Katarina Ammitzbøll (51) sitter i det danske Folketinget for Det Konservative Folkeparti. Hun har bodd og arbeidet i til sammen 13 år i en rekke land, blant annet i Afghanistan, Senegal, Sør-Afrika og Egypt.
I en kronikk i Berlingske forteller hun at hun har fryktet for å skrive det hun nå gjør.
«Det her er svært vanskelig å snakke om – for hva vil jeg ikke få imot meg? Selv min sønn sa forleden til meg: Mor, du må ikke gå ut og si noe av dette her, for da kommer det sikkert noen etter oss.
Hvis vi har en så tydelig og utbredt selvjustis i vår kultur at selv min 12-årige sønn tenker slike tanker, er det dypt problematisk. Min sønn har dessverre også hørt om folketingsmedlemmer som må beskyttes av PET (vårt PST, red.) fordi de har ytret seg kritisk om islam. Jeg forstår godt at han frykter at også mor skal havne der.»
Men Ammitzbøll mener hun ikke kan tie, tvert om frykter hun for hvilket Danmark man etterhvert kan få ved ikke å snakke åpent om problemene.
Klamret seg til koranen
Problemene i Danmark er innvandrere fra Midtøsten som ikke klarer å løsrive seg fra religiøs fundamentalisme, fastslår Ammitzbøll. Hun peker på at kvinner og menn fra muslimske land ikke klarer å legge kultur og skikker som skaper sosial kontroll bak seg, selv i et fritt land som Danmark.
Hun viser til at etter 11. september 2001 og Talibans nederlag i Afghanistan, skulle FN, der hun jobbet, forsøke å gjenoppbygge landet. Da hadde Afghanistan vært gjennom en lang og ødeleggende periode, der så godt som alle statlige institusjoner var vekk. Men det hun erfarte de tre årene hun var der, var at det som var intakt, det var religionen. «Folk klamret seg til koranen», som hun beskriver det.
Dermed overtok mullahene, om de så var analfabeter, makten. Mullahene sørget for at befolkningen ble holdt i et islamistisk jerngrep, noe som selvsagt først og fremst gikk ut over kvinnene. Som hun sier: «tro meg – jeg har sett forferdelige ting.» Kvinner som er blitt torturert av menn, fått ødelagt sine liv med syre eller ved å bli brent. Kvinner som er blitt drept fordi de ønsket en smule frihet. Kvinnene skulle gjemme seg i burkaen og helst holde seg innenfor husets (bokstavelig talt) murer. Frykten skulle være deres følgesvenn, frykten for hva menn ville gjøre med dem – i islams navn, sier hun.
Det Ammitzbøll beskriver er velkjent for de fleste av oss, men det som skiller henne fra mange andre er at hun har erfart hva konsekvensene kan bli hvis vi ikke reagerer. Hvis vi aksepterer – eller til og med tilrettelegger – for islams ufrihet, som for eksempel kjønnsdelt undervisning, tildekking av jentebarn og at mor for eksempel ikke deltar på foreldremøter på skolen. Dette er de små skritt i feil retning.
Religion foran staten
Nå ser Ammitzbøll en rekke paralleller fra Afghanistan til Danmark, ikke minst hvordan negativ sosial kontroll brer om seg. Hun viser til at bare i København var det over 350 henvendelser om sosial kontroll i perioden januar-oktober 2020, men hvor høye er ikke mørketallene? Hun er overbevist om at de er skyhøye, da muslimske kvinner underlagt sosial kontroll fra familien neppe henvender seg til kommunen for å snakke om «slike forhold».
Også muslimske kvinners manglende tilknytning til arbeidsmarkedet anser Ammitzbøll som et uttrykk for sosial kontroll, da hun mener mange ektemenn nekter kvinnene å arbeide.
«Vi skal i sterkere grad snakke om dette, i stedet for å la oss skremme av politisk korrekthet. Vi skal tørre å stille tydelige krav til hva vi forventer i Danmark. Vi skal ikke forvente at de selv finner ut at vi har ytringsfrihet og demokrati i Danmark.»
Ammitzbøll tror ikke løsningen, slik som mange land forsøker seg på, er å finne på nye kreative ytelser som bare ender opp i passiv forsørgelse. Kvinnene skal ut i samfunnet og få kontakter, de skal ikke «være bundet av fundamentalistiske religiøse normer fra Midtøsten. Det hører ikke hjemme i Danmark», fastslår hun.
Og hun tror, som HRS, at de fleste kvinner både er driftige og gode på å integrere seg – hvis de får lov. «Men i sterke muslimske miljøer, preget av islam, står sharialovene over de statlige lovene. Det er katastrofalt – ikke minst for integreringen», sier hun, for det var akkurat dette problemet de stod overfor i Afghanistan: religionen kom ganske enkelt foran staten. Fundamentalistiske krefter holdt afghanerne nede slik at de ikke fikk tatt de første skrittene mot demokrati og likestilling.
Oppgjør
Vi er på samme vei i Vest-Europa. Kritikk av islam er som kjent stemplet som islamofobi i de korrekte foraene, og stadig flere muslimer løfter religionsfrihetsfanen for å sette islam foran staten. Siden de etablerte mediene knapt tør publisere kritikk av islam, men ikke har noen problemer med å promotere islam, er det min påstand at stadig flere muslimer tipper over i fundamentalisme. De ser at det ikke er islam som møter motstand, det er det islamkritikerne som gjør. Men da er det vel jeg som er blitt fundamentalist.
Jeg ønsker, som Ammitzbøll, at vi tar et oppgjør med oss selv om hvilket Norge eller Danmark vi ønsker oss i fremtiden. Da må vi åpne øynene for det som foregår midt i blant oss, heller enn å unnskylde og bortforklare. Det er skremmende når barn «har lært» at ytringsfriheten må begrenses for å bevare tryggheten, slik som 12-åringen til Ammitzbøll.
Berlingske: Min søn har advaret mig mod at skrive denne kronik, men jeg er nødt til det