For noen dager siden hadde vi en kort sak om dommen mot en syrer som i desember 2018 tok livet av sin ektefelle på bestialsk vis, i påsyn av sine to mindreårige barn. Ikke nok med det, i februar året før skulle han bade parets da fem måneder gamle sønn. Han etterlot barnet uten tilsyn i badebaljen og gikk for å ta seg en røyk. Resultatet ble at barnet druknet, noe han prøvde å kamuflere ved å kle på det døde barnet og plassere det i vognen.
De to forholdene kvalifiserte etter Sarpsborg tingretts syn til en straff på 19 års fengsel, en dom som nylig ble stadfestet av Borgarting lagmannsrett.
Straffelovens krav om tilregnelighet
Etter å ha gått gjennom begge dommene registrerer vi at det retten har brukt tid på, ikke har vært skyldspørsmålet, det vil si om han rent faktisk hadde gjort det han var tiltalt for, for det virket helt klart. Problemstillingen var om tiltalte hadde vært strafferettslig tilregnelig da handlingene ble begått. Det er et absolutt vilkår for å idømme straff, uansett hvor gruoppvekkende handlingen er.
Dette fremgår av straffelovens § 20 der det heter:
Den som på handlingstidspunktet er under 15 år, er ikke strafferettslig ansvarlig.
Det samme gjelder den som på handlingstidspunktet er utilregnelig på grunn av
a) sterkt avvikende sinnstilstand
b) sterk bevissthetsforstyrrelse eller
c) høygradig psykisk utviklingshemming
Ved utilregnelighetsvurderingen etter annet ledd skal det legges vekt på graden av svikt i virkelighetsforståelse og funksjonsevne.
Hvis retten finner at en slik tilstand forelå hos tiltalte skal han frifinnes.
Juridiske dommere er selv ikke kvalifisert til å foreta en slik vurdering. Derfor oppnevnes rettspsykiatrisk sakkyndige som avgir en uttalelse til retten, og som retten da må ta til stilling til. Men psykiatri er ingen eksakt vitenskap. Psykiatere kan ofte være innbyrdes uenige om hvordan tiltalte skal vurderes. Derfor har man etablert Den rettsmedisinske kommisjon som skal kvalitetssikre erklæringene som fremlegges for domstolene.
Breivik-saken
Da saken om terroristen Breivik gikk for Oslo tingrett, var rettspsykiatri i sentrum. Retten oppnevnte først to rettspsykiatrisk sakkyndige for å vurdere om han var strafferettslig tilregnelig. Han selv insisterte på at han var det, og at han ikke ville anses som utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Men hva den tiltale selv måtte mene om den saken er selvsagt ikke bindende for hverken de sakkyndige eller for retten.
De to som ble oppnevnt var ikke i tvil om at Breivik ikke var strafferettslig tilregnelig. Den rettsmedisinske kommisjon hadde ingen anmerkninger til konklusjonen. Konsekvensen var at Breivik måtte frifinnes, noe som var et utålelig resultat både for folk flest og for mediene. For da falt også hele narrativet bort om at Breiviks handlinger skyldes et hat mot sosialister generelt og Ap spesielt fra en overbevist nazist. Og det kunne ikke aksepteres.
Retten løste problemet ved å oppnevne to nye rettspsykiatrisk sakkyndige som kom til det motsatte resultat. Denne uttalelsen ble ikke forelagt Den rettsmedisinske kommisjon for kvalitetssikring. Derved kunne Breivik dømmes til lovens strengeste straff, 21 års forvaring, som i realiteten innebærer livsvarig fengsel.
Folk og medier kunne puste lettet ut.
Konsekvensen
Hva er så konsekvensen av ikke å bli ansett strafferettslig tilregnelig?
Hvis tilstanden var forbigående og den tiltalte, når saken kommer opp for retten, erklæres frisk og at det er lite sannsynlig at han får et tilbakefall, da kan han gå ut av retten som en fri mann. Men hvis tilstanden er kronisk, eller det er sannsynlig med tilbakefall, kan han dømmes til tvungent psykisk helsevern. Da overføres tiltalte til helsevesenet for behandling. En slik behandling kan avsluttes når tiltalte vurderes som ferdig behandlet og frisk.
