praksis. Islam har alltid og overalt, i fjorten århundrer, vært mer enn en religion; det er et helt åndelig, politisk og juridisk system, og vil fortsette å være det det er – «islam er islam» – og den franske presidenten vil ikke være i stand til å endre dette heller. Islam kjenner ingen grenser og ingen forskjeller mellom land. Muslimer tilhører ummah (det troende fellesskapet), og dette er en situasjon den franske presidenten heller ikke vil kunne endre.
Mange av terroristene det siste året hadde flyktningstatus. Lovgivning på dette feltet ser det ikke ut til at Macron kommer til å røre.
Ytringsfriheten er innskrenket
Frankrike fortsetter å motta omtrent 400.000 innvandrere i året, hvorav svært mange kommer fra den islamdominerte verden. Macron ser heller ikke ut til å være interessert i å vurdere noen tiltak som kan begrense legal eller illegal innvandringen til Frankrike.
I mellomtiden fortsetter andelen muslimer i den franske befolkningen å vokse. I dag utgjør muslimer 10% av befolkningen; estimater indikerer at dette tallet vil dobles innen 2050. Samtidig øker også antallet muslimer i Frankrike som setter sharia over republikkens lover. For øyeblikket sier 57% av muslimene under 25 år at de foretrekker å adlyde sharia i stedet for lovene i den franske republikken hvis de motsier sharia. Tidligere, i 2016, utgjorde folk med disse synspunktene «bare» 47%.
Macron har i kjølvannet av Charlie Hebdos republisering av Muhammed-karikaturer, sagt at Frankrike ikke vil endre på et lovverk som garanterer full ytringsfrihet, og at han vil «kjempe for våre friheter». Med dette overså han at ytringsfriheten i Frankrike allerede er ekstremt begrenset, spesielt når det gjelder islam; tegneseriene publisert av Charlie Hebdo var et unntak.
En lov som ble vedtatt i 1972, fordømte «tilskyndelse til diskriminering, hat eller vold mot en person eller en gruppe personer på grunn av deres opprinnelse eller tilhørighet til en bestemt etnisk gruppe, nasjon, rase eller religion». Denne loven er fortsatt i økende grad brukt for å fordømme uttalelser som av noen er betraktet som «islamofobisk».
Journalisten Éric Zemmour er flere ganger blitt dømt for å ha kommet med politisk ukorrekte kommentarer om muslimsk innvandring, og for å påpeke at islam har en historie med blodsutgytelse og krig. Zemmour ble også nylig bøtelagt med 10.000 euro for «tilskyndelse til hat» etter en tale han holdt 28. september 2019. Det han hadde sagt, var at muslimer som bor i Frankrike blir stadig mindre integrerte, at hele nabolag blir «spirende islamske republikker», og at Frankrike gjennomgår en prosess med islamsk «kolonisering».
Foreningen Riposte Laïque (Secular Response), opprettet for å bekjempe islamiseringen av Frankrike, er stadig under angrep i rettssaler. Presidenten, Pierre Cassen, er blitt dømt igjen og igjen for å si sannheten: At alle markante terrorangrepene i Frankrike de siste to tiårene er begått av muslimer, og at islam gjennom har en blodig og voldelig historie. I 2018 ble Cassen dømt til tre måneders betinget dom; hvis han blir dømt igjen for «islamofobisk» tale, selv om det han sier faktisk er riktig, vil han måtte tilbringe minst en måned i fengsel. Å kritisere ukontrollert innvandring til Frankrike og dens konsekvenser kan være nok til å sende han i kasjotten.
Renaud Camus, forfatteren av boken Le grand remplacement (Den store utskiftningen) – som beskriver den gradvise erstatningen av den franske befolkningen med en muslimsk befolkning – ble i januar 2020 dømt til en to måneders betinget dom for å ha sagt at «innvandring har blitt invasjon».
Selvsensuren i skolene et symbol på kommende sammenbrudd?
Under en seremoni for å hedre Samuel Paty, løftet Macron frem lærernes kunnskapsbidrag i republikken. Macron lovet å gi dem tilbake styrken som autoriteter: «Vi vil støtte dem, vi gi dem den nødvendige beskyttelse». Realiteten er at de fleste lærerne i Frankrike ikke kan bringe reell kunnskap til elevene. Da ville de stå i personlig fare og også risikere å miste jobben. Tjue lærere publiserte nylig en artikkel der de fortalte om «elever som løper rundt i korridorene mens de skriker Allahu akbar», «elever som truer lærere (og) ydmyker dem foran klassen», og som uttaler at «det finnes ingen tiltak som effektivt kan sikre tryggheten til lærere».
Allerede i 2002, ble slike forhold omtalt i en bok, Republikkens tapte territorier (Les territoires perdus de la République). Forfatteren, historikeren Georges Bensoussan, fortalte at det hadde blitt umulig å undervise om Holocaust og andre liknende tema i områder med en høy konsentrasjon muslimer. Han sa rett ut at lærere måtte sensurere seg selv eller risikere livet. Femten år senere ga han ut boken Et underdanig Frankrike (Une France soumise), der han rapporterte at situasjonen nå var betydelig forverret. Bensoussan fortalte at selvsensuren blant lærere hadde spredd seg til hele republikken. Det fryktelige drapet på Paty kan med andre ord skje hvor som helst i landet.
Tross de mange angrepene på jøder, og også terrordrapene de siste årene, er Macrons regjering sørgelig taus om den islamistiske antisemittismen. Alain Wagner, også han islamekspert, karakteriserer situasjonen og den mulige fremtiden slik:
– Hvis ingenting endrer seg, vil Frankrike om få tiår ha underkastet seg islam, og den islamske volden vil sannsynligvis bli enda mer omfattende enn i dag. Det er allerede nesten umulig for landets ledere å reagere. De er gisler til den muslimske befolkningen, som er mindre og mindre integrert, og viss sinne de ikke vil vekke til live. De er under overvåkning av grupper som umiddelbart fordømmer enhver kritikk av islam, og de er under press fra mange land i den muslimske verden som Frankrike ikke ønsker å fornærme.
«Macron», bemerket den amerikanske forfatteren Raymond Ibrahim i oktober, «er fremdeles ikke i stand til å peke på det virkelige problemet, fordi det ville være politisk ukorrekt for ham å gjøre det … Dette er problemet med en som Macron og det han sier. .. de kan aldri erkjenne at det som skjer er en integrert eller en del av autentisk islam … »
«Frankrike forstår fortsatt ikke virkeligheten det står overfor,» sa den algeriske forfatteren Boualem Sansal, også det i oktober. «Det tror at det har blitt rammet av terrorister … men det lider under en geriljakrig som gradvis vinner kraft …»