Alle de fattige hjemløse eldre i Sverige er et kapittel i landets moderne historie som aldri skulle vært skrevet. De som bygde velferdsstaten vendes ryggen til av makten.
Forfatteren Dag Öhrlund, illustrerer situasjonen med den fiktiv person han kaller Edna (78), basert på utallige historier fra virkelighetens Sverige: Med en krokete rygg forlater hun organisasjonen vi tidligere har omtalt, Vid den sida, i Stockholm. Edna har fått mat, fått vasket seg og hvilt noen timer i en seng. Så er det ut på gaten igjen med sin trillebag – for å prøve å finne et sted å sove, et sted som skjermer henne fra kulde, smerte og redsel. Hun håper å kunne finne vennene som hun kan tilbringe natten sammen med – på et nattog: «To av dem sover, den tredje vokter eiendelene deres.»
Frost og fare
Når de kommer frem til Nynäshamn, ca 6 mil sør for Stockholm, bytter de på hvem som kan sove og hvem som skal beskytte dem mot tyveri. Tilbake i Stockholm, tar de nattbussen til Norrtälje, rundt 85 km nord for Stockholm – i håp om å få sove litt til.
– Å sove ute innebærer ikke bare å fryse, men også farer. Til tross for at Edna ikke eier noe av verdi, har hun flere ganger blitt mishandlet og ranet av ligaer som ser ut til å gjøre det for sin nytelses skyld, skriver Öhrlund. – Edna er en av dem som har bygget Sverige – folkehjemmet, velstanden. Ved å ta vare på barna, ved å stelle hjemmet og Axel som slet og betalte skatt, med en tro på løftet hun en gang fikk om at også de mindre rike skulle få en rolig og trygg alderdom.
Slik ble det ikke. Politikerne brøt løftet.
Öhrlund fortsetter slik: – Barna, ja. Den eldste døde av kreft, den andre har i mange år bodd i Australia. Mamma er glemt. Da Axel døde, satt Edna tilbake med en pensjon på 7.000 kroner, overhodet ikke nok til å betale husleien for toromsleiligheten, for ikke å snakke om råd til mat og hygieneartikler.
Edna visste ikke hvordan man søker bidrag. Edna fikk ingen hjelp. Edna var skamfull. Edna havnet på gaten.
Den videre skjebnen var en sosialtjeneste som sendte henne på et herberge preget av slitne folk som var rusmisbrukere. – Der vold og uroligheter fikk henne til å gråte i stillhet, til å klemme puten hardt inntil seg, og søke seg til et annet sted neste natt.
Til gaten. Togstasjonen. Suppekjøkkenet. Til andre hjemløse pensjonister som ble hennes nye venner.
Edan hadde alltid levd et enkelt liv for å kunne håndtere familiens økonomi. Hun har ingen høye krav. Men hun hadde ikke regnet med at hun på alderens høst skulle være redd, frossen, sulten og skitten. Hun har alltid vært velkledd og nøye med å ta vare på familiens klær.
– Nå skjemmes hun over flekkene på frakken, over folks blikk når hun går med sin lille trillebag gjennom byen, alltid like nervøs for den natten som skal komme. Kommer hun til å overleve? fortsetter Öhrlund.
Antakelig tusentalls skjebner
Forfatteren sier videre at fra tid til annen hører en kvinne som Edna politikernes lovnader om trygghet for de eldre og økte pensjoner. – Hun undrer seg bittert over hvordan det vil være når hun en morgen et eller annet sted blir funnet død.
Og da blir det en fattigslig begravelse. En skam, det også.
Historien til Edna representerer den daglige virkeligheten for hundrevis – kanskje tusentalls, mørketallet er stort – hjemløse pensjonister som gjennom et helt liv har jobbet hardt, slitt ut kroppene sine. Bygd det landet som slår seg på brystet som velferdslandet nummer en, i sikker forvissing om å få en trygg alderdom.
Ikke luksus. Men trygg. Tak over hodet. Mat for dagen.
Men slik gikk det ikke, for politikerne brøt sine løfter. Og det gjør de fremdeles, mens hundretalls millioner skattekroner hvert år sluses inn i tvilsomme prosjekter, som støtte til islamistiske organisasjoner.
Organisasjonen Vid din sida har i fire år nå hjulpet de gamle og hjemløse med mat, klær og et sted å hvile den slitne og frosne kroppen. Endog har ildsjelen Jeanette Höglund skaffet hotellovernatninger til noen av de gamle, og også dekket omkostninger ved begravelser.
Vel så viktig: Höglund og hennes frivillige kolleger har også gjort politisk ledelse oppmerksom på hvor ille det står til med Sveriges nye fattige. Höglund fikk sogar et møte med selveste statsministeren, Stefan Löfven.
Da skulle man tro at penger kom på bordet. Men den gang ei. Ikke en eneste krone fra stat eller Stockholm kommune har blitt tilkommet organisasjonen. Dette gjør Öhrlund både sint og kvalm: – Staten vegrer seg for å verne dem som bygde landet.
Opprøret må komme fra redaksjonene
HRS har fulgt Vid din sida i flere år. Vi har hatt argusøyne på de hjemløse, fattige eldre svenskene. Fordi det gjør så dypt inntrykk å se de kummerlige og totalt uverdige forholde bestemødre og bestefedre lever under. De som bygde velferden, som også Öhrlund understreker.
Vi tror politisk ledelse knapt kommer til å løfte en finger før det kommer et omfattende opprør fra journaliststanden, som løfter disse eldres situasjon øverst på dagsordenen. Når mediene sier hopp, ja, da blir det vanskelig for Löfven og co å sitte tilbakelent i de fasjonable salongene. Men om svenske journalister har moralkompasset fininnstilt, se det er jammen ingen selvfølge, hvilket de har bevist år ut og år inn i alle de stygge vold- og kriminalitetssakene, som helt eller delvis har blitt feid under teppet gjennom mangfoldige år.
https://www.expressen.se/debatt/staten-vagrar-varna-de-som-byggde-landet/