Det er selvsagt noen kontrollmekanismer i form av en kontrollkommisjon som må godkjenne om vedkommende kan fritas fra ytterligere behandling, og alle endringer i behandlingsregimet kan bringes inn for domstolene av de som blir berørt, det vil si pårørende, den fornærmede og selvsagt pasienten selv.
Når jeg tar opp dette i forbindelse med dommen mot syreren, er det fordi to av de rettspsykiatrisk sakkyndige vurderte tiltalte som psykotisk og derfor ikke strafferettslig tilregnelig. Men dommen i tingretten ble avsagt med dissens, fagdommeren mente at det ikke var tilstrekkelig bevist at tiltalte var strafferettslig tilregnelig.
Også på dette punktet er reglene slik at enhver rimelig og fornuftig tvil om tiltalte er strafferettslig tilregnelig skal komme tiltalte til gode. Men fagdommeren ble overkjørt av de innkalte meddommerne som var i flertall, og han ble dømt til 19 års fengsel. For ordens skyld må det nevnes at dommerne i Borgarting lagmannsrett var enige om at tiltalte var strafferettslig tilregnelig.
Kulturforskjeller
Grunnen til at fagdommeren i tingretten i syrer-saken ville frikjenne tiltalte, eventuelt dømme han til tvunget psykisk helsevern, var at to av de rettspsykiatrisk sakkyndige mente at han led av psykose og tvangsforestillinger. De uttalte blant annet følgende:
Meget mulig har han vært sjalu på sin kone, av flere årsaker som over nevnt. Og, den økonomiske og sosiale situasjonen han – og familien – har vært i, kan godt forklare at han har vært nedstemt. Dernest kommer hans personlighet, som de sakkyndige ikke har kommet i posisjon til å utrede nærmere. Mye tyder allikevel på en sannsynlighet for en del avvikende trekk, som at han har vært kontrollerende overfor konen, og han har utvist mangel på ansvarsfølelse overfor barna. Dette kan ha forsterket nedstemthet hos ham, og han har fremstått emosjonelt påfallende. (…)
Når rettspsykiatrisk sakkyndige uttaler seg på denne måten, er det nærliggende å spørre om den tiltalte vurderes ut fra norsk kultur – om denne type oppførsel er å anse som «normal» i Norge? Men hva om den tiltalte kommer fra en voldskultur, ikke uvanlig i islamske land, hvor det også er helt «normalt» å kontrollere sine ektefeller og der «normal» vestlig oppdragelse av gutter er ikke-eksisterende i en slik grad at det kan forveksles med ADHD, noe Julie Dahle har beskrevet her. Er det da større sannsynlighet for ikke å bli ansett strafferettslig tilregnelig og slippe domfellelse?
Denne mistanken forsterkes av den indre lojalitet som eksisterer innen visse innvandrergrupper, der man gjør det som forventes av en. I vårt tilfelle hadde fengselet varslet politiet om at den tiltalte på telefonen hadde bedt familiemedlemmer uttale til retten at han hadde psykiske problemer. At noen også simulerer psykose kan slett ikke utelukkes.
Forskningsvegring?
Dersom det er slik at det er større sannsynlighet for at voldsmenn som kommer fra en voldskultur lettere blir bedømt som strafferettslig utilregnelige enn de som har vokst opp i en vestlig kultur, står vi overfor et alvorlig strukturelt problem. Om problemet består i at rettspsykiatrisk sakkyndige vurderer psykotisk oppførsel ut fra norske normer bør studeres nærmere.
Finnes det forskere som er villige til å ta i en slik sensitiv problemstilling?
I mellomtiden får vi satse på at det finnes legdommere med sunn fornuft som skjærer gjennom, slik Sarpsborg tingrett gjorde.