Jeg har alltid stemt til venstre i politikken og er dypt frustrert over at ingen partier tar sitt ansvar for å tenke på hvordan ta vare på Norge i et langsiktig perspektiv. Sosialdemokratiet i Danmark har en annen linje i dette. Den danske debatten er mye sunnere. Men i Norge er det feigt, om ikke hjernedødt.
Vi har hatt en nasjonalstat i 1.000 år. Det har ikke kommet av seg selv å vedlikeholde en liten nasjonal kultur. Dagens politikere har intet perspektiv på nasjonsbygging, at det kreves opprettholdelse av et kulturelt og verdimessig fellesskap for å få et samfunn til å henge sammen. De tror at de kan kaste alle slags ingredienser oppi gryta og at Norge alltid vil forbli Norge.
Jeg har veldig stor respekt for det dere gjør og har gjort i mange år. Jeg mener det er skandaløst at Venstre vil stryke støtten til dere. Refleksjonsnivået er særlig svakt der.
Venstre skulle være et liberalt parti. Kulturminister Abid Raja sier at det ikke finnes et eneste menneske i Venstre som er enig i det dere holder på med. Hva vet han om det? Og uansett: å være liberal handler om å legge til rette for at den du er uenig med får komme frem med sitt synspunkt. Staten gir pressestøtte for å sikre et mangfold i offentligheten. Da burde det være rimelig å støtte motstemmer i innvandringsdebatten. Venstre er ikke liberalt. Det er illiberalt, moralistisk og doktrinært.
Mange innvandrerforeldre har en dyp motvilje mot å bli for oppslukt av det norske, bevisst eller ubevisst. Innvandrere som får suksess på det vestlige samfunnets premisser ved å studere og få godt betalte jobber i norske virksomheter eller forvaltning, blir antakelig i noen av disse ureflekterte miljøene sett som suspekte, nærmest frafalne. Suksess på de vantros premisser? Er det noe å hige etter?
De holder seg til imamen, og imamer heller så vidt jeg kan skjønne mer til det ekstreme enn det moderate. Selv mange av dem som ikke er ihuga følgere av imamer, kan se ut til å ville holde en armlengdes avstand til det norske. Her må unntas den ambisiøse middelklassen/handelsborgerskapet som for fullt går inn for at barna skal nå til topps i det norske samfunnet.
Mange innvandrere har foretatt en geografisk reise, men ikke en verdimessig reise. De lever fortsatt mentalt og verdimessig i et premoderne, ruralt idéunivers og med arkaiske kjønnsrollemønstre osv. Mentalt er de på landsbygda i Pakistan, ser på pakistansk satellitt-TV osv.
Dette smitter over på 2. generasjon, selv om det kanskje ikke alltid er klart uttalt. Foreldrene holder barna unna det norske. Heller koranskole enn norske lekser, fotball og korps.
Mange innvandrerforeldre vil bare ha halvparten av den norske pakken. De vil ha fordelene, men ikke forpliktelsene. Jeg mener det er dypt uærlig og moralsk forkastelig – og det er en ekstremt negativ modus å overføre til ungdommer.
Oslos byrådsleder Raymond Johansen sier at kriminaliteten blant innvandrere skyldes trangboddhet. Det er tull. Det skyldes uavklart forhold til det norske samfunnet i familiene, dårlig oppdragelse og påføring av umoralske holdninger.
Samtidig forteller Antirasistisk senter, SV og Venstre med flere at innvandrere blir systematisk holdt utenfor det norske samfunnet og utsatt for en massiv strukturell rasisme. Det går knapt en dag mellom hver gang en ung muslim får lov til å besvære seg i Aftenposten over hvor vanskelig det er å være muslim i Norge.
Denne insisteringen har antakelig å gjøre med at islam ikke bare er en religion, men også en politisk ideologi. Den stiller opp regler om hvordan samfunnet skal være organisert. Muslimer mener at de skal ha et ord med i laget med hensyn til hvordan Norge skal være organisert. Samtidig anerkjenner de ikke det norske verdigrunnlaget som skaper den velferden de nyter godt av. De vil langt på vei gjøre om det norske samfunnet etter modell fra den failed state som familien deres reiste fra.
Når hørte man sist at en fra Sri Lanka, India, Vietnam, Chile eller Kina besværet seg om hvor vanskelig det er å leve i Norge? Om hvor mye rasisme det er her? Og når hørte man at statsministeren satte de som klager over systemisk rasisme på plass, og sa at de egentlig burde være takknemlige for at de og deres familier har fått lov til å slå seg til i et av verdens mest liberale, tolerante, humane og generøse land?
Dermed oppfatter disse ungdommene at de aldri kan komme innenfor i det norske, selv ikke om de gjerne vil. De kommer inn i en selvoppfatning som handler om at de er ofre. Selv om de har trukket et gullodd. De bor i det landet som er nummer en på Human Development Index. I stedet for å fortelle dem dette, forteller Erna Solberg dem at muslimer behandles i Europa slik jøder ble behandlet i mellomkrigstiden. Dette komplekset fungerer sosialt desintegrerende og er meget farlig.
2. generasjon havner mellom to stoler, i en identitetskonflikt. Foreldrene deres vil at de holder avstand til det norske, mens de selv opplever seg som ofre/outsidere og at de antakelig aldri vil aksepteres av det «rasistiske norske samfunnet». Det tilbaketrukne, marginaliserte og gammelmodige familielivet i innvandrerfamilien er heller ikke et alternativ. Det er ikke noe de føler seg tiltrukket av.
De føler et raseri overfor den klemma de står i. Men å rase ut mot autoritære, voldelige foreldre og familieklaner kan de ikke. Da blir i stedet systemet og nordmenn, ikke minst unge, objekt for raseriet. Det å være løpegutt for den lokale albanske mafialeder, kan bli «karrieren». Lederen i den organiserte kriminelle gjengen blir forbildet. Det er via ham de raskt kan få tak i en svart BMW.
Takk til HRS for alt tålmodig, modig og utholdende arbeid mot strømmen